Only Murders in the Building

Tidligere…

Før Ben falt. Hva om han grep etter noe?

-Du bruker Bens premieregave. -Trodde ikke den ville behøves så snart.

Jeg var Bens vakt.

-Ben vil si hei. -Ok, vi må gå.

Hjelp!

-Hvor er lommetørkleet fra? -Det var ikke meg.

Politiet har tatt feil fyr.

Dette er manageren min, Dickie. Ikke bare manageren, men også broren min.

-Dette er dokumentaristen min, Tobert. -Dette er siste gang dere hører meg.

Forestillingen er over,

men betyr ikke det at vi ikke behøver å følge forestillingsregelen din mer?

-De tar ned kulissene mine. -Denne vekket ikke gjenklang.

Jeg lytter til hjertet mitt og gjenskaper Dødsrallingen på Oliver Putnam-måten.

Det er en musikal.

Vi tror at Bens morder er noen i forestillingen.

-Noe som betyr at… -Vi er tilbake.

Hvor kommer en flott idé ifra?

Fra min erfaring starter alt med én enkelt gnist.

Det er slik vi ble

Nattens skapninger

Noe lite, men skinnende. Noe kanskje bare én person kan se.

Hysj, lille venn la meg synge deg i søvn

Månelyset er her bli borte i en drøm

Den kan bli til noe. Hørte dere?

Folkens, dere må våkne. Donna og Cliff er her om en time. Herregud.

-Howard, hva har vi til produsentene? -Vi har én fullstendig sang…

11 fragmenter og 25 grove skisser skreket over pianoakkorder.

Kanskje én natt ikke er nok til å skrive en hel forestilling?

Tuller du? I 1978 skrev jeg to musikaler på én natt på George Plimptons bad.

Eller var det én på to netter? Det er litt uklart.

Poenget er at Norman Mailer dro til meg, og jeg våknet i Betty Friedans vannseng.

Jeg elsker den historien. Hei, en liten sinnssyk tanke.

Fetteren min, Moses Morris, er noe stort i State Farm Insurance.

Merket du at da jeg fortalte en historie, hadde den kjente navn og et poeng?

Nei, Moses tar seg av State Farms pengestøtte.

Så om jeg ringer ham, kanskje de vil støtte musikalen,

og da trenger vi ikke Donna og Cliff. Bang.

Vi trenger ikke…

-Moses Morris? -Ja.

Alt vi trenger, er her. Se på ensemblet. Morderisk bra.

Når vi ser på ensemblet, står vi overfor en ubehagelig sannhet.

Alle kan være morderen.

Har du noen notater? Oliver ga meg alltid notater om lesingen.

-Jeg syns det var fint. -Oliver var litt mer sarkastisk.

Vil du at jeg skal… Ok.

Ypperlig. Prøv det nå med ørlite grann av noe du absolutt ikke gjorde.

Å ja. Herregud, jeg savner ham.

Episode tre - sesong tre Finn frem lommetørklærne

Donna, Cliff, takk for at dere kom. La meg presentere visjonen for stykket,

som fra nå av og for alltid vil være kjent som…

Den glitrende dødsrallingen: Dødsrallingsmusikalen.

-Ja. Bra. -Sett deg, Cliff.

Kryss beina. Kyss mamma.

Så nydelig.

Når sant skal sies, har vi ikke hatt tid til å utvikle presentasjonen

lenger enn denne isoportavlen. Men vi har champagne.

Vi har dessverre ikke mer.

Så, kan dere se det?

Jeg ser bare mange nuller på kontoen min.

-Men hvilket tall står foran nullene? -Enda et null.

Jeg investerte mange penger i dette stykket, og musikaler er dyrere.

Men hør nå, vi snakker om trillinger her.

-Ser du det, Cliff? -Ja, jeg elsker musikaler.

-Vi har snakket om smaken din, kjære. -Ja, den er dårlig.

-Du trenger en showstopper. -Akkurat.

Det er sånn musikaler tjener penger. En sang som er så uimotståelig

at den er som en sprøyte fra Broadway rett i halsen på Debbie fra Duluth.

