Jim Norton: Mouthful of Shame

EN ORIGINAL COMEDY-SPECIAL FRA NETFLIX

Først og fremst, takk for at du gjør dette.

Jeg vet du er travel. Litt flaut å spørre deg.

Nei... Hva er det du trenger?

Jeg vil at du skal

- se rett inn i kameraet. - Greit.

Gjør publikum spente på å se meg, en fin introduksjon.

Bare få dem til å bli ordentlig gira.

Hva med: "Damer og herrer, dette blir deres livs kveld.

Den neste komikeren får Jerry Seinfeld og Chris Rock til å se ut som dritt.

George Carlin og Richard Pryor var dritt sammenlignet med ham.

Ta vel imot verdens beste komiker: Jim Norton."

Nei, det blir for mye. Det er litt for drøyt.

- Er det? - Ja, for mye.

- Vanskelig å tro på alt det. - Ja, jeg prøvde å skryte av deg.

Noe som medfører litt mindre press.

Du vil ikke ha press. Jeg beklager.

Visste ikke at du ikke ville ha press når du skal ha en spesial på Netflix

som vil bli sett av millioner av folk. Men du vil ikke ha press.

- Det bør være ærlig. - Ærlig?

- Ærlighet er viktig. - Ok. Ærlig. Ja, ærlig.

Hva med: "Ta vel imot den skitne, ekle,

fordervede lille skilpadden med AIDS,

selveste kongen av sædslurping, Mr. Jim Norton."

- For ærlig. - Jaså? Beklager.

Hei, kompis. Jeg trenger en tjeneste.

Jeg skal filme en special, og jeg leter etter noen som kan introdusere meg,

og jeg vil gjerne ha deg.

Bare si noe fint om meg og få meg ut på scenen.

Om det hadde...

Jeg setter pris på at du gjør dette,

men det virker ikke som om du mener noe av det.

Trodde du ikke på det?

Damer og herrer, den som kommer på scenen snart,

om en liten stund, er Jim Norton.

- Skjønner du? Det er ikke bra. - Hva mener du?

Det høres ikke ærlig ut. Du må overbevise dem.

Belærer du meg om dette?

Målet ditt er å få folk glade og spente på å se meg.

Jeg er skuespiller, ikke en jævla magiker. Likte du ikke måten jeg gjorde det på?

Det sa jeg ikke. Det er bare...

Slutt å være så nervøs.

Gjør det igjen, din nervøse kødd.

- Motivasjonen bør være... - Motivasjonen?

Bør være...

Si det mer overbevisende, din stygge snegle.

Motivasjonen din burde være...

Din skitne, nervøse kødd!

Jimmy, kom an! Du klarer det!

Damer og herrer, gjør meg en jævla tjeneste

og ta vel imot Jim Norton!

Takk.

Takk for at dere kom. Jeg setter pris på at dere er her.

Hva synes dere?

Robert De Niro dasket meg på rumpa.

Jeg var syk den dagen, og jeg hadde en frykt:

"Vær så snill, ikke drit på hånda hans."

Jeg har hatt en grei komikarriere. Har gjort standup i over 20 år.

Jeg er ikke veldig berømt. Kevin Hart er veldig berømt.

Jeg har den typen berømmelse der folk ser meg, og de...

Noen ganger vet de at de har sett meg før, men ikke hvor.

Aldri vakre damer. De sier ingenting, for de er ikke sikre.

"Så jeg ham på en scene, eller fulgte han meg hjem?"

"Så jeg ham i Louie eller i buskene?"

Det er ingenting vi komikere hater mer enn at en tilfeldig fyr sier:

"Du, hvor har jeg sett deg før?"

Det siste jeg vil si er: "Jeg er komiker.

Ikke kødd med meg. Jeg bruker deg i opptredenen min.

La oss sette oss."

Det er kjipt. Så når noen spør: "Hvor har jeg deg fra",

sier jeg: "Jeg tror jeg sugde kuken din.

