Isabel Preysler: My Christmas (Isabel Preylser, mi Navidad)

Hvis du ser tilbake og husker julen i Manila,

hva husker du?

Det er gode minner.

Svært gode minner.

Ja, fordi på Filippinene

feirer det spanske lokalsamfunnet også Hellige tre kongers-dag.

Jeg har et bilde med Melchior

fordi vi ville dra for å få gavene våre den 6. januar.

Og jeg husker at etter handletur med moren min

så jeg en brannbil kjøre forbi med Julenissen på toppen.

Nissen kastet godteri til barna.

Jeg var sjokkert.

"Se, det er Julenissen!"

Det bildet av Julenissen i brannbilen

sitter brent fast i minnet mitt.

Fordi det var første gang jeg noensinne så Julenissen.

ISABEL PREYSLER, MY CHRISTMAS

Nå for tiden har jeg et svært fredelig liv.

Men jeg liker det.

Jeg liker det.

Og disse siste årene har jeg ikke sluttet å reise.

Jeg har nesten hatt mer tid i luften enn på bakken.

Og nå,

vet jeg hvordan jeg tar bedre valg enn for noen år siden.

Pust inn og opp.

Opp, opp, opp!

Se fremover, Puri. Ikke sånn.

Der. Strekk deg opp.

Og bøy fremover

og la oss bringe hendene tilbake.

Nå skal jeg strekke ut høyre hånd.

Strekk ut ryggraden og hold den parallell med bakken.

Når du puster ut, se på holdningen din og bring armen tilbake igjen.

-Denne er ny, Chus. -Vi skal strekke armene oppover.

-Hva? -Denne er ny.

-Den er ikke ny! -Åh!

Jeg husker ikke dette heller.

-Du bare glemte det! -Hva?

Isabel, prøv å gjøre det med knærne...

-Ikke bøy dem, strekk dem. -Men jeg har ikke knegroper.

-Jeg vet. -Jeg kan ikke gå helt ned.

Du kunne alltid det.

-Nei. -Åh!

Yoga var svært viktig for meg i mange år,

mens jeg kunne gjøre det.

Pust inn gjennom nesen.

Men da Miguel ble syk

måtte jeg stoppe fordi han var på sykehuset i to måneder.

Og jeg ville dra dit hver dag, så jeg måtte slutte med yoga.

Og etter det gikk jeg bare ikke tilbake til det.

Vel, perfekt.

-Dette er spennende. -La oss se om dere...

Vi er litt stive, men, vel...

Litt rustne.

-Vi knirker. Vi er knirkete. -Men...

Kan du si det? Knirkete?

Gammel og stiv og rusten når...

Ja, ikke sant? Vi er fantastiske.

Isabel, jeg vil du forteller meg

hvorfor det er så viktig for deg at alt er feilfritt for julen?

Absolutt.

Tenk på det. Jeg arrangerer mange julemiddager for venner.

Huset må være perfekt.

God morgen, gutter.

-Hallo. -God morgen.

Hvordan går det? Fikk dere litt hvile etter i går?

Dukene, tallerkenene, alt må være perfekt.

Elias, noe svært viktig kom opp under praten min med henne i går.

Glassene. Vi må sjekke alle sammen.

Hun vil ikke ha sprukne glass. De må være perfekte.

La oss sjekke dem og erstatte eventuelle ødelagte.

-Det går bra. -OK.

Jeg strekker meg langt for å sikre at alt er perfekt.

Men det er alltid ting som ikke går etter planen, ikke sant?

Jeg hadde en sjåfør som hadde jobbet for meg i 35 år.

Og jeg sa: "Jeg vet ikke hva jeg gjør når Francisco drar."

Og døtrene mine sa: "Mamma, det er greit, du kan ikke leve uten Francisco,

men siden Francisco ikke kan leve uten deg heller, er alt bra."

"Du kan alltid regne med ham."

Men, nei, Francisco pensjonerte seg og Rafael tok over.

Men sannheten er at han også gjør alt med mye kjærlighet.

-Hallo, hvordan går det? -Hvordan går det?

-Morgen, Rafael. Alt vel? -Hvordan går det, Macarena?

-Veldig bra. -Alt vel?

Alt er bra.

Jeg er her for fruens bestilling.

-Jeg skal hente den. Ett sekund. -Flott. Takk.

Vær så god, Rafael.

Enestående. Akkurat i tide, som alltid.

Ja. Her er den.

-Den er nydelig. -Den er herlig.

-Med initialene... -Nydelig.

-...som hun valgte. -Initialene fruen valgte.

På et personlig nivå vil jeg si at fru Isabel er en perfeksjonist.

-Jeg skal hente den. -Takk.

Jeg håper hun liker den.

-Det vil hun sikkert. Takk. -Takk, Rafael.

Hun liker det virkelig når du gjør hva hun enn ber deg om.

Kanskje disse tingene virker uvesentlige for oss,

men for henne er de svært viktige.