Hun blir avhengig det øyeblikket hun hører den under jentekvelden på Kaloribula.

En som er avhengig, gjør alt for å få seg et skudd.

Sitter til og med på det midterste setet på nattflyet til New York,

der Debbie, for den nette sum av alt hun har,

kan få gleden av å sitte på den fineste bakerste balkongplassen i hele landet

og endelig få sett forestillingen

med den sangen hun ikke kan slutte å gaule på i hele Duluth.

Så, har du noe så bra? Har du en showstopper?

Min kjære, du er en galning, og jeg elsker deg.

Forestillingen består bare av showstoppere.

Det er Oliver Putnam vi snakker om.

-Gi meg et par måneder. -Tre dager.

-Perfekt. Det var det jeg håpet på. -Da drar jeg til Hamptons.

Og med mindre det fins mobildekning nederst i en flaske chardonnay,

kan jeg ikke nås.

Du har vært sammen med dem en stund. Noen umiddelbare ideer?

Umiddelbare ideer. Kanskje jeg burde ha blitt bedre kjent med dem.

Jeg var redd vi måtte starte fra bunnen av, men det kan jeg glemme.

Jeg var et idol for mange av dem. Så de holdt seg på respektfull avstand.

Jo da, om det gir mening for deg. Greit. Vi starter med mulighet.

Alle var i Arconia da Ben ble dyttet.

-Og alle var på teatret da han falt om. -Et sammentreff?

Nei. Det er når du møter noen som er født samme dag som deg.

Blodet hans var rent, men kanskje det var en gift som forsvinner på fem minutter.

Som suksameton. Hva?

Ok, så noen prøvde å forgifte ham, mislyktes og fullførte jobben i Arconia.

Hvem ønsket å drepe Ben så voldsomt at de gjorde det to ganger?

Jonathan, reserven hans. Så han etter sin sjanse i rampelyset?

Donna og Cliff. Ville de kvitte seg med en krevende hovedrolleinnehaver?

Kimber, en TikTok-avhengig stjerne.

Gjorde hun det som del av et internett- mème?

Hvorfor sier du det sånn? Nei, det spiller ingen rolle.

Den kvelden Ben døde, sa han unnskyld til Kimber for å ha gjort ting vanskelige.

-Tror du de hooket? -Vet ikke.

Enda en kvinnelig morder? Altfor forslitt.

Den kvelden Ben døde, holdt han en annens lommetørkle.

Vi må finne ut hvem av skuespillerne som ikke har sitt.

-Det kan være morderen vår. -Det er Oliver. Prøver hos ham. Nå?

-Jeg må vel gå. -Jeg kommer. Vent, Oliver tekster meg nå.

Jeg er ikke velkommen hos ham mer. Er jeg bannlyst?

Ingen etterforskning under prøvene.

Samme det. Jeg undersøker Bens leilighet. Lester sa at Dickie snart skal tømme den.

-Du må finne noen uten et lommetørkle. -Noen uten. Det kan jeg. En smal sak.

En sylslank sak. Det er en veldig liten ting.

Fordi det er… Jeg kan si: "Olé for et lommetørkle."

Men det skal jeg ikke. Jeg skal finne noe mer interessant for å få det.

-Hvorfor er ikke sidene i rekkefølge? -De var ikke nummererte.

Det meste var på gamle take-away-menyer.

Det som var skrevet på forrettsiden, går før det som står på hovedrettsiden.

-Hvor er Loretta? -Jeg la igjen to beskjeder. Ingenting.

Prøv igjen. Vær så snill.

-Dette føles rart. -Hvorfor det?

Fordi produksjonen er full av røde flagg,

og vi er i regissørens leilighet, ikke i et prøvelokale?

Hei.

Husker dere lommetørklærne Ben ga oss? Hva om vi bare viser dem til hverandre?

-Eller meg. Vis dem til meg. -Beklager. Alle er litt distraherte

av at hovedrolleinnehaveren er, du vet, død.

