Doom Patrol

FREMTIDEN

NÅTIDEN

Dette er opptak 297.

Observasjon av Doom Patrol av dr. Harrison, dag 93.

Codpiece-oppdraget. Jeg lar meg fortsatt forbløffe

av de psykologiske utfordringene gruppen stilles overfor.

Tre måneder har gått, og beslutningen om å bli fortsetter å gi resultater.

Dette spetakkelet har jobbet som et superhelt-team

under det passende navnet Doom Patrol.

CLOVERTON KREDITTFORENING

Rita har fått en hovedrolle som teamleder,

siden ingen ville ha jobben.

Klare? Innta posisjonene. Og sett i gang!

Men den mislykkede filmstjernen, den mislykkede dramalæreren

og den mislykkede lokalteater- reserven hadde funnet sin nisje.

Tro det eller ei, hun har ledet denne sære gjengen

gjennom sju vellykkede oppdrag.

Rita håndterer jobben med endeløs entusiasme,

til tross for mangel på samarbeid og respekt fra kompanjongene.

SLUTT

Spørsmål?

Ja, ikke jakt på Codpiece, og ikke bruk kodenavn.

Et spørsmål begynner med "hvem", "hva", "hvor", "når" eller "hvorfor".

Hvorfor får du velge kodenavn? Fordi de suger.

Når du bruker dager på å planlegge oppdrag

mens du får papirkutt og blekkfingre, kan du velge kodenavnene. Greit?

Inntil da er du Robotman.

Dr. Harrison er Crazy Jane.

Larry er Negativ Man, Vic er Cyborg.

Og Rouge, du er Dogshit McGivens.

Ritas vrede overfor madam Rouge er like sterk som alltid.

Og Rouge gjør bestandig som hun sier,

fordi hun desperat vil gjøre opp for Malcolm og søstrene.

Selv om det strider mot hennes sanne natur.

Ja. Godt valg. Elasti-Woman. Takk.

Mellom hatet mot Rouge og mangelen på respekt,

fikk Rita en god idé om å feste Brains robothode til tidsmaskinen.

Nå trenger vi ikke reise gjennom tid og rom teipet fast til Shipley.

Hun løste også tidsreise-minnetap-problemet.

Merkelig nok med maneter.

Jeg vet ikke hvorfor det virker, men det gjør det.

Nei takk.

Codpiece har nettopp ranet banken.

Opp med farten, takk.

Ikke alle takler spruten fra denne sværingen.

-Så barnslig. -Overkompenserer du litt vel mye?

-Tilbake i posisjon. -Ekkelt.

Robotman, angrip fra venstre.

Robotman. Robotman!

-Cliffasaur. -Venstre side! Fikser det!

Faen. Faen. Faen. Faen. Faen, faen, faen.

Dogshit McGivens, lokk ham til deg mens de andre kommer seg i sikkerhet.

Mener du alvor?

-Bare gjør det! -Helvete heller.

Ikke bak busken! Skuddene går rett gjennom.

Akkurat som storspruten min!

Kan du prøve å ikke være ekkel i to sekunder?

Rita prøver å styre alle lagets bevegelser,

for hun orker ikke tanken på å miste enda en hun er glad i.

Diagnose: en perfekt perfeksjonist

og narsissist, med overlevelsesevner og PTSD.

Vic og faren reparerte det meste av Robotmans ødelagte kropp.

Men hendelsen med testikkeluhyret førte til fraktforsinkelser,

og de venter fortsatt på deler til den andre armen.

Jeg skal rive av ham pikken.

Nei. Nei! Fortsatt takknemlig for min skrøpelige, lille kropp.

Hver dag utenfor kjemperoboten er en velsignelse.

Cliffs lave IQ skyldes trolig en kombinasjon

av Floridas offentlige skolevesen og eksos fra racerbiler.

Diagnose: en førsteklasses tosk.

Helten som tidligere var kjent som Nyttig,

har funnet seg til rette som teamets enmanns-IT-avdeling.

Uten teknologien foretrekker Rita at han holder seg utenfor fare.

Men Vic er misfornøyd med sin nye rolle og vil så gjerne gjøre mer.

Elasti-Woman, en fiende er på vei. Elasti-Woman.

-Hei! Stopp der! -Nei, nei. Ikke gjør noe.

Jeg er ikke en del av Codpieces gjeng. Jeg er bare IT-fyren.

"Bare IT-fyren"? Du spiller en viktig rolle for ondskapen hans.

Du er fundamentet han bygger suksessene sine på.

Å? Ja, jeg er viktig. Jeg er visst det.

-Går det bra? -Ja. Bare vent litt.

Jeg får det ikke til når folk snakker.

Faen.

Faen!

Hva var din del av planen?

Å få kontakt med en rævbazooka-tosk?

-Men han... -Jeg vil ikke høre det.

Hold deg til planen eller bli hjemme.

Vic tolker den rødhårede frøkenens formaninger

som mangel på tro på egne evner.

Han innså ikke at hun også hadde sine problemer.

Sammen utgjør de en perfekt storm av psykologiske utilstrekkeligheter.

Selv om Vic fryktløst tok opp kampen mot en tosk med rumpekanon,

er han mindre modig når det gjelder å følge opp

løftet han ga seg selv om å finne lykken.

Diagnose: personlighetsdysmorfofobi og sosial feighet.

Larry og Keeg har kommet godt overens.

Det kan være det første kjente tilfellet av

en vert som utvikler et stockholmsyndrom for sin parasitt.