Du liker å bli sugd til ned til rota?

To fingre i rumpa, tommelen på ballene. Jeg kjenner deg.

Ikke bli sint. Jeg trodde det var deg.

Kanskje det var faren din. Han så ut som deg. Beklager.

Ikke bli sint. Ser jeg kjent ut?"

Jeg føler meg bra. Glad for å spille inn i New York.

Det er godt å være hjemme. Og jeg er uthvilt. Jeg er alltid sliten.

Jeg sovnet i går kveld, fikk åtte timer,

hadde en fantastisk drøm om at Kim Kardashian satt på fjeset mitt

og jukket.

Så våknet jeg og innså at nesa mi var tett.

Jeg liker store rumper mer enn hva som er vanlig for hvite menn.

Svarte skal like store rumper, men jeg liker store, feite rumper.

Men jeg pleier å date små kvinner.

Det er fælt å se en stor, feit rumpe når jeg er med ei lita jente,

og de sier: "Det er ekkelt." Da må jeg lyve.

"Ja, det er forferdelig.

Å, det hadde vært fælt, de store hoftene der.

Jeg hadde hatet å holde meg fast og skli inn.

Musa hennes hadde nok grepet deg som munnen i Aliens.

Motbydelig!

Så fælt å ha det myke kjøttet sprettende mot deg.

Jeg liker skjeletthoftene dine. Det er hva jeg liker, skjelett...

Rumpe som en leukemipasient. Det tenner meg.

Jeg elsker når du snur deg og bare..."

Jeg sloss nylig. Jeg slåss ikke ofte.

Jeg er ikke en stor fyr, så jeg pleier ikke å slåss.

Men jeg er stor i kjeften. Jeg vant slåsskampen.

Jeg vant faktisk slåsskampen min.

Det var en fyr, han var litt full, tror jeg.

Han var i en butikk, og jeg overhørte ham, og jeg klarte ikke å holde meg.

Han hadde på seg en fedora.

Og han prater med jenta i kassen, og sier: "Hva synes du passer til denne?"

Og jeg sa: "Et tau."

Som faktisk er et godt moteråd.

Men han tok tak i skjorta mi. Derfor tror jeg at han var full.

Han tok tak i skjorta mi og sa: "Hva sa du?"

Og jeg sa: "Det går for meg."

Så gav han seg umiddelbart.

For sent, dessverre.

Menn er så homofobiske. Det er morsomt.

Vi bruker en homofobisk ting for å gjøre hverandre ukomfortable,

for å dominere hverandre i oppveksten.

Husker du da du var 10 eller 11 år og var hjemme hos en venn,

dere ser på TV i stua,

så plutselig kommer han og jukker på fjeset ditt?

Husker dere?

Jeg gjør sånt ennå. Det er fortsatt gøy å kødde med venner.

Jeg gikk inn på et offentlig toalett, en kompis var ved urinalet,

og du må gjøre noe når kompisen er ved urinalet.

Du må bare kødde litt med ham. Han hørte ikke at jeg gikk inn,

så jeg snek meg stille bak ham og sto rett bak ham,

så satte jeg munnen min rett bak nakkehårene hans og sa:

"Hei!"

Han klikket, og det var ikke vennen min.

Ennå.

Vet dere hvor vanskelig det er å forklare til en fremmed

hvorfor du pratet i nakken hans?

Jeg føler meg flott. Jeg føler meg veldig, veldig bra.

Livet har vært fint i det siste. Og det er så morsomt,

fordi du finner ting du liker når du blir eldre.

Jeg er i 40-årene nå, så man finner ting som får en til å føle seg bra.

Jeg hater når noen forteller meg en historie,

og på et visst punkt i historien ber de deg om å gjette...

Vanligvis fordi historien er dritt,

og de tror at gjetningen din vil gjøre historien deres interessant.

De sier: "Gjett hvor mange?" Så gjetter du nummeret,

og så forteller de deg svaret,

og du sier: "Fy faen! Jeg burde ha gjettet det."

