My One and Only

Dere som lytter, vet at kommunismen er den frie verdens verste fiende.

I dag, den 4.juni 1953, ble en termonukleær bombe testet i Nevada.

Et stabilt ekteskap er noe av det fineste som fins.

Her kommer Connie Francis' nye hit "God Bless America".

Hei, gutt...

Ikke rør bilen, er du snill!

Hvis jeg hadde gått derfra, hadde dette aldri hendt.

Kom deg på skolen!

Jeg ble igjen, og det forandret alt.

- Hvor mye koster den her? - Denne?

Omtrent 50 års avisjobb til.

- Hvor mye blir det? - 3500. Stikk nå!

Får man rabatt om man betaler kontant?

- Det er mine penger. - Hold deg unna dette!

Selv om han har drept foreldrene, tenker Mickey bare på å selge.

Ti stille nå!

Du får fem minutter til å forklare, så ringer jeg politiet.

Jeg heter George Devereaux, jeg er 15 år og bor med familien min.

Mor kom hjem en dag tidligere enn beregnet.

Fru Devereaux! Du skulle vel komme først i morgen?

En dame gjør aldri hva som forventes av henne.

Mine foreldrenes forhold er ikke problemfritt.

- Det var som bare! - Ja, virkelig.

Far er bandleder og pleier å være bedre kledd.

Artistnavnet hans er Dan Devereaux, men han heter Dan Hamilton.

Han kommer fra Paris i Texas, ikke Paris i Frankrike.

Han har tjent masser på en låt som heter "My One and Only".

For en ironisk tittel.

Far er en artist, med alt det innebærer.

- To minutter igjen, Dan! - Jeg kommer.

Mens far improviserer mye-

har mor en hang til aforismer.

Ordtak.

For eksempel...

En elegant entré og sorti er viktigere enn selve ærendet.

- Bli liggende, du! - Det er ikke som du tror.

Jaså? Hva skulle det være?

- Danny! - Kona mi er ingen idiot, Sherry.

Takk, det var det vennligste du har sagt på lenge.

Jeg kan hjelpe deg.

Denne fargen klær deg ikke, du ser ut som en hore.

Men det er du jo.

- Hva holder du på med? - Jeg har tenkt å forlate deg.

Hold opp nå! Du skal ikke forlate meg.

Ikke motsi en kvinne når du står i underbukser!

- Du blir underlegen. - Unnskyld, skatt.

Du vet at de ikke betyr noe for meg. Ikke ta det ille opp, Sherry!

Kom igjen nå, skatt! Vær litt realistisk!

Hvor skal du bo? Hva skal du gjøre?

- Hvor er passet mitt? - OK, stikk da!

Jeg trenger deg ikke. Du handler bare opp pengene mine.

- For en lettelse at jeg drar, da. - Hvordan blir det med guttene?

George og Robbie, husker du dem?

- Hvor er de? - De er på skolen, fru Devereaux.

- Jeg tar dem med meg. - Hva skal du gjøre med dem?

Oppdra dem. Jeg kan ikke etterlate dem hos en som deg.

- Du er ingen god mor. - Jeg elsker barna mine.

Det gjør jeg også, men jeg er en dårlig far.

- Bernice! Er jeg en dårlig mor? - Det kan ikke jeg svare på.

Men om jeg skal være ærlig...

- Der ser du. - Ta barna! Jeg bryr meg ikke.

Ti minutter senere kom mor til skolen for å hente oss.

Sønnene dine går ikke her lenger, fru Devereaux.

Nei, naturligvis ikke.

Unnskyld meg, herr Connors. Jeg er så lei for det.

- De går jo på... - Radford.

Det visste jeg jo. De går på Radford.

Hvordan kommer jeg dit?

Robbie spilte Lady Macbeth.

Så fint at det fremdeles fins enkelte gentlemen. Takk!

Spilte han Lady Macbeth?

På Shakespeares tid ble alle roller spilt av menn.

Ja, det visste jeg.

- Det var alt som fantes her. - Smykkene også.

Hva er det der?

- Jeg tar den også. - Var det alt, fru Devereaux?

Ja, det var alt. Takk.

George: Ta disse pengene og gå og kjøp en bil!

Hvorfor det? Hvor er pappa?

Én ting om gangen. Vi trenger en bil.

- Hvilket merke? - Ta en du liker!

- En jaguar! - Et utsøkt valg, som alltid.

Men vi trenger noe mer praktisk.

- En chevy? - Det hadde vært litt vel praktisk.

- Det er derfor jeg er her. - Det er ikke så enkelt som du tror.

- Hva er problemet, George? - Slå deg ned, fru Devereaux.

Mange takk, Fred.

- Kan jeg si Fred? - For all del.

- Hvor mye koster bilen? - 3500.

- Gi ham pengene! - Det går ikke sånn til.

- Hva mener du? - Du skal tilby oss en mindre sum.

- Så skal vi kjøpslå. - OK...

1000 dollar.

Dette er jo riktig morsomt.

Hva er det?

- Det var litt vel lite, mamma. - Du kan foreslå 2500.

OK. 2500.

- Nei. - Hva da "nei"?

- Det var jo du som sa det. - Du kan få den for 3300.

- Men lavere enn det går jeg ikke. - 2700.

3275.

2950, eller vi går herfra fortere enn en katt flykter fra regnet.

Hva sier pappa om dette?

