Lady Snowblood (修羅雪姫)

1874 Fengselet i Tokyo, Hachioji-anstalten

Yuki.

Du stakkars barn som må bære bitterheten, -

født til å hevne din mor.

Lady Snowblood

Ut av veien! Hører du ikke? Flytt deg.

- Hvem er du? - Du kjenner vel Shibagen fra Asakusa?

Det er det samme. Spidd henne!

- Er du snikmorder? - Ikke drep henne!

Klem fram hvem som har leid deg.

Hvem er du? Si det!

Hvem er ute etter meg?

Hvorfor?

Hevn. For en urett.

- Urett mot hvem? - Hjelpeløse mennesker som du plaget.

Hvem er du egentlig, kvinne?

Lady Blodsnø.

Tekst: Bente Eie Prime Text International AB, 2008

Første kapittel: Hat og kjærlighet knyttet sammen av ondt blod

Etter 20 år med føydalstyre kom skipene fra Vesten-

- og det ble keiserstyre under keiser Meiji.

Landet ble åpnet mot Vesten og europeiske ideer begynte å nå folket.

Den stygge politisk kampen vedvarer og kjøpmennene er fortsatt grådige.

Korrupte embetsmenn og en sløsaktig adel går aldri under.

Fattigdom gjør at borgerne og bøndene er gått tom for tårer. Ingen hører.

I denne verden fins det en kvinne som lever for hevnen.

En velkjent, ung skjønnhet-

- som i sitt velbehagelige bryst skjuler nag mot bitre fiender.

Folk sier at en ond verden ikke renses av hvit snø, -

men av blodfarget snø.

Ja...

Hvor kan jeg treffe herr Matsuemon?

Hvor er forvalter Matsuemon? Kan dere vise meg veien?

Denne veien.

Vær så god.

Vi deler henne! Vi deler henne! Vi deler henne!

- Vi deler henne! - Det vi får, deler vi på.

Det er sånn vi gjør her.

Den ærede skjeden har kommet!

Da tar vi henne!

Vent!

Vent, vent!

Dere skal ikke skrike som løpende villhunder!

- Men... - Stille! Hun er en viktig gjest.

Husker dere den som planla å ødelegge byen vår med penger, -

den avskyelige Shibagen?

Det er hun som har hogd hodet av ham.

Du som ikke ser ut til å gjøre en flue fortred, dreper mot betaling.

Si meg, hva er det du vil oss, Blodsnø?

Jeg ønsker å få deres hjelp til å finne disse personene.

Banzo Takemura, Gishiro Tsukamoto, og Okono Kitahama.

Alle tre er fra Koichi i Aimi, Shimane-prefektur.

Koichi er jo byen der jeg ble født.

Jeg kastet bort et helt år på å finne ut det du vet.

Og av hvilken grunn?

Husker du opprøret mot blodskatten i 1873?

Opprøret mot blodskatten? Det har jeg hørt snakk om.

De som i kampens hete lurte landsbyfolkene i Koichi, -

- og sa at man kunne slippe vernplikten for penger, -

- var disse tre. De stakk. - Jeg er ikke helt sikker, -

- men jeg har hørt at de var fire, ikke tre.

Ja. Én av dem, Tokuichi Shokei, er død.

Han ble drept.

Vær så snill. Finn de andre tre!

Men jeg kjenner ikke til hvordan de ser ut.

- Med bare navnene går det ikke. - Det klarer du.

Det fins folk som fremdeles kjenner dem.

Prøv ditt store nasjonale nettverk.

- Da går det. - Ja, det er ikke umulig.

Men hva er det du er ute etter?

Du var vel knapt født i 1873?

Det fins ting som påvirker en allerede før man blir født.

"Alle rikets gutter over sytten år skal melde seg til forsvaret"

"De skal innfinne seg ved en ytre trussel eller ved behov"

"Ellers bør familiens overhode før slutten av guttens sekstende år"-

"rapportere til de styrende"

"Gutter over tjue skal gjennom rekruttering hvert år.. "

Tjue år tidligere, i mars 1873.

Landet opprettet for første gang en lov om verneplikt.

Militæret ble styrket-

- for at det moderne Japan skulle kunne måle seg med Vesten.

Men folket var imot dette.

Folk tydde til våpen og det ble opprør.

Opprøret hadde ingen grenser; branner, ran og ødeleggelse.

Man utnyttet anledningen og rykter ble spredt.

Det ble sagt at menn i hvitt kom i statlig ærend-

- for å samle blodskatt for den fæle verneplikten.

Det begynte med én eneste uttalelse.

Juni, 1873 Koichi i Aimi, Shimane-prefektur

Shiro!

- Slipp! Mamma! - Kom!

- Shiro! - Mamma!

Nei, slipp!

Mamma!

Se, han har hvite klær! Han er statens skatteinnkrever!

- Få ham til å holde munn! - Jeg har...

- Jeg er utnevnt til byens lærer. - Stille. Du skal dø!

