Isabel Preysler: My Christmas (Isabel Preylser, mi Navidad)

-Hallo. -Hallo.

God morgen.

God morgen.

Takk!

ISABEL PREYSLER, MY CHRISTMAS

Når du leser avisene, Isabel,

og du ser familien din nevnt, hva tenker du?

Vel, det er alltid interessant for meg. Svært.

Alle nyhetene om familien min...

Jeg kan forsikre deg at mange av dem... De er falske

eller feil.

Men, ja. Dessuten ser jeg dem svært ofte.

Og i avisboden vår...

de sender meg alt som er relatert til familien min.

Selgeren gjør det.

Automatisk.

Isabel, fortell meg hva du spiser til frokost.

Først har jeg varmt vann med lime,

og noen vitaminer jeg tar, aller først.

Så har jeg grapefruktjuice, kiwien min,

grapefrukt igjen, men selve frukten,

og så linfrø.

De ser litt ut som fuglefrø, ikke sant?

Og det er alt. Når jeg er ferdig drikker jeg ofte hibiskus-te.

Alltid det samme?

Og jeg liker ikke å bli forstyrret...

til jeg er ferdig med frokosten min.

Jeg mener, jeg vil ikke komme i gang.

Jeg vil ikke starte dagen

med folk som ringer og forteller meg ting, inntil jeg er ferdig med frokosten min.

Snakker du ikke engang med døtrene dine ved frokosten?

Jo, fordi døtrene mine kommer mange ganger inn

når jeg spiser frokosten min. De mangler respekt.

Og nå kommer barnebarna mine svært ofte inn.

Denne morgenen kom barnebarnet mitt, Mateo.

Fordi den som kommer inn, er vanligvis den eldste, Miguel,

Og han sa til meg: "Lala, jeg dør,

ikke Mikey." At det ikke var broren hans, men ham.

Det var han som åpnet døren. "Ja, jeg så deg."

"Nei, Lala..."

"Meg." Han var så stolt over at han åpnet døren.

Jeg er så betatt av barnebarna mine.

Jeg må innrømme...

at barnebarn er noe helt spesielt, er de ikke?

Har du sett at de har sluppet nyhetene om denne dokumentaren?

Ja. Det har jeg, fordi de har fortalt det.

Vennene mine forteller meg at de har lest det.

Noensinne vært involvert i et prosjekt...?

Nei, aldri.

Har du vært nervøs disse siste dagene?

Jeg har vært svært nervøs disse siste dagene.

Jeg tenkte: "Hva har jeg gjort?"

Foran kameraene, jeg vet ikke...

Jeg mangler avslappetheten som barna mine har.

Og deres...

Det at de har det så enkelt med å uttrykke seg selv og...

Det er morsomt, fordi du har vært foran kameraene hele livet ditt.

Ja, for det meste bilder.

For det meste bilder, hele livet mitt.

Det er personer som kan...

fortelle hva de føler svært lett.

Hva de, i det øyeblikket... Jeg har ikke den avslappetheten.

Prøver du å virke sterk?

Ja.

Og jeg mener jeg er sterk.

Ja, det er tider da jeg tenker: "Jeg er ikke så sterk. Jeg vet ikke..."

For eksempel da Miguel ble syk.

Det var svært alvorlig.

På noen sekunder endres livet ditt fullstendig.

Jeg husker

at jeg sov om natten og våknet om morgenen og tenkte:

"Jeg kan ikke tro dette skjer med meg."

Så hva må du gjøre? Vær sterkere. Ingen andre alternativer.

Vi må se, når jeg har tid, glassene

i settet med glass. Noen av dem var sprukket.

-Så... -Ja. Vi må erstatte dem.

Jeg skal be Elias hente dem ut. Vi sjekker dem og de som...

-Ja. -Og vi erstatter dem.

-Det må gjøres. -Ja.

Jeg vil ikke ha sprukne glass, og vi må ha hele settet.

Jeg skal snakke med Elias. Vi sjekker dem, og vi bestiller

-de vi trenger. -Perfekt.

Og igjen, La Despensa de Palacio. Legger vi inn ordren...?

Ja, selvfølgelig.

Ja, la oss ikke... Vi bør helst ha gavene før den 24.

-Bra. -Bestiller vi 44 som vanlig, eller...?

Ja. Vel, jeg ville bestille 48 eller kanskje enda flere.

Ok, jeg skal ringe dem.

Det er det... Å, dette er viktig. Vi må begynne å rydde kjelleren

for jul, eskene... Rydde opp, fordi nå er det en katastrofe.

Perfekt. Veldig bra.

Vi kan gå gjennom det, og vi skal gjøre det...