Larry har sluppet seg nok løs

til å dele liv og kropp med Keeg på en måte han aldri kunne

med Negative Spirit eller menneskefamilien.

Og selv om Larry sier til seg selv at hans nye liv med neoniglen

er tilfredsstillende nok, er sannheten at han lengter etter mer.

Det går bra, kompis. Bare du og jeg.

Diagnose: god, gammeldags selvforakt med en sunn dose medavhengighet.

Madame Rouge nekter å bruke sveklingen på alle oppdrag

fordi det gir henne et lite pusterom

fra tankene om sviket mot Malcolm og søstrene.

Unnskyld meg? Hva skulle jeg gjøre? Jeg...

Husker du det ikke?

Forvandle deg til noe for å psyke ham ut.

Akkurat.

Hva faen! Bra, Rouge!

Kroppshetser du meg?

Det er et nytt nivå av ondskap. Ikke engang jeg synker så lavt.

Jeg skal drepe trynet ditt! Så hardt!

VÅPEN

Men Rogues minner vender alltid tilbake.

Og hun har et ritual som er en form for psykologisk selvskading.

Resultatet er alltid det samme, og hun må innse

at hun har forvist hundrevis på grunn av foreldelse.

Smerten hennes er altomfattende, men stillferdig.

Den typen som alltid ulmer under overflaten

og jakter på noe å fange, uten å finne noe.

Diagnose: selvhatende dørmatte med sosiopatiske trekk.

Selv har jeg greid å finne min egen plass

blant disse vandrende tragediene.

En som utnytter mine spesifikke evner.

Kom an, Mr. Codpiece. Hvem er du egentlig sint på?

Det kan ikke være meg. Du kjenner meg ikke engang.

Jeg får bare ta én telefon, men jeg tror du har rett.

Jeg bør ringe til mamma.

Denne dysfunksjonelle patruljen er et eldorado av psykologiske avvik.

Jeg kunne publisert masse basert på mine observasjoner.

Takk.

Dessverre har oppmerksomheten min blitt delt

mellom arbeid og forpliktelser.

Det er for mye. Abuelita bruker bare to shaker.

Virkelig?

-Hvorfor er du her, H? -For å spørre deg om det samme.

De andre leter etter Kay. Hvorfor gjør ikke du det?

Jeg har bedre måter å kaste bort tid på,

som å prøve å spise mitt eget ansikt.

-Så du er ikke bekymret for jenta? -Jeg er jævlig bekymret.

Men Kay bygde dette stedet.

Vil hun ikke bli funnet, så finner vi henne ikke.

Så du er her i minnene hennes og nyter varm drikke.

Jeg gjør faktisk noe nyttig.

Jeg prøver å finne ut hva jenta trenger.

Vil du vite hva jeg tror?

Mer enn noe annet jeg har ønsket meg i hele mitt bedrøvelige liv.

Jeg tror du er på ferie her.

Du gjemmer deg i jentas minner for å unngå å ta ansvar.

Det er nok en lettelse å ikke ha den byrden på skuldrene.

Eller kanskje du bare er bitter?

Jenta forsvant tross alt på din vakt.

Hvor studerte du medisin igjen?

Universitetet for de som har sett jævlig mye Sally Jessy Raphael?

Ha et fint opphold, Jane.

-Ser det bra ut? -Ja.

Og så pang. Med et tastetrykk

teleporterte hun bussen med edgelorder inn i Fantomsonen,

noe det ikke så ut som de hatet. Men vi fikk dem ut likevel.

-Mobil-Sylvia? -Jepp.

-Og hva var din rolle i dette? -Min rolle? Vel...

Jeg lastet ned mobil-manualen fra nettet.

Den er over ti år gammel. Vanskelig å finne.

-Høres ut som du har det travelt. -Ja.

Men...setter du av tid til å finne lykken?

Jeg droppet ikke teknologien for å ergre deg.

Når skal du forstå at dette valget handlet om meg?

-Det var ikke en anklage. -Jeg er lei for det.

Sannheten er at dette ikke er så lett som jeg trodde.

Nifst å prøve å finne seg selv, ikke sant?

Jeg vil heller slåss mot en edgelord.

Bare gi deg selv tid. Du vil få det til.

-Vi er visst ferdige her. -Takk for hjelpen, pappa.

-Han blir nok begeistret. -Selvsagt. Det var gøy.

-Det var det. -La oss samle troppene.

Greit. Greit!

Hvem sitt ansikt skal få smake på rettferdighet i dag?

-Er det min jævla arm? -Ja, faktisk.

Faen, så deilig! Hvorfor er alle de andre her?

Vi klarte ikke å gjenskape armen din nøyaktig, så...

Vi valgte å gjøre den bedre.

Ser ut som den samme ræva robotarmen med de samme ræva robotfingrene,

som jeg verken kan skrive eller bowle med.

Vi ga deg berøringssans...

...i én finger.

Men med tiden, hvis ting fungerer som de skal,

vil nanittene spre seg til de andre fingrene dine.

-Så jeg kan føle med hele hånden? -Det er planen, Robotman.

Jøss!

Hva skal jeg si?

Takk! Fra bunnen av mitt ikke-eksisterende hjerte!

-Ok. Alt i orden. -Ok, kompis.

Sånn sier man "dra til helvete" i England!

Nå skal vi kalibrere berøringssansen. Vi begynner med bomullen.

-Er det greit at jeg ikke gjør det? -Du bør gjøre det.