The Search for Freedom

The Search for Freedom (2015)

Jeg ser på min 16 mnd gamle sønn. Han er fryktløs.

Han vil gå ut i bølgene som bryter mot stranden.

Det er fascinerende.

Å se ham se på havet, på bølgene som kommer inn

og slår mot stranden. Han syns det er kjempespennende.

Så mye av det er... Man setter føttene i vannet,

og tærne synker ned i sanden. Man kjenner kreftene,

tidevannet som drar, og bølgenes strømninger...

Og man vil gå ut på dypere vann.

Man kan klare seg i tre måneder på hundre dollar.

Vi tenkte ikke på det som en kultur.

Vi tenkte: "Er vi ikke heldige som får drive med dette?"

Det var under 15 stolheiser i verden,

og jeg kjøpte mitt første par ski for to dollar.

Vi sto på en måte utenfor samfunnet.

Vi hadde en helt annen livsstil enn våre foreldre.

Det var åpenbart at dette ville føre til noe, men vi var som blakke hippier.

Vi sto nederst på rangstigen.

Man var et slags lovløst individ, et slags utskudd.

Og det var ingen framtid i det.

Man er helt fokusert på det man gjør her og nå.

Dette øyeblikket er det viktigste i livet ditt.

Fortiden er fortiden, og framtiden... Vel, hvem vet hva den bringer?

Hver gang man gjør det, uansett nivå,

enten det er ens første dag

eller man har gjort det hele livet...

Det klarer å frigjøre en fra mange ting i livet

som vil prøve å dra en ned,

som vil prøve å gjøre en ulykkelig eller negativ.

Det lar en legge alt det bak seg,

kanskje bare et lite øyeblikk. Men av og til er det øyeblikket nok.

Det er et naturlig instinkt hos mennesket. Dets jakt på frihet.

Og jakten på frihet fins i oss alle.

Enten man er ung eller gammel, mann eller kvinne, er det det samme.

Det er spenningen ved den første bølgen.

Når man blir bitt av basillen, kan man ikke slutte.

Vi ville alle vært i fengsel. Tror jeg.

Passer man ikke helt inn og vil gjøre opprør,

trenger man et sted hvor man kan gjøre det på en positiv måte.

Noen tok skateboard og gjorde det.

Andre tok klatretau og dro opp hit.

GARY FISHER TERRENGSYKKEL-OPPFINNER

Mitt store mål var å dekke jorda med sykler.

Det vil skje. Uten tvil. Det er kun et spørsmål om tid.

For meg handler det om å være ute i villmarka.

Villmarken er batteriet som lader all din energi.

Den gir oss liv, inspirasjon.

Man berører det, føler det. Man er en del av fjellveggen.

Man skjønner kreftene til dette som man samhandler med.

ROBBY NAISH - 24 GANGER VERDENSMESTER I WINDSURFING

Det som motiverte meg som ung,

og som motiverer meg nå, er i bunn og grunn det samme.

Følelsen av å gli, av å være vektløs.

Det er mange idretter nå som ikke fantes før,

og man får den samme følelsen,

som er kjernen i mange menneskers natur.

Spenning er for meg å forlate sin komfortsone

og gå inn i det ukjente.

Det er der jeg kjenner på alle livets følelser og kjenner meg mest levende.

De fleste idretter er en kunstform. Det er som en kunstner

som har et stort lerret og en pensel.

Å ha et skateboard og dra ut i byen er en liknende greie.

Skateboarding er en av de idrettene

hvor man kan være ganske kreativ.

Jeg ville se hvordan det var å gi full gass

og seile gjennom luften så lenge jeg kunne.

Det virket som en veldig god idé.

SURFEBRETT

Da jeg begynte å surfe, var det

ikke mer enn et par tusen surfere i verden.

Vi følte oss som en elite,

for vi visste om noe som de fleste ikke visste eksisterte.

Surfing var antitesen av organisert sosial atferd da det startet.

Se på alle folkene som jobber dagen lang.

Hvem har rett, de eller vi?

Og det var det store spørsmålet.

En boms er en som ikke vil jobbe. Jeg har aldri jobbet, så det passer.

Hvis man elsker det man driver med, er det ikke arbeid. Det er moro.

Jeg lagde min første film i 49-50.

Jeg filmet alt, redigerte alt, stjal musikken,

booket visningene, fikk skiklubbene til å vise den, designet plakatene.

Jeg kom i tide, satte opp projektoren, lerretet,

satte opp mikrofonen og lydanlegget og kommenterte filmen live.

110 byer på ett år.

Jeg lagde filmer med skikjørere.

Folk sa: "Hvem gidder å se på det?"

De hadde rett også, for mange ganger,

utallige ganger.

Kom jeg til et high school- auditorium med 1000-2000 plasser,

og det var bare åtte-ti personer der.

Men de åtte-ti personene... Jeg stelte det til for dem,

for minst to-tre begynte å stå på ski.

Vi prøvde å finne en løsning

så vi kunne være på stranden og leve som vi ville.

En surfer vil jo heller bo

i en campingvogn ved sjøen

enn i et stort hus i Beverly Hills

med 45 tjenere og 8 Rolls Roycer.

Det er det man prioriterer.

