The Goldfinch

I Amsterdam drømte jeg at jeg så moren min igjen.

Hun var like glad for å se meg som jeg var for å se henne.

De samme vakre, lyseblå øynene.

Alt hadde blitt bedre om hun hadde levd.

Hun døde faktisk da jeg var liten.

Og da jeg mistet henne...

...mistet jeg det fotfestet som kunne ha ført meg til et lykkeligere sted.

Du skjønner, det var min skyld at hun døde.

Alle pleide å fortelle meg at det ikke var det,

at det var en fryktelig ulykke,

noe som er helt sant.

Og jeg tror ikke på det.

Det var min feil,

som alt annet som har skjedd siden da.

Maleriet.

Min skyld.

KJÆRE PIPPA

Jeg mistet noe som skulle ha vært udødelig.

Jeg mente ikke å gjøre det,

for det jeg har gjort kan ikke bli ugjort.

Det spiller ingen rolle at jeg skal dø.

Men for alltid,

så lenge historien fortsetter,

vil det maleriet bli husket og sørget over.

Så vidt vi vet

kom han seg hjem

til morens leilighet fra museet på egen hånd.

Han ventet hele natten på henne, men da hun ikke kom

ringte han nødnummeret de viste på TV.

Vi ble varslet da de innså hvor gammel han var.

Jeg vet ikke om du vet det,

men Theos far forlot familien for omtrent seks måneder siden.

Jeg visste ikke det.

Sønnen min og Theo var venner på barneskolen.

Så vidt jeg vet, har de ikke vært sammen på en stund.

Jeg er redd jeg ikke forstår.

Akkurat nå

er han en mindreårig som trenger midlertidig hjelp.

Da vi spurte Theo om han kunne komme på noen

som kunne hjelpe til en stund,

foreslo han deg.

Kom inn.

Andy har nok ikke stått opp ennå.

Du kan slappe av her hvis du vil.

La oss få deg på plass.

Her er det.

Du vil ha det veldig tøft.

Det var litt av en hendelse.

Herregud.

Gitt omstendighetene ser jeg ikke noe galt i å skjenke deg

det faren min kalte en liten dram, hvis du har lyst på.

Chance.

Noe du selvfølgelig ikke har.

Ganske upassende.

Vi er glade for å ha deg her, Theo.

Håper du finner deg så godt til rette som du kan.

Hva skjer?

Det er Theo. Moren hans døde.

Det er noen som vil treffe deg, Theo.

Jøss.

Urovekkende.

Ja.

Nei, det er tydeligvis ingen som aner hvor han er.

Han betalte ikke barnebidrag.

Han etterlot seg gjeld. Han dro mer eller mindre uten å si noe.

Jeg synes ikke vi hadde noe valg. Vi kunne ikke avvise gutten.

Nei. Bare noen uker.

Seiler du, Theo?

Nei.

Så synd.

Andy hadde det helt fantastisk

på seilerleir oppe i Maine i fjor.

Det var de verste to ukene i livet mitt.

Sludder.

Du mangler selvtillit. Det er alt.

Skal jeg spørre Etta om hun kan lage noe annet du kan spise, Theo?

Jeg er ikke sulten.

Ellers takk.

Hvor er faren hans?

Godt spørsmål.

Herregud.

Prøv denne, Theo. Den har vært Platt sin.

Det er så kaldt ute.

Ute?

Jeg synes du bør begynne på skolen igjen neste uke.

Jo raskere vi går tilbake til en normal rutine, jo bedre.

Det hjelper å ha noe å gjøre.

Kanskje du kan dra dit i ettermiddag?

Til leiligheten din.

Jeg kan bli med deg.

Jeg skulle rydde mens jeg ventet på henne.

Hent det du trenger. Jeg rydder.

Bare skolesakene. Resten kan vente.

Og basketballtreningen er flyttet til klokken 16.00 på tirsdag.

Billettene til neste ukes lacrossefinale er tilgjengelige i administrasjonen.

Heia Vikings!

Hei, Tom.

Hei.

Jeg hørte det.

Ja.

Ja, uflaks.

Det suger.

Grunnen til at vi var på museet

var fordi mamma skulle bli med meg på rektors kontor.

På grunn av røyken.

Mamma hadde også et raseriutbrudd for det tullet.

Jeg må gå.

Snakkes.

Hvor skal du?

- Kryp! - Taper!

Jeg skal bade hver dag.

Du kan ikke bade alene. Du får ikke lov.

Alle skal bade.

Saltvann er kuren for alt.

Sjøen var den største gaven faren min ga meg.

Kjærligheten til den.

Følelsen.

Hva skal han gjøre mens vi er borte?

Hvem er den kunstneren jeg liker, Samantha? Med de store skyene?

Maxfield Parrish.

Ja, Maxfield Parrish. Flotte ruvende skyer.

Da jeg var på sjøen som gutt,

var skyene sånn. Magiske.

Røde og oransje solnedganger.

Arkadisk.

Best å overlate det til Esperenza, Theo. Hun pleier å gjøre det.

Det samme med oppvasken.

Det er en vakker ring.

Er det en familiegreie?

På morssiden?

Ja.

Vakker. Karneolstein.

Intaglioen.

Og graveringen på innsiden sier:

"Blackwell."

Du bør ha den på en trygg plass.

Jeg tenkte disse kunne hjelpe deg.

Hvis du tar én om kvelden, så slipper du å føle deg redd.

Det er fullt forståelig.

Alle er redde av og til.

Vi prøver å danne oss et bilde.

Små deler av denne gåten.

Hvor lenge tror du at du var

på museet før den første eksplosjonen?

Omtrent en time.

Se på kartet. Hvor var du da det skjedde?

Hvilket rom var du i?

Det siste før suvenirbutikken.

Trettito.

Men moren din var ikke sammen med deg?

Nei.

Hun ville gå tilbake og se på et maleri.

Hvilket maleri?

The Anatomy Lesson.

Det er en Rembrandt.

Hvorfor ble du ikke med henne?

Theo?

Jeg sa at vi skulle møtes i suvenirbutikken.

Hva husker du fra ulykken?

Gå! Kom dere ut!

Luktet du noe før det skjedde?

Jeg husker ikke.

Så du noe uvanlig?

Jeg husker ikke.

Noe i det hele tatt?

Hvor var du da eksplosjonen skjedde? Her?

Eller her?

Jeg vet ikke.

Alle rommene ser like ut,

men kanskje hvis du kan huske hvor du var,

kan vi finne ut av dette.

Vet ikke om jeg skjønner vitsen med å la ham gå gjennom dette.

Theo slo hodet sitt.

Han har litt svekket hukommelse.

Det virker ikke som om noen har tenkt på å spørre om han ble skadet.

Stemmer det?

Ja vel.

Etterpå, da du kom til deg selv,

så du folk?

Ja.

Hva gjorde de?

De var døde.

Du fortalte Beeman at røyken var min.

Jeg sto bare ved siden av deg!

Herregud.

Reis deg!

Greit. Ok.

Er du helt sikker på at du vil gjøre det?

Gjøre hva?

Tårnet ditt er i fare,

men du bør ta en titt på dronningen din.

Beklager at alt er et rot.

Hun var fryktelig snill.

HOBART og BLACKWELL ANTIKVITETER og RESTAURERING

Unnskyld meg, jeg...

Han ba meg om å komme hit med den.

Jeg heter Hobie.

Kom inn.

Er det ham?

Mannen som ga deg ringen?