Lansky

Hvorfor er de amerikanske myndighetene ute etter deg, Mr. Lansky?

Vel, en avisfyr skal ha skrevet at jeg hadde 300 millioner dollar.

Stemmer det?

Gid jeg hadde én million dollar.

De sier jeg finansierte presidenten.

Jeg kjenner ikke Mr. Nixon utover det jeg har lest i avisene.

De hevder at jeg eier 50 prosent av kasinoer i Libanon,

og 50 prosent i Monte Carlo.

Hvor latterlig går det an å bli?

Finnes organisert kriminalitet?

Det har jeg ikke kjennskap til.

Hør her, Eva. Pappa er i Florida på jobbreise.

Hva de har her?

De har appelsiner, alligatorer og Mikke Mus.

Vi kan reise sammen neste gang.

Ok, Eva. Kan jeg få snakke med mamma?

Vær så snill, Christie. Jeg vet at sjekken ble avvist.

Ok, men det er derfor jeg er i Miami.

Jeg gjør noen boksigneringer. Ja, selvfølgelig.

De spanderer et stilig hotell og gir meg...

Jeg vet hvilket ansvar jeg har.

Hør her. Jeg gjør mitt beste.

Jeg gjør mitt beste.

HJERNEN BAK MURDER, INC. UNNGÅR TILTALE

-David Stone. -For en glede, Mr. Lansky.

-Hvordan var turen? -Fin, takk.

Jeg kjøpte meg en kaffe.

-Kan du sette deg her? -Ja, selvsagt.

Takk.

-Hei, Mr. Lansky. Står til? -Bra, søta.

-Hvordan går det med mora di? -Det går opp og ned.

-Det er et slit. -Det vet jeg alt om.

-Hva vil du ha? -Vi tar et par smørbrød med kjøttpålegg.

Et fettrikt stykke. Og et utvalg sylteagurker.

Det vanlige, altså. Jeg skal velge ut de beste.

Takk.

Legg den bort.

Ok.

Du er fra Pittsburgh, og fikk stipend og utmerkelser ved Princeton.

Du var krimjournalist for News-Sentinel før du begynte å skrive bøker.

Du har en kone, Christina, og to små barn, Eva og Jack.

Jeg gjør meg alltid kjent med de jeg assosierer meg med, Mr. Stone.

Gamle vaner er vonde å vende.

Det er komplisert, eller hva? Dette med ekteskap og barn.

Jeg... har lest noen artikler om deg.

Glem dem.

Du skal få den sanne historien.

Flott, for jeg... er her for å skrive den sanne historien.

Etter fire pakker om dagen i 60 år fattet jeg endelig mot til å slutte.

Én uke senere sier legen at jeg er døende.

Som forfatter trodde jeg du ville like ironien.

Jo, jeg er bare lei for å høre det.

Omstendighetene tillater meg å velge hvem jeg vil fortelle historien til.

-Betalte boka om Kennedy godt? -Helt greit.

Det er et par år siden du har hatt hellet med deg.

Historien kan ikke alltid gjenta seg.

Da jeg var liten, tilbrakte jeg dagene på biblioteket.

Jeg leste alt.

Og jeg er særlig interessert i historie.

Folk ser det samme fra ulike perspektiver,

og det fascinerer meg.

Hva ønsker du å oppnå?

Hvorfor vil David Stone skrive bok om Meyer Lansky?

Å ja, det...

Alt jeg har lest om deg, antyder at du er en innfløkt mann.

Kanskje jeg liker historier om innfløkte folk.

Og jeg tror ikke historien din, den sanne historien,

har blitt fortalt enda, og den handler ikke om én mann.

Den handler om 1900-tallet.

Det var litt av en tale, men besvarte ikke spørsmålet.

-Jeg trenger pengene. -Der har vi den, sannheten.

Når jeg dør, kan du selge boka.

Frem til da viser du ikke manuset til noen.

Alt jeg velger å fortelle deg, er uoffisielt

frem til jeg gir deg tillatelse til å inkludere det i boka.

Uten godkjenningen min er det rent oppspinn.

-Jeg inkriminerer meg ikke. -Ok.

Snakker du om meg utenfor møtene våre, vil jeg vite det.

-Greit. -Svikter du meg...

...blir det konsekvenser.

Godtar du vilkårene?

Ja, sir.

Jeg håper dette blir et godt samarbeid.

-Hallo? -Hei, Christie. Det er meg.

Hei. Det går bra, lille venn. Mamma er her.

Går det bra?

-Det høres ikke slik ut. -Nei.

Jack har 39,4 i feber og kaster opp all mat.

-Ta ham med til legen. -Unnskyld?

Selvfølgelig gjorde jeg det! Jeg har ikke tid til dette. Ikke nå.

Christie, jeg... fikk sjansen til å skrive en ny bok.

-Og den kan bli... -Nei, David...

-Den kan bli ordentlig god. -Hør her. Jeg ringte forleggeren din.

De visste ikke du var i Miami, så det betyr at du lyver for meg.

Jeg må legge på nå.

Du sa du hadde lest om meg i avisene.