Faren din har sviktet oss. Jeg vil ikke snakke mer om ham.

- Du kan vel gå tilbake til faren min? - Det hadde vært forferdelig.

Et barn trenger sin far. Spør hvilken psykiater som helst!

- Det er derfor det fins telefoner. - Jeg drar ikke.

- Hvem skal da kjøre? - Robbie kan kjøre.

- Det går ikke. - Jeg er for følsom.

- Du er for dum i hodet. - George!

- Da får du kjøre. - Det er ikke passende.

Det er 1953. Kvinner får stemme, røyke og gå på toalettet alene.

Du har blitt grov i munnen. Det må være din fars feil.

For en fin bil.

Jeg blir med. Vi kommer jo tilbake innen en uke.

- Det er på tide å ta medisinen. - Ta medisinen nå, George!

- Det er ikke min medisin. - Jeg bryr meg ikke.

Bare en av dere tar den, så vi kan dra herfra.

Ha det, Bernice! Jeg kommer til å savne deg.

- Har du et siste råd på veien? - Ja, ikke glem håndbrekket!

Ikke ta livet av oss!

Mor ville lære far en lekse, selv om det tok livet av oss.

Jeg måtte kjøre rundt i byen en time for å lære mer om bilkjøring.

Hun kunne ikke så mye.

- Jeg ble nesten spiddet. - For en bremsing.

Du er et naturtalent. Vi kan nok dra nå.

- Vet du hvor vi skal? - Til Boston.

- Hvor lenge skal vi være der? - For alltid, forhåpentligvis.

- Hva skal vi gjøre i Boston? - Vi skal begynne et nytt liv.

Vi vil få det så morsomt!

- Julie Harper bor der. - Bette Davis ble født i Boston.

Boston er en elegant by med museer, universitet...

- Teselskap. - Ja, akkurat.

- Kom igjen, skatt! - Klampen i bånn, George.

- Hva gjorde du nå? - Jeg tittet i speilet.

Se aldri i speilet, skatt! Samme hva vi har bak oss.

Jeg forstår ikke hvorfor man har dem. Se forover og lat som du ikke ser!

- Er det forstått? - Ja, frue.

De kommende eventyrene ble planlagt under reisen.

I Hartford begynte mors entusiasme å virke påtatt.

Da vi vel var fremme, ville hun sikkert angre seg-

- og be meg kjøre tilbake til New York.

Men det gjorde hun ikke.

- Vi får bo her til Julie kommer hjem. - Er ikke dette litt...

- Litt hva da? - Burde vi ikke være sparsommelige?

Nei, naturligvis ikke. For en skremmende tanke.

- Unnskyld! - Du godeste!

- Hvordan gikk det? - Unnskyld meg.

- Det er jo Ann Devereaux. - Wallace McAllister.

Wally er fraskilt og har faktisk fridd til meg en gang.

Da jeg sa nei, prøvde han å ta livet av seg.

- Da fortjener han en sjanse til. - Ja, det kan man si.

Hvordan ser jeg ut, Robbie?

Jeg prøver å finne en blanding mellom Dorothy Malone og Donna Reed.

- Prøv det her! - Jeg stoler på deg.

- For et rovdyr du er. - Vi skal bare spise middag.

- Du minner om en breiflabb. - Sammenlign aldri kvinne med fisk!

- Eller noe med skjell. - Prøv de her!

De blir helt perfekt!

Vi er nye her, og Wallace kan hjelpe oss å komme inn i samfunnet.

Jeg har en følelse av at du vil angre dette.

For noe tullprat!

Det kommer til å gå bra. Det gjør det alltid.

Hva er det?

Du har ikke forandret deg en døyt.

Herregud, Ann... Tenk om alt kunne bli som før!

Iblant byr skjebnen på en ny sjanse.

Wallace... Er det noe galt?

Jeg...

Jeg har det ikke så bra, Ann.

Å skilles er en forferdelig opplevelse-

- men iblant kan det lede til noe godt.

Det gjelder ikke skilsmissen, men forretningene.

- Å, forretninger. - Ja, det går dårlig.

Jeg trenger penger.

En masse penger så fort som mulig!

Ikke snakk så høyt, Wallace!

Det var derfor jeg ville treffe deg.

- Kan jeg låne penger av deg? - Hva sier du?

- Det holder med 75000. - Dollar?

50000? Du får dem tilbake i slutten av måneden.

- Det lover jeg. - Du burde ikke låne penger av meg.

Burde? Jeg driter i hva jeg burde.

Jeg er jo blakk.

Ulvene bare venter på å få sette tennene i meg-

- som om jeg var biffen du nettopp spiste!

Unnskyld.

Unnskyld meg, jeg skal pudre nesen.

Alt skal bli bra, George Devereaux.

Vent og se!

Vi pleier ikke å la ukjente gjester spise på krita.

Pleier dere å la deres ukjente gjester bli ranet?

- Vær så snill... - Det er jeg som er offeret her.

Håndvesken min ble tømt mens jeg var på toalettet.

- Noen må betale for maten. - Det har jeg alt gjort.

Unnskyld... Kan jeg hjelpe deg?

Hvem er du? Redderen i rugen?

Jeg tar meg av dette, Henry.

Jeg heter Harlan Williams. Vi møttes på Julies julefest i fjor.

Nettopp, Harlan! Eller skal jeg si oberst?