Jeg har begynt å overgjette med vilje, kun for å ødelegge hele historien.

Når du starter, slutter du aldri. Jeg vet jeg er en drittsekk

når jeg stjeler de må seirene fra venner. Faen ta dem. Elendige historier.

Manageren min, Jonathan... Jeg elsker ham, men han gjør det alltid.

Han kjøpte en klokke, og han betalte 1 500 spenn for den.

Om han bare sa: "Jeg betalte 1 500 for denne klokka, men den er verdt 2 000,"

da hadde jeg blitt imponert.

Jeg hadde sagt: "Å, kult, du sparte 500 spenn."

Men han prøvde å ha et "fy faen" -øyeblikk.

Han sa: "Jeg betalte 1 500 for denne. Gjett verdien."

"Jeg vet ikke. Hundre og tretti tusen?"

Og jeg blir fortsatt glad når jeg tenker på

det dumme, jævla smilet som forsvant fra fjeset hans.

Fordi nå har det ekte tallet ingen effekt.

Jeg gjettet 130 000. Han kan ikke si "2 000".

"Å, det er mye penger spart, det også!"

Skyt deg selv. Historien din var elendig.

Og jeg begynte å gjøre det. Det er rart. Jeg begynte...

Gleden av å overgjette fant jeg ved en tilfeldighet.

Jeg prøvde å gjøre det rette. En venn av meg er kjempefeit.

Tenk om det var alt jeg sa:

"En venn av meg er feit", og pratet om noe annet.

At jeg bare sa det til ham. "Du vet hvem du er."

En venn av meg er veldig feit. Han begynte å gå ned i vekt,

men i stedet for å la noen legge merke til det,

fortalte han oss at han hadde gått ned, som var litt kleint

ettersom man ikke kunne se det.

Han sa: "Jeg har slanket meg." Jeg tenkte: "Angivelig."

Jeg så ingen bevis på det.

Men så satte han meg til veggs. Han sa: "Gjett hvor mange kilo."

Og jeg vil ikke være en drittsekk. "Null komma..."

Så for å være hyggelig, overgjettet jeg. Jeg sa: "Tyve?"

Og han sa: "Nei. Tre."

Og jeg innså at ved å overgjette

hadde jeg tatt fra ham øyeblikket og fått ham til å føle seg dårlig.

Og det gjorde meg så jævla glad.

Jeg føler meg så bra. Jeg vet ikke hvordan man lever med å føle seg bra.

Jeg er ikke vant til det. Jeg går gjennom depresjoner, som andre.

Jeg går gjennom det å føle seg som dritt. Får dere selvmordstanker? Noen?

Å, ja.

Den var kjapp... Når du sier "selvmordstanker",

vil du ikke at svaret skal komme så kjapt.

"Ja!"

Håper du ikke er på date. Feil tidspunkt.

"Jeg vil drepe meg selv og alle andre her."

Å, bra. Det er...

Men det er rart hvordan det plutselig kommer.

Man er ikke forberedt. Alt er fint, og så kommer stemmen...

"Du glemte å henge deg." "Hva?"

Jeg prøver ikke å gjøre dere triste. Det går bort om seks måneder.

Og jeg vil ikke drepe meg selv, men jeg har kommet til en fin konklusjon

om at dersom jeg noen gang tar livet mitt, skal jeg gjøre det stilfullt.

Før jeg gjør det, vil jeg skrive et notat og skylde på noen jeg så vidt kjenner.

Hvor morsomt hadde det vært å ødelegge noens liv uten grunn?

Men det må være helt tilfeldig.

Man må velge en kar fra jobben man har pratet med én gang på åtte år.

Ikke engang en kar fra avdelingen din. Bare skriv noe som...

"Murray i HR-avdelingen vet hva dette handler om."

Og så henger man seg selv.

Murray kommer til å være ødelagt resten av livet.