Omdømmet mitt kommer meg ofte i forkjøpet.

Når de ikke kjenner deg, setter de deg i bås.

"Mesterlig aksjemanipulator."

"Tidenes mest vellykkede amerikanske kasinoaktør."

"Mafiarevisor."

FBI lekket til og med til pressen at jeg hadde gjemt unna $ 300 millioner.

Finner du ut hvor de er, gi meg en lyd. Du får ikke beholde dem,

-men du skal få finnerlønn. -Greit nok.

Er båsene pålitelige?

-Det er din bok. Det er opp til deg. -Ok, greit.

Ok.

Du slår meg som nokså servil, David.

Lett å behage.

-Det har jeg ikke tenkt på. -Du er separert.

-Ja. -Hva syns kona di om det?

Syns hun du er det?

Vi er her for å snakke om deg, ikke meg.

Nei, nei, nei. Vi er her for å snakke om meg og deg.

Jeg var også gift før.

-Jaså? -To ganger.

"Kan ikke leve med dem, kan ikke skyte dem."

-Hvor begynner vi? -La oss begynne med barndommen.

Russland.

Det eneste jeg husker fra Russland,

er at onkel og jeg en gang krysset veien,

og noen kosakker ba onkel åpne potetsekken

og kaste en potet opp i luften.

Onkel lystret.

Han kastet en potet opp i luften,

og kosakken tok ut det jævla sverdet sitt og...

Han siktet ikke på poteten.

Han siktet på onkels hånd.

Kuttet den tvert av. Tøffe karer. Med sverd.

Vi hadde ikke sverd. Det var forskjellen.

Det glemte jeg aldri.

Jeg lovet meg selv aldri å være så hjelpeløs igjen.

Neste gang skulle jeg holde kniven.

Det var alt Russland ga meg.

Det jeg så den dagen...

...gjorde meg sterkere. Det skjerpet meg.

Om jeg visste hvor rævhølet var i dag, skulle jeg vist ham hvem som er tøff.

Den egentlige historien begynner i USA.

Innen jeg var ti, var jeg skarp som en kniv.

Hodet mitt var et fristed, og mest av alt tall.

Tall ga livet mitt orden.

For en unge som var så glad i tall,

var ingenting så spennende som terningspill.

Jeg så dem spille.

Men så fant fatteren ut at det var slik jeg tilbrakte tiden...

Faren min?

Alt han gjorde, var for oss. En redelig mann med en redelig jobb.

-Det er ingenting galt i det. -Han levde ikke livet.

Livet levde for ham. Det er vel det vi gjør.

Vi sammenligner oss med fedrene våre.

Hva med deg? Hvordan var faren din?

Faren min døde da jeg var ung.

Det må ha vært tøft.

Å være en redelig mann, en redelig far...

-Ja. -...er det under din verdighet?

Jeg visste bare at livet ikke ventet på meg.

Alt skjedde svært fort.

Jeg la ned mynten mor ga meg for å kjøpe brød.

På et øyeblikk var mynten borte.

Se for deg å måtte fortelle mor og far hvorfor vi ikke fikk mat den kvelden.

Han tok pengene dine, og du skammet deg.

Det var sinne.

Har du kjent på det, David?

Et sinne så sterkt at det endrer kursen din?

Det har jeg ikke.

Det finnes folk som vil få deg til å tro at de er bedre enn deg.

At de kan vinne på din bekostning.

Sinne er verktøyet vi bruker for å se de folka inn i øynene

og motbevise dem.

-Ga det deg drivkraft til å ville vinne? -Det gjorde mer enn som så.

Jeg ville styre spillet.

Jeg regnet ut oddsen og utbyttet.

Jeg studerte sannsynligheten.

Men noe ga ikke mening. Jeg visste noe var galt.

Noe usynlig som ingen andre så.

Så så jeg det.

De blunket med øynene eller klødde seg på øret.

Jeg fant ut hva karene drev med.

De hadde fikset spillet. Det var outsideren.

Det var han som styrte spillet.

Er det ikke det vi alle ønsker, David?

De eneste vinnerne i pengespill, også i livet, er de som styrer spillet.

Jeg syns smilet ditt minner om en skjønnhetsdronning.

Jo... Nei, jeg syns ikke de stikker ut.

Jeg syns ikke du har et stort mellomrom, men...

Om du tror de retter seg selv, hvorfor få regulering?

Mamma har rett.

-Rett om hva da? -Vi har ikke råd.

Derfor vil du ikke at jeg skal få regulering.

Sa hun det? Få snakke med mamma. Eva?

-Hun kan ikke prate nå. -Hva mener du med det?

Kan eller vil ikke?

Hun sier hun ikke snakker med deg.

-Kan du gi mamma en beskjed fra meg? -Ok.

Si at pappa er i Miami på grunn av en mann kalt Meyer Lansky.

-Meyer Lansky? -Hun vet hvem han er.

Og si til henne

at Mr. Lansky selv ansatte pappa for å skrive en bok om livet hans.

Alle forlag vil ha den, og den blir en bestselger.

Og da skal pappa fikse smilet ditt.