Isabel, fortell meg, hvordan velger du en kjole til jul?

Har du alltid hatt samme stil, eller har den endret seg over tid?

Vel, jeg velger alltid kjoler som jeg tror vil passe meg.

Jeg var aldri svært moderne og jeg fulgte aldri trender,

som datteren min, Tamara, gjør, for eksempel.

-Hallo, Chris. Hvordan går det? -Alt vel?

Veldig bra. Jeg har noen ting her for deg å prøve.

-Jeg vil vise deg denne Armani-jakken. -Den er fantastisk.

La meg få se.

-Nydelig! -Giorgio elsker deg så høyt.

Da jeg sa: "Jeg trenger noen antrekk", var de begeistret.

Men den er litt tung.

-Jeg tilber Giorgio. -Jeg også.

-Denne... Ja. -Den er nydelig, men så tung.

-Det er brodert stoff. -Den er så tung.

Det er en annen, fra Fernando Claro.

De har laget noen kjoler med paljetter som har stretch i seg.

De kommer i alle farger og de passer som hånd i hanske.

Ja, men de er for en jente med en flott kropp.

Vel, Isabel, jeg mener...

-Nei, seriøst... -Hør, du ville se flott ut i disse.

-Disse er for en svært ung kvinne. -Det er noe...

Og de laget dem...

-Se på disse nydelige paljettene. -Denne også?

Og denne har også paljetter.

-Denne har mer stretch. -Ja.

-De er guddommelige. -De er nydelige.

Og jeg tok også med denne.

Den er litt dristig.

Ja, denne er for en dårlig dag.

Hva synes du?

Vel, fargen er definitivt...

RABAT har også sendt oss denne smykkekolleksjonen.

Skjørtet åpner, ikke sant?

Ja, den har en veldig Dior "New Look"-silhuett.

-Jeg tror... -La oss se på ringene.

-De er for store for deg. -Ja.

Alle ringer er det. Fingrene dine er så bittesmå.

Dette spørsmålet er for meg.

Hva føler du når de sier at Isabel Preysler er en mystisk kvinne?

Jeg vet ikke, helt ærlig. Jeg ser ikke noe mystisk.

Jeg hadde en venn, Jean Louis Mathieu, som alltid sa til meg:

"Kvinner pleier å miste mystikken sin

og de vet ikke hvor viktig den er."

"Men du vil alltid være suksessfull, fordi du har den mystikken ved deg."

Jeg kunne ikke se noe mystisk ved meg. Så det ikke i det hele tatt.

Jeg kan forsikre deg om at det var helt utiltenkt.

Dette er esker vi må ta opp.

-Alle disse? -Ja.

Ok.

-Jeg skal ta disse. -Ja, ta disse.

Jeg skal ta denne tyngre.

Greit.

-Skal vi sette dem i en haug der oppe? -Ja.

Ok, flott.

Kanskje litt lenger den veien?

-Det er fortsatt noen igjen. -Greit.

Hver gang jeg er i andre etasje,

skjer alt rundt der.

Jeg kan administrere hele husholdningen fra galleriet.

Jeg hører barna... på rommene sine,

fordi alle rommene deres er rundt galleriet.

La oss se... Ana, hvor gammel er du?

-Hvor gammel? -Ett.

-Ett? -Ett.

-Ett og ett? -Ett.

-Ett og ett? To? -Ett og ett er to.

De fem barna mine er svært nær hverandre.

Hei du lille, hva heter du?

-Ana. -Ana.

-Lille Ana. -Ana...

Men Ana og Tamara, de tilber hverandre.

Fortell meg hva dette er.

Det er fordi de vokste opp sammen.

Dette...

Ja, hva er dette?

Jeg husker, da jeg var liten,

gjemte vi oss begge bak en gardin på rommet til moren min,

og vi malte et lite hus på veggen.

Da moren min fant oss,

skjelte hun oss så ut at jeg aldri vil glemme det.

Og nylig,

så jeg barna mine med fargestifter, de tegnet på veggen på rommet hennes.

Og jeg tenkte: "Kan ikke tro det. Jeg er ferdig."

Så ser moren min det, og hun sier: "Det er i orden."

"Vi kan male om veggene. Hvem bryr seg om de tegnet på veggen min?"

Og jeg sa: "Hva?"

"Husker fortsatt utskjellingen jeg fikk for å male på veggen din som barn,

og nå sier du at det er greit, at vegger kan males om?"

Men hun er sånn nå.

Mamma!

Det er Mikey.

-Ett av barna gråter. -Det er Mikey. Mikey, kom hit!

Mikey, alt er i orden, kjæreste.

-Hvor er du? -Kom hit med meg.

Kom hit.

Du skal ingen steder.

Hei, kjæreste, hva er i veien?

Ok, kom hit. Du kan komme til svømmebassenget. Kom denne veien.

Jeg vil være med deg.