Channel Zero

Mike Painter, "USAs barnepsykolog", er her sammen med meg–

–med sin nye bok: "Å forme fortiden."

–Jeg er glad for å ha ham her igjen. –Takk.

Forandret det å bli far synet ditt på barndommen din?

Ja, jeg tror det. Samtidig er jo det å være voksen bare en maske.

Det er jo en avansert maske, men vi forblir alle barn under.

I boka snakker du om barndommen din.

Du mistet en tvillingbror da du var 12 år?

I 1988, i Iron Hill i Ohio,–

–der jeg ble født, forsvant det fem barn.

Iron Hill–mordene. De ble aldri løst.

Akkurat. Det siste offeret, den de aldri fant, var min bror Eddie.

Dere var eneggede tvillinger?

Å miste en tvilling er som å ha et fantomlem.

Hvordan takler en familie noe sånt?

Alenemoren min taklet det ikke. Jeg måtte bo hos slektninger.

Jeg har aldri vært tilbake i Iron Hill.

Jeg vil gjøre noe uvanlig.

Jeg har noen på tråden. En 12–åring.

Familien hans har også opplevd en tragedie.

Jeg vil at du skal snakke med ham. Vis oss hva du gjør.

–Jeg vet ikke om det er passende... –Er du der?

Hallo?

Jeg heter doktor Painter. Jeg er...

Jeg er en doktor som snakker med barn som deg om ting de tenker på.

Er det noe du vil snakke med meg om?

Kan du fortelle meg hva du heter?

Hva er dette?

Er det tv–en din?

Slå den av.

Hvorfor er du redd for å komme hjem, Mike?

Mike?

Hvorfor er du redd for å komme hjem?

En gullstilits.

–Nå er han bare en del av tomta. –Hei.

–Jeg ville overraske deg. –Det gjorde du virkelig.

Miss Marla? Hvem er det?

Hei. Jeg heter Mike. Hva heter du?

Dette er Katie.

–Miss Marla... –Han er sønnen min.

Han er en lusker, denne katten.

Jeg sverger på at han dreper for fornøyelsens skyld.

Så du er vegetarianer, da?

Vel, jeg spiser ikke sangfugler.

Du har ingen bilder av meg, Eddie eller pappa.

Ikke ta det personlig.

Det er bare sånn jeg takler...påtrengende tanker.

Ja.

Mange takk, mamma. Det er...

Hvorfor kom du hit? Si meg det.

Jeg er virkelig glad for å se deg.

Du er velkommen her.

Det er bare det at...

Jeg håper at du ikke er her for å rive opp et sår.

Annethvert år kommer det noen til Iron Hill for å løse de drapene.

Jeg har alltid vært redd for at det skulle være deg en dag.

Ja, men ingenting ble stjålet? Greit. Bob tar anmeldelsen, mr. Crumm.

Hei, Bob! Linje én. Ja, kan jeg hjelpe deg?

Hei. Jeg heter Mike Painter.

Å, moren min så deg på "Dr. Phil" og ble veldig opphisset.

Jeg så deg også. Hva har fått deg til å komme hit?

–Jeg lurte faktisk på om jeg kunne... –Det var som fanken.

Mike Painter. Hyggelig å se deg.

–Jeg håpet at vi kunne snakke litt. –Absolutt.

Vi går inn på kontoret mitt.

–Hyggelig å treffe deg. –I like måte.

–Er det sant? –Ja, det er...

Billy Reese var på første, en annen var på andre, og så var det deg.

–Du husker det ikke. –Jeg husker det.

–Så de valgte deg til sheriff. –Ja.

Det er ikke Ville Vesten. Fulle folk gjør ting i fylla,–

–og akkurat nå er det en som bryter seg inn hos folk uten å stjele noe.

Gjorde ikke Manson–familien det?

Unntatt fortiden er vi mer som familien Patridge enn Manson.

Nok om det. Hvordan går det med deg?

Vi har holdt øye med deg. Jeg har lest boka di.

Å, det var snilt av deg.

Apropos fortiden så håpet jeg at jeg kunne få se på granskningen.

Får jeg spørre hvorfor?

Det er...28 år siden de slepte de ungene ut av skogen.

Ja, uten tenner.

Hør her, Mike. Det eneste jeg sier, er at mange mennesker–

–mistet noen. Akkurat som du og moren din.

Så...jeg sier ikke nei.

Jeg sier vel: "Hvorfor nå?"

