1898: Our Last Men in the Philippines

Filmen er basert på virkelige hendelser.

Visse personer og innslag er fiktive.

TIL MINNE OM PEDRO COSTA

Jeg var 20 år første gang jeg hørte om Baler.

Jeg fikk høre at det var en Tagalog-by nord for Manila.

Et fordømt sted, omgitt av sjø og jungel,

bebodd av blodtørste opprørere som hatet Spania.

En natt, i oktober 1897,

ble avdelingen som forsvarte byen nådeløst massakrert.

Det var skrekk...

Løytnant!

Desperasjon.

Kaos.

Det var skammelig.

Bare 13 av 50 soldater overlevde.

De kjempet for sin egen frihet.

Vi kjempet for imperiets overlevelse.

Og vi tapte.

Tre måneder senere ble jeg satt inn i den neste kontingenten.

Vår oppgave var å ta tilbake denne fordømte byen,

og forsvare Spanias ære.

Jeg visste det ennå ikke,

men vi skulle bli de siste av imperiets forsvarere der.

De siste på Filippinene.

Jeg hadde aldri vært i krig,

og trodde det handlet om å ha flaks for å overleve.

Flaks og sunn fornuft.

Jeg var ung.

Jeg var naiv.

-Jeg ser ingen. -De gjemmer seg, dreper og forsvinner.

Det holder, Ron, ellers får du vondt i magen.

Hold øynene åpne.

Bemann båtene, gjør klar våpnene!

Fremad, menn!

-Gjør båtene klare! -Kom igjen, hurtig!

Gud hjelpe oss.

-Kom igjen! -Faen! Hvordan havnet jeg her?

Løytnant, det står en mann på land!

Løytnant Martín Cerezo, 2. jegerbataljon.

Broder Carmelo, forstander for sognet. Er dette dine menn?

Kaptein Las Morenas er kommandant.

-Kommer dere fra Manila? -Ja, pater, vi skal ta byen tilbake.

-Hvilken adkomst er enklest? -En time oppover elva.

Opprørerne dro for to uker siden.

Bajonetter på!

-De gjenværende sivilistene er fredelige. -Det bedømmer jeg selv.

Vi rykker frem i to linjer. Carvajal tar ledelsen.

Opp med øynene, alle sammen! Fold ut flagget og bli med meg.

Luis, ta med fem menn og sjekk den kirken.

-Hvor tykke er veggene? -Nesten halvannen meter.

Tykt nok til å motstå tungt artilleri.

Hva annet enn sakristiet kan brukes til oppbevaring?

Sersjant Jimeno Costa.

Jeg var med den forrige avdelingen.

Til din tjeneste, løytnant.

Jeg har ventet på dere i flere uker.

Dere menn hadde ordre om å reise til Manila.

En soldats første plikt, løytnant, er å forsvare Spania.

-Det klarte dere ikke. -Jeg overgav meg ikke.

Jeg kjempet til jeg ikke hadde krefter igjen.

Er ikke det tilstrekkelig? Hva med dette?

Hvis tagalogene kommer tilbake vil dere trenge meg.

Jeg vet hva de vil gjøre.

-Hvorfor tok du ikke ned flagget? -De ødela vårt.

Folkene i byen likte dette.

Jose.

Heis flagget.

Tar du med en suvenir?

Vær forsiktig med kvinnene her i byen, løytnant.

De er spioner, alle sammen.

-Hva heter du? -Teresa.

Hun er en hore. Broren kjemper med opprørerne.

Det min bror gjør, vedgår ikke meg.

Jeg har ikke noe imot Spania.

Jeg er døpt, og jeg synger i kirkekoret.

Hva synger dere der? Julesanger?

Kjærlighetssanger.

Hva du måtte ønske.

Hva slags sanger kan du?

Spanske, filippinske...

Syng noe.

-Jeg synger når jeg får betalt. -Som enhver hore.

Jeg skal fortelle deg...

-Fortsett. -Du fikk det du betalte for.

Velkommen til Baler...

...min herre.

Opprørerne er en frimurerorganisasjon.

De heter Katipunan, de vil løsrive Filippinene.

De bryr seg ikke om at Spania har vært her i 400 år og bygget byene deres.

De vil drepe og fordrive oss. Tagalogene er tøffe.

De er svært voldelige, og de har viktige allierte:

Varmen, malaria, tyfoner og villdyr.

Dere er både unge og svært uerfarne, og holder ikke mål.

Hvis dere vil overleve her, må dere lære raskt.

Gud ha nåde med de som ikke klarer det.

Vi skal nok overleve. Jomfrumedaljongen bringer lykke.

Lykke for alle, eller bare deg selv?