Hvis man da sa "Jeg er surfer", sa de "Stakkars fyr".

På high school var det 3000 elever, og bare jeg surfet.

- Hvor var det? -I Long Beach.

I 1959, kom filmen Gidget,

og surfing gikk fra et lite antall surfere

til flere millioner innen 63.

The Endless Summer kom i 64-65, og hadde premiere i Kansas City.

Og karer kjørte biler

med surfebrett bak, og de hadde aldri sett havet!

Endless Summer viste resten av verden hva surfing var,

og det stemte for folkene i den.

Den underholdt et stort publikum som ikke visste noe om sporten.

Det var bare en amatørfilm. Man filmet den,

og dro hjem og redigerte den.

Det hadde jeg alltid gjort.

Vi filmet, redigerte, kommenterte, ikke fordi jeg trodde jeg var dyktig.

Det var ingen andre som ville jobbe for 50 cent timen.

Hver gang det kom en ny film, gikk man på premieren.

Klanen møttes der.

Det surferne syntes var så fengslende,

var hvordan andre gode surfere så ut, hva de drev med.

Det var sånn man kommuniserte i bunn og grunn.

Og surfebladene kom tidlig på 60-tallet.

Det var starten på livsstilskulturen.

Det var første gang de hadde et språk

og en dresskode og atferd som man tok med seg

til skolen og andre steder.

Surfing var jo opphavet til skateboarding,

og skateboarding ble et byfenomen og påvirket surfing igjen.

Så kulturene påvirker hverandre.

Klesindustrien ble en del av det tidlig på 70-tallet,

og det ble veldig stort.

Hvis man hadde spurt meg da om vi ville ha

tidenes største surf-skate-snø-selskap,

ville jeg sagt nei. Ingen sjanse.

Det handler ikke om én person.

Jeg kaller meg selv en beskjeden short board-maker.

- La oss snakke om deg. - OK.

Jeg bodde i et lite hus i Newport. Vi hadde lite penger.

Jeg hadde en Volkswagen van. Det var det mest verdifulle selskapet hadde.

Da kunne vi kjøre rundt og få ting til å skje.

Jeg visste ikke noe om forretninger, hvordan man startet en bedrift.

Jeg trodde jeg skulle jobbe for noen,

få lønn og lære.

Så vi måtte finne det på underveis.

Vi kjørte rundt, fant stoff, borrelåser, knapper.

Vi produserte rundt 24 par hver dag.

Jeg satte knappene i hvert par.

Vi la dem i varebilen min og kjørte til en kunde

som tok så mange vi klarte å skaffe.

Jeg tenkte: "Dette høres gøy ut."

"Jeg kan være på stranda. Fortsette å surfe."

"Jeg har dette prosjektet, holder på i et år eller to."

"Så skal jeg studere." Det var planen.

Da jeg var ung, reddet klatring livet vårt.

Vi hadde ingenting med fellesskapet å gjøre.

Det var på 60-tallet. Vi sa nei til mye av det.

Vi dannet en motkultur og klarte oss selv.

Vi var stolte av

at klatring ikke hadde noen økonomisk verdi i samfunnet.

Det var flott.

Når vi klatret bratte vegger i Yosemite og sånt,

var nesten ingenting blitt gjort. Så man gjentok ikke ruter.

Hvorfor gjenta en rute når man kan klatre en ny?

Det merkelig båndet vi all følte,

var lysten til å gjøre noe uten motivasjon utenfra.

Det kommer innenfra. Det ville ikke gjøre en berømt.

Man fikk ikke betalt for det.

Når man først begynte å dra hit,

-ble man fascinert av livsstilen og personene.

Det var mange ulike folk. Det var tidlig på 70-tallet.

Det foregikk en revolusjon i samfunnet generelt,

med krigsprotester, hippiegenerasjonen og alt det.

Alt virket som et eventyr her.

Hvert skritt man tok, ledet inn i det ukjente.

Det var spennende bare å være her.

GARY FISHER TERRENGSYKKEL-OPPFINNER

Går man tilbake i sykkelens historie,

for over 100 år siden, syklet man aldri på asfalt.

Så man kan si:

"Terrengsykling startet da syklene kom."

Noe alle nå tar for gitt.

Men på 60- og 70-tallet var det en radikal tanke.

Det var et sted folk ville besøke, en slags helligdom.

Det var så nær en stor, kaotisk by, San Francisco,

men samtidig kunne man dra langt unna.

Nøkkelen var en greie kalt en ballongdekksykkel,

og til å begynne med var det funne gjenstander.

Det var sykler man fant i bruktbutikker

eller på fyllinger.

Denne sykkelen var et blandingsprodukt.

Mange som så den, likte den ikke

og sa: "For noe søppel. Er du sprø?"

Men mange andre sa: "Det er en sånn jeg vil ha! Jeg trenger den."

Jeg var heldig og traff noen av de første windsurferne på Hawaii i 1974.

Jeg var ikke stor eller sterk nok til å få seilet opp av vannet.

Jeg var 11 år og veide 32 kilo.

Jeg gikk ut av high school i 1981, og det året ble sporten profesjonell.

Så jeg utsatte videre studier.

Jeg sa: "Jeg får se hvordan det er å være profesjonell windsurfer."