GISHIRO TSUKAMOTO

BANZO TAKEMURA

TOKUICHI SHOKEI

Elskede!

OKONO KITAHAMA

Urimelig!

Hvordan kunne dere...?

Elskede! Elskede!

Elskede! Elskede...

Elskede.

- Er tiden inne? - Tiden er inne.

Gå da. Det fins ikke lenger noe som hindrer deg.

Det er takket være alle årene jeg har fått veiledning av deg.

Jeg er lei for at jeg ikke kan gjøre gjengjeld.

Hva er det du sier? Du har et hellig løfte.

Glem glede, sorg, kjærlighet og hat. Konsentrer deg om bitterheten-

og avstå fra alle andre følelser.

Da kan du ikke være trist. Det passer ikke et barn av blodåkeren.

Barn av blodåkeren? Det har du kalt meg når du har skjelt meg ut.

SAYO KASHIMA

TORA KOBAYASHI

Barn av blodåkeren er ikke av denne verden, en djevel på Ashuras vei, -

- en kjettersk lære i menneskelig skikkelse. Buddha har forlatt deg.

Sayo! Ta deg sammen, kjemp!

Raskere, Tora!

Jeg har hjulpet mange barn til verden, -

- men så vanskelig har det aldri vært. Sayo kan dø.

Selv om jeg dør, må du redde barnet. Vær så snill, Tora.

Det går ikke. Det er et trollbarn. Det blir setefødsel.

Det gjør ingenting.

Bare se til at barnet...

Du vet likevel ikke hvem faren er!

Hvis barnet blir dødfødt, -

dreper jeg deg, Tora.

Hvorfor gjorde de fire noe så fryktelig?

- For å tjene penger. - Penger?

For å slippe verneplikten, -

- påsto de fire at man skulle betale 270 yen.

De lurte titusener av yen fra de fattige landsbyfolkene.

De fire delte pengene mellom seg og stakk fra byen.

Tokuichi Shokei som ble begeistret for meg, -

tok meg med til Tokyo.

I Tokyo åpnet Tokuichi en restaurant.

Jeg spilte medløperen hans og ventet på en sjanse.

Jeg drepte Tokuichi.

Mens jeg vandret rundt og lette etter de andre tre, ble jeg pågrepet.

Av skurkene er det tre igjen.

Men jeg er her på ubestemt tid.

Jeg kan ikke lenger hevne selv.

Så du vil at barnet, ditt nyfødte barn skal...

Du ville ha en sterk sønn.

Tora...

Du sa så mange ganger at jeg var løsaktig.

Men det gjør ikke noe, for det var virkelig slik.

I jakten på å få et barn lå jeg...

Til og med i kvinnefengselet i Ichigaya-

- og etter at jeg kom hit, oppførte jeg meg som en tispe med løpetid.

Jeg lokket menn til å ligge med meg.

Mens dere, mine cellekamerater, foraktet meg, -

- hadde jeg én oppgave igjen i denne skitne verdenen.

Om jeg så skal gjenfødes sju ganger, skal jeg hevne uretten.

Derfor overlater jeg min bitterhet til dette barnet.

Når jeg dør, kan min ånd gå med henne.

Jeg har ingen andre måter å hevne meg på.

Tora... jeg ber deg.

Okiku, ta barnet.

Du stakkars barn som må bære min bitterhet, -

født av blodåkeren. Men Yuki...

Du må hevne deg på fiendene våre, -

for din far, din storebror-

og meg...

Yuki, for meg...

- Sayo, Sayo! - Sayo, Sayo!

Tora som snart ble løslatt, -

- tok med seg lille Yuki til munken Dokai for at han skulle oppdra henne.

Yuki ble trent med hard hånd av Dokai for å kunne ta hevn.

På de små skuldrene ble den triste byrden av morens bitterhet lagt.

Lille Yuki bet tennene sammen og holdt ut.

YUKI KASHIMA, Åtte år

Strekk ut armene. Du må ikke slynges ut.

- Oppfattet! - Da setter jeg i gang.

Yuki!

Reis deg! Reis deg, Yuki!

Yuki!

Yuki.

Én gang til. Ned bakken til tønna stopper. Du får ikke falle ut!

Du er ikke født til å være menneskebarn.

Du er gitt liv for å utføre blodhevn.

Du må ikke glemme oppgaven din et øyeblikk.

Vær som et udyr. Du skal bli et udyr.

Hvor ser du? Se på øynene! Se meg i øynene!

Reis deg!

Hva er det, Yuki?

Kom igjen!

Kom igjen!

Hva er det for mine? Kom opp! Kom opp!

Endelig er jeg her.

Endelig har jeg kommet så langt.

Mamma.

Kvinnen som er født og har vokst opp gjennom vold er ikke uten medfølelse.

Hun husket bilder av moren og de fyrte opp under raseriet hennes.

Det var på morens tjuende dødsdag.

Andre kapittel: Bambusdukker fra blodåkeren