Ja. Det gir mening fordi det er tøft å miste hvem som helst.

Ikke hvem som helst. Ikke en Hitler eller Stalin.

Men jeg vil jo ikke undervurdere fru Stalins sorg.

Og ja, jeg vet at hun har et navn.

Nadezjda Allilujeva. Uansett, poenget er at Ben er død.

Og jeg tror at det kan føles legende å lage et minnesmerke.

Det er derfor jeg tok opp lommetørklærne. For ville det ikke vært gøy…

Ikke gøy, men bra. Å ta det Ben ga oss, de lommetørklærne,

og bruke dem til å lage et lappeteppe. Eller noe lappeteppelignende.

Hva sa du om Hitler?

Takk, Howard.

Jeg sa takk, Howard.

Jeg kjenner at det er mye sorg i dette rommet. Vi har mistet en som var viktig.

Jeg husker da moren min gikk bort. Noen av dere tenker nok:

"Er han ikke for ung til å ha mistet en forelder?" Det er jeg ikke.

Jeg mistet henne, og det knuste meg. Fullstendig.

Men hun fortsatte å undervise meg fra det hinsidige, mamma-jenta mi.

Vet dere hva hun sa?

"Du kan ikke la døden avholde deg fra å leve, småen."

Mamma røykte.

Så, hvem er med meg? Hvem vil fortsette med stykket?

-Hvem vil få liv i Dødsrallingen igjen? -Ja.

Og gjøre den til en musikal.

-Hei. -Hei.

Skal du til takleiligheten?

Ja, jeg la igjen utstyr hos Ben som jeg må hente.

-Jeg lager dokumentar om ham. Eller lagde. -Akkurat.

-Du er han med navnet. -Det er Tobert. Robert med en T.

-Moren min var gal. -Nei, jeg skjønner. Jeg er en Mabel, så…

-Skal du også til takleiligheten, eller… -Ja, jeg må hente noe.

Hva er det?

-Ta den tiden du trenger. -Et signert bilde.

-Av Ben i Jentepurken. -Ja vel.

-Han la det der til meg. -Jøss.

-Vet ikke hvor. Så jeg må se meg rundt. -Akkurat, ja.

-En stund, kanskje. -Det høres helt rimelig ut.

Og du sa det så naturlig.

-Vær så god. -Ja.

Skal jeg åpne?

Jøss.

Dette er tredje gang jeg er i leiligheten, og jeg har aldri likt den bedre.

Og alle sammen.

Er du en nattens skapning?

Er det deg? Er det deg? I natten

Er det deg? Er det sant?

Og dere holder den tonen. Og, Charles, høyere!

Og Tony-prisen går til…

Natten

Det er showstopperen. Elsker dere den, eller elsker dere den?

Jeg syns den er mesterlig. Beklager at jeg er sen.

Bens bror, Dickie, tilbød seg å bli manageren min.

Jeg tror han har vært litt trist i det siste.

Så bra. Så du og han har blitt nære venner.

-Ja, han er søt, vet du. -Ja.

Uansett, han har en del veldig gode forbindelser.

Og han har tatt noen telefoner for meg, og jeg fikk prøvespille.

Prøvespille?

-Ja. -Er det sant? For hva?

En fjernsynsserie.

Og det er en avlegger av en avlegger av en Grey's Anatomy -oppfølger.

Og det er for moren til en hudlege.

Så hun har en bakgrunn og replikker.

Og produsenten sa at de kanskje lar henne halte.

-Ja. -Så det er en saftig rolle.

Men kan vi gå tilbake til at musikalen min er "mesterlig"?

Å ja. Så uansett,

det er rart å gjøre dette til en musikal, Oliver.

Men ironisk nok kan det være det som gjør den tilgjengelig.

Jeg var i det første Little Shop of Horrors -ensemblet,

da de arbeidet den frem. På den tiden kalte de den Ta meg, Seymour…

Mat meg, Seymour.

- Mat meg. - Det var det.

Og ingen skjønte den forestillingen heller.

Fordi det er en syngende plante, det var jo bare galskap.