–Jeg skriver ei bok. –Jaså?

–Kommer det til å bli ei god bok? –Jeg håper det.

Jeg mener om boka vil være respektfull?

Mer enn noe annet. Absolutt.

Du vet at jeg ikke satte meg fast her?

Ja da. Det var ikke det.

–Vet du at jeg er giftet med Jessica? –Jeg hørte det.

Hun ville blitt sur hvis jeg ikke ba deg til middag.

–Nei... –Mange gjester skal komme.

Jeg tror at jeg kan hjelpe deg med den etterforskningen.

Men jeg trenger å høre hva du syns om ungen min.

Jeg tror han holder på å bli litt underlig.

Skulle ikke vi få et kasino?

Hvem sin feil er det, da?

Det skal jeg si deg. Damp til diesel.

Jernbanen byttet til diesel, og det knekte oss.

Nei, fellesskap. Hvordan ungene vokser opp.

Nå for tiden er alt frakoblet.

Hva? Alt er jo oppkoblet.

En pervo kan klå på vesla mi over Internett nå. Vi har ikke tv engang.

Dette er ikke en by. Det er et museum.

Man må modernisere. Ta stasjonen.

Tenk på hva vi kunne gjøre hvis vi fikk mer penger.

Gjør det du, når du blir sheriff.

Det første jeg ville gjort da, var å ta ned det dumme maleriet.

–Der fikk hun deg. –Jeg er glad i denne byen.

Glad i den som den er. Hei, kompis.

Katie har sett på tv så lenge. Jeg vil se "Labyrinth".

Si til søsteren din at det er leggetid.

Det gjelder deg også. Ikke mer tv.

God natt.

Jeg nevnte det tidligere, Mike. Ungen min er besatt av David Bowie.

–Snålt, hva? –Flaks for deg at det ikke er ABBA.

–Jeg ville ikke uroet meg. –Der hører du.

Jeg mener...vi var jo ganske snåle. Husker du det?

Vi diktet opp vårt eget kongerike.

Du og Eddie diktet det opp, og dere var kongene. Begge to.

–Og kortspillet som aldri tok slutt. –Hva var det?

Jeg og Eddie begynte å spille kort en dag.

Et slag kort varte og rakk.

Ingen av oss vant. Så vi fortsatte dagen etter,–

–og dagen etter. Vi ville nok bare se hvor lenge vi kunne fortsette.

–Hvor lenge da? –Det pågår fremdeles, teoretisk sett.

Hver lørdag, hver eneste lørdag, så jeg, du og Eddie–

på tv i flere timer. Så mange timer.

Og du ble jo normal. Hun er helt normal.

Vel, Mike er jo eksperten. Vi kan spørre ham. Hva syns du?

–Er for mye tv dårlig for barn? –Selvsagt. Hvor er toalettet?

Ned trappa og til venstre.

Katie?

Vet du hva? Du er venner med moren min, og jeg er venner med din.

Hvorfor skal vi være stille?

Det forsvant.

Hva så du på, Katie?

...og i midten var det en koffert av et fint merke.

Den er flott. Da sier hun: "Den sitter fast."

Jeg sa bare: "Hvordan havnet den der?"

–Det gjorde du ikke. –Jo.

Husker dere "Talglysbukta"?

Det tv–programmet? Det gikk i noen måneder.

To måneder. September og oktober 1988.

–Jeg husker det. –Fortalte dere barna deres om det?

Ikke fanken.

Katie sa nettopp at hun så på det.

–Hva? Nå? –Hva?

–Hvorfor skal de vise det om igjen? –Hva da?

Det programmet ga meg sånne mareritt. De dokkene.

Jeg hadde en veldig snål drøm som stadig kom tilbake.

–De bare skrek. –Nei, det var en episode.

Nei, det er ikke mulig. Det var et mareritt jeg hadde.

–Husker dere "Kjevebeinet"? –Hva er det?

Kjevebeinet var et slags...

...skjelett med kappe og svart hatt.

Han jaktet alltid på Sjørøver–Percy, ikke sant?

Og han sa: "Når jeg får tak i deg, så skal jeg flå deg."

Ta det rolig. Har du drukket litt for mye, Mike?

Det går bra. Takk for middagen.

Jeg drar hjem hvis dere skal fortsette å mimre om det.

–Du tok det opp. –Det var bare en tv–serie, Mike.

Hva var det?

Vi går rundt, Eddie. Eddie!

Han vil gjøre om det igjen!

Eddie.