Everybody's Fine

- Hatt mye å gjøre? - Ja. Du vet.

- Med hva da? - Mye å gjøre i hagen.

I hagen. Du savner jobben. Det er saken.

- Jeg ser det. - Jeg gjør ikke det.

Du savner omgangstonen, vitsingen og folkene. Jeg vet det.

- Ikke si at det ikke er sant. - Kanskje litt.

Skal du kjøpe kjøtt eller ikke?

Ja, det skal jeg. Jeg ser på kjøtt nå.

- Jeg vil ha en skikkelig god biff. - Rabatt på et lårstykke her.

Glem rabatten.

Barna kommer på besøk i helga, fra hele landet.

Skal samle alle rundt ett bord, alle fire.

Midtgang fem må vaskes.

Unnskyld. Kjenner du disse vinene?

- Vinen? Disse vinene? - Ja.

Jeg står for innkjøpene. Er det noe galt?

Nei, jeg vil bare kjøpe noen dyre flasker vin til barna mine.

- Dette er ikke for barn. - Jeg vet de ikke er for barn.

Til barna mine som ikke er barn lenger.

Hvilken ville vært best... En av disse?

Vi har vin fra hele verden.

Vi har engelske viner, franske.

Vi har italiensk vin, fra hele Europa.

Jeg vil gjøre inntrykk på barna mine.

Det vil du. Definitivt.

Den har innebygget mørhetsmåler for biff og fjærfe

med sju forskjellige grader.

Og det er automatisk sprut for å dempe flammer hvis oljen tar fyr.

Det er fem års garanti med premium beskyttelsesforsegling.

Den har automatisk dreining,

og når lokket lukkes, reduseres oksygenet til et nivå

som hindrer at fettet tar fyr.

Ja.

- Er det prisen? -648 dollar. Det er salgsprisen.

Det er litt av en handel for den modellen. Jeg kan ikke gå lavere.

- Hva med 600? - Greit. Absolutt.

- Hvor skal jeg... - Du kan bare sette den inn der.

- Du skal ha fest, skjønner jeg. - Ja, det er bare familien.

- Hallo? - Pappa, det er Robert.

Robert.

Pappa, hør her, det ser ikke så bra ut...

- Beklager. - Det var synd.

Det var veldig synd.

Ja, du går glipp av fancy vin

- og filet mignon-biff og... - Har du hørt fra de andre?

Ja, så langt kommer alle.

Noen fredag kveld, andre lørdag morgen.

- Jeg beklager igjen, pappa. - Ja, jeg også, Rob,

men du må komme deg tilbake til orkesteret.

- Ja. Ta vare på deg selv. - Du også.

Ok.

Hei, pappa. Jeg kan ikke stoppe nå. Skal på scenen igjen om fem minutter.

Produsentene flyr inn fra Paris og vil se de opprinnelige skuespillerne,

så jeg kommer meg ikke bort denne helgen.

Beklager. Jeg vet jeg ikke har vært hjemme siden begravelsen,

men jeg prøver, jeg lover. Jeg er så glad i deg. Tenker på deg.

Stort kyss.

Hei, pappa. Det er Amy.

Beklager å måtte gjøre dette,

men det har vært ekstremt travelt på jobb

og Jack har feber. Han var borte fra skolen i dag.

Så fra det ene til det andre,

vi kan ikke dra bort denne helgen.

Beklager, pappa.

Og for å gjøre vondt verre,

jeg snakket med David i dag, og han kan ikke komme han heller.

Det er mye som skjer, et maleri eller noe slikt...

Uansett, jeg lover å komme en tur snart.

Glad i deg.

Du kan ikke.

Du kan ikke bare fly over hele landet,

- ikke i din tilstand. - Hvem har sagt noe om å fly?

Hva med busser? Hva med tog?

Lungene dine bekymrer meg, Frank.

Ikke tenk på mine lunger. Tenk på dine egne.

Mine lunger er helt fine.

Lungefibrose krever at du tar det veldig med ro.

Du vet det.

Jeg skal bare gå på bussene, på togene...

Du valgte gal jobb, Frank. Jeg mener,

å puste inn polyvinylklorid-damp alle de årene...

Jeg vil bare treffe familien. Jeg...

Jean holdt alltid kontakten med alle, og nå er det...

Du vet hvordan det er. Nå er det mitt ansvar.

- Hvordan går det å være alene? - Det går greit.

- Greit? Ja? - Ja. Det går greit.

Da kona mi døde,

tok jeg meg selv i å snakke som om hun fortsatt var der.

Det pågikk i månedsvis.

"Hvor pokker er underbuksene mine?"

Nei. Det er ingen der. Jeg snakker med meg selv.

Sprøtt, hva?

- Gjør du det, Frank? - Nei.

- Nei? - Ikke ennå.