-Flott. -...disse dagene. Sånn.

Jeg er uansett nede. Du kan ringe meg...

-Perfekt. -...om alt.

-Hvis du kommer på noe... -Ok.

Og hva med banken?

Det er alt gjort og ordnet.

Perfekt.

-Veldig bra. -Bra. Takk.

-Før de drar. -Glimrende. Takk.

Før du drar, jeg... Før jeg drar skal jeg si fra.

-Alt du trenger. -Jeg skal si fra.

-Takk! -Takk!

Jeg gjør alt med Alicia.

Fra rørleggeren til banken. Alt.

Jeg får post fra folk som ser meg i bladene, på TV...

Til jul får vi mye post, og vi svarer også på alt.

I dette huset er det tusenvis av ting.

Fra en gardin vi kan trenge eller fyrrommet...

Tusenvis av ting som må repareres i et hus hele tiden.

Frue, god morgen.

God morgen, Elias.

Jeg bytter ut en lyspære som ikke fungerer.

Glimrende, veldig bra.

Jeg har mye hjelp,

jeg vet at jeg ikke kunne takle huset uten dem.

De gjør livet mitt svært gledelig.

De er, absolutt, hendene og føttene mine.

Ramona er kokken i huset.

Hun vet alt om alle.

Blir du syk, vil hun lage kyllingsuppe med alt mulig i den til deg

slik at du og magen din blir bedre, og alt sånt.

Hun er hjertet i dette huset.

For meg er sjåføren svært viktig i dette huset.

Rafael gjør ærendene mine perfekt.

Han har all min tillit.

Elias lærte senere. Han kom senere.

Han passet perfekt inn,

og alle i huset elsker ham svært høyt.

De er del av denne familien.

De bringer en god atmosfære til dette huset, ikke sant?

Besøkende forteller meg alltid: "Jeg elsker å komme hit."

Vi har en så god følelse i dette huset.

Isabel, hvordan går det?

-Hallo, Blas. -Et kyss.

Hva gjør vi i dag.

-Sett i gang. -Få se.

La oss starte med denne øvelsen.

Vel, om morgenene gjør jeg noen øvelser med Blas.

Husk å bøye knærne litt, se fremover, midjen tilbake,

og vi beveger armene våre raskt.

Jeg liker det ikke så godt.

Siste repetisjoner.

Jeg ville ikke gjøre det hvis treneren ikke dukket opp.

...to, én. OK, det var det.

-Hvordan føler du deg? -Bra.

Når jeg er på ferie forteller han meg alltid:

"Kom ned til den elliptiske sykkelen,

gjør det eller det." Og jeg sier: "Ja, klart."

Men jeg gjør det ikke. Jeg gjør det bare når de sier:

"Frue, treneren er her." Og så kommer jeg ned.

Men om han ikke kom, ville jeg ikke gjort det. Nei.

Jeg er svært lat når det gjelder trening.

Veldig bra.

Vi puster inn...

Jeg kom motvillig til Spania

fordi jeg hadde en filippinsk kjæreste

som foreldrene mine ikke likte.

Og det var denne presten som kom på lunsj nesten hver uke,

og moren min fikk ham til å snakke med meg.

Han sa: "Hør her, Isabel,

foreldrene dine har bestemt seg for å sende deg til Madrid.

Dra dit, og hvis du om to år

fortsatt er forelsket i denne gutten,

og du ønsker å gifte deg med ham, skal jeg vie dere.

Men først drar du til Spania for to år."

Og jeg dro til Spania.

-Rafael? -Ja?

-Ingen fotografer i dag? -Ikke i dag, frue.

Jeg sjekket tidligere, og det er ingen.

Ok. Det er bra. Ikke nødvendig å kjøre som gale.

Hvor skal vi, frue?

Der er det en bil.

-Å, vel... -Det er fotografer, Rafael.

Ja.

Se, fotografer.

La oss skynde oss.

Veldig bra, frue.

Med de døde kattene sine.

Ja. De er der med mikrofonen sin.

Følger de etter oss?

Nei, det gjør de ikke, frue.

Det blir ille hjemme, da de følger etter alle.

Alle tiltrekker dem.

-Ja. -Journalister.

Men de vet ikke om denne bilen. De vet ikke engang at...

Er dette mørklagte vinduer?

-Ja, frue, det er det. -Perfekt.

Hvor skal vi, frue?

Til Massi.

-Til Massi, perfekt. -Ja.

Drar vi gjennom La Castellana?

Ja, frue.

-Jeg pleide å bo der. -Gjorde du?

Med onkelen og tanten min, ja.

I La Castellana?

Da jeg kom til Madrid, ja.

Det visste jeg ikke.

Rett her i området.