Tro gjerne på jomfru Maria, men de drepte bar også krusifikser.

-De døde for Spania. -For Spania...

Hva har Spania gjort for deg?

-Jeg valgte ikke å komme hit. -Så hvorfor er du her, Juan?

Sikt!

Ild!

Legg an!

Ild!

-Innstill skytingen. -Er de virkelig så svake?

De har ikke skutt tidligere.

Gode gud.

-Som sagt, de må lære raskt. -Det spørs om de har tid.

-I så fall må vi grave mange graver. -Min hustru skal ikke bli enke.

-Din egen døde nylig, jeg vet det. -Ild!

Datteren min også, hun ble tre dager. Tuberkulose.

-Jeg kondolerer. -Ild!

Hvorfor ble du ikke i Spania?

Det er det siste jeg ville ønsket.

Ild!

Du dro vel ikke hit for å ofre livet?

Det finnes to slags soldater i enhver krig.

De som vil ha medaljer, og de som vil hjem.

Jeg ville foretrukket det første.

De er også de farligste.

Legg litt sjel i det!

Alle i en sirkel rundt meg!

-I en sirkel! -Hold avstanden!

Fikk du ikke engang støvler som passet?

De sendte dere uten å lære dere å skyte.

-Med støvler i feil størrelse. -Jeg skal tilpasse meg.

Har du så god kampmoral?

Hvis jeg kommer levende hjem med gode anbefalinger,

kan jeg studere på Det kongelige akademi.

-Studere hva? -Kunstmaling, løytnant.

Jeg vil bli maler. Don Gabriel mener jeg er god.

-Don Gabriel? -Borgermesteren der jeg bor.

Han betaler studiene hvis jeg kommer hjem med en anbefaling.

Han burde betalt 2000 pesetas. Da ville du sluppet hæren.

Don Gabriel er patriot. Han sier Spania...

Spania er fullt av folk som ham.

De sender andre i krigen mens de selv mesker seg.

Målet er å gjenopprette den opprinnelige fargen,

og å aksentuere konturene.

Se.

Ser du?

-Skal jeg gjøre dette? -Jeg så tegningene dine.

Løytnantene sier at du vil bli maler. Her har du muligheten.

Jeg vet ikke, pater, jeg har ikke brukt pensel særlig mye.

-Jeg vil ikke skjende... -Skjende?

Jeg har reist verden rundt som misjonær i 20 år.

Hvis jeg fulgte kirkens råd blindt ville jeg vært død nå.

Sønn,

folk her liker å bli fortalt historier.

Jeg ber deg bare om å gjøre dem penere.

Jeg trenger neppe si at dette arbeidet betyr

at du slipper vakttjeneste og slikt.

Dit Gud sender oss, har kapteinen ingen makt.

Nærmere med riflene!

Presenter gevær!

Ved siden gevær!

Hodene opp! Med stolthet!

-Hvor lærte du å male på den måten? -Jeg øvde med kalkstein og leire.

Jeg lagde tegninger mens bestefar røktet buskapen.

Hvor kommer du fra?

Fuenlabrada de Los Montes, i Extremadura.

Jeg tror du ble født på feil sted, min sønn.

-Krokodiller. -Sersjant.

Iblant tar de hunder, katter og alt annet de finner.

Jeg håper de spiser kapteinens hund.

Hvem i helvete reiser til krig med en hund?

Hviler du aldri?

Nei. De tok meg til fange en gang.

Det skal ikke skje igjen.

Er dette din første krig?

Pass deg, så det ikke blir en uvane.

Uvane? Hva mener du?

Å drepe.

Stå i ro!

Stå i ro!

Hun var på vei mot åsene. Hun bar mat.

Slipp henne.

-Sersjant... -Hva tror du?

Hva i helvete innbiller du deg?

At hun bare frakter mat?

Ludderet vet hvor dere sover, hva dere spiser og driter!

Hun vil ødelegge for oss. Ingen gjør det mot meg!

Det er til broren din.

Det er bare mat. Jeg er ikke involvert med krigen.

Du er det nå.

-Gå, nå. Sersjant... -Løytnant.

Slipp henne løs!

Bare gå, hvis du vil slutte deg til dem.

Overbring en beskjed til broren din.

Hvis de kommer til Baler igjen, er vi klare.

Denne gangen kommer vi ikke til å overgi oss.

Det er en tabbe å la henne gå. Det er et svakhetstegn.

Vet du hva som virkelig viser svakhet?

Å drepe kvinner.

Holdt!

-Ikke skyt! -Holdt!

-Det er spansk post! -Hold utkikk!

Hjelp meg!

Han er i dårlig skikk.