Jeg hører hva du sier, men denne reisen,

det er ikke det du trenger akkurat nå. Du må ta det rolig.

Gjør det. Bli hjemme.

Vet du hva du burde gjøre? Bruk mer tid i hagen.

Ed sa jeg var frisk.

Han sa jeg bare skulle ta nok medisiner og holde meg til tog og busser.

Jeg skal ta mange bilder, og fortelle deg alt.

Jeg begynner med David i New York.

Og hvis noe går galt, kommer jeg rett hjem.

Jeg har nøklene, lommeboka.

Nøklene, medisinene.

Kamera.

Har nøklene.

Neste.

New York. Enveis.

-87 dollar. -87 dollar. Her er 100.

- Jeg skal besøke sønnen min. - Veldig bra.

- Vet du hva han jobber med? - Ingen aning.

- Han er kunstner. - Gate 7. Takk.

- Neste. - Takk.

Hva synes du om arbeidet mitt?

Du har sett på det helt siden vi forlot stasjonen.

Beklager, jeg forstår ikke.

Nei, ikke se på meg. Se ut av vinduet igjen.

Fortell meg hva du ser.

- Biler? - Nei.

- Trær? - Ja, men nei.

Hus?

Bare husk at du har sett på det

- helt siden vi forlot stasjonen. - Vinduet. Glasset?

Nei. Ikke dårlig, men en begynnelse... Men...

- Fugler? - Nei. Ikke fugler.

- Steiner? - Ikke steiner. Nei, det er tåpelig.

Steiner! Du bare gjetter.

Jeg må holde meg til henne. Tror hun har en anelse.

Nei, jeg aner faktisk ikke hva du mener.

Bare se etter rytmen.

- Telefonstolpene? - Veldig nært.

- Ledningen? - Ja. Fortsett.

- Jeg gir opp. - Nei. Ok. Det er riktig.

Ledningen, det er bra.

Jeg lagde den ikke, hang den ikke opp,

men jeg kledde den. Jeg beskyttet den med polyvinylklorid

mot regnet, fukten, heten, slike ting.

Så det du ser er ikke min ledning. Det er min polyvinylklorid-kledning.

Jeg kledde 1600 km med ledning i uka, uten stopp.

- Jøss. - Uten stopp.

Hvis du tenker på det,

alle samtalene som har funnet sted gjennom den ledningen.

Gode nyheter og dårlige nyheter.

Ja.

- Jeg skal vise deg noe. - Ja.

Dette er barna mine.

Robert, dirigenten.

David, kunstneren. Rosie, danseren. Amy, høy stilling innen markedsføring.

300.000 meter med ledning for å få dem der de er i dag.

- Det er et fint bilde. - Takk.

300.000 meter med ledning for å få dem der de er i dag.

- Steiner? - Ja. Nettopp. Steiner.

De skulle alle egentlig besøke meg,

og vi skulle ha familiegjenforening,

isteden meldte de alle avbud i siste øyeblikk.

Har du låst deg ute, vennen?

Nei, jeg har ikke det.

Sønnen min bor her. Jeg venter på ham.

Du kan vente med meg hvis du vil. Jeg vet et sted.

Takk. Hyggelig av deg.

- Sikker? - Takk.

Vil du se beinet mitt?

Vil du se mitt?

- Kom igjen. - Er vi her?

Jøss.

- Utrolig. - Hva?

Utrolig, hele natta...

David.

Hva skal du gjøre når du blir voksen?

Jeg vil bli maler og lage bilder.

Nei, ikke maler. Malere maler vegger,

og hunder tisser på vegger. Du vil bli kunstner.

Kunstnere maler bilder som forandrer folks liv.

- Så hva vil du bli? - Kunstner.

Nettopp, kunstner. Vil du jobbe hardt?

Ja, pappa.

- Skal du gjøre meg stolt? - Jeg prøver, pappa.

Dessverre ankommer den kysten i morgen.

For øyeblikket raser orkanen Alice med en vindstyrke på 265 km/t.

Vi har en kategori 5-orkan. Trykket...

Ser ut som en fæl storm.

Fæl storm.

Jeg er 94 år.

- Jeg holder meg borte fra leger. - Jøss.

Jeg har tre barn, seks barnebarn.

De er opptatt.

For opptatt til å snakke med meg. Jeg må gjøre en avtale.

De har på en måte forsvunnet. De trenger ingen.

Folk forandrer seg, livet har forandret seg.

Når man hilser på noen i dag,

må man telle fingrene og sjekke at man fortsatt har fem.

- Hei. - Hei.

- Kan jeg hjelpe deg? - Virker ringeklokka?

Ja.

Sønnen min bor i leilighet 9. Jeg vet ikke om han er hjemme.

- Ok. - Takk.

David?

DAVID JEG VILLE OVERRASKE DEG!

MEN DU VAR IKKE HJEMME. RINGER SENERE. HILSEN PAPPA