The Huntress: Rune of the Dead

Sven? Sven! Kom og hjelp meg!

- Runa. - Hysj. Jeg er her.

- Prøv å sove. - Jeg kan ikke.

- Jeg tenker bare på ham. - Jeg vet det.

- Mor. - Ja?

- Jeg har ikke sovet så godt i det siste. - Er du syk eller bekymret?

Jeg har mareritt nesten hver natt.

Er du redd for å sove videre?

Nei. Jeg ligger våken og grubler på hva de betyr.

Du lyder akkurat som din far og bestefar. De pleide å også drømme mye.

Det førte ikke noe godt med seg. Det går over.

Nå, slapp av. Tenk på pusten din, Runa.

Kjenn skogens ro.

Det gjør jeg.

- Jeg traff. - Jeg hørte det.

Far var mye bedre på min alder.

- Har han sagt det? - Ja.

Da Joar var på din alder elsket han buen sin mest av alt.

Han hadde med seg den i sengen. Men gjorde det ham bedre?

Nei... La buen hvile, Runa.

Gjør noe annet en stund. Noe du virkelig liker.

Jeg liker å bli bedre.

Du høres ut som ham.

Jeg kan høre deg.

Har jeg fortalt om den gangen far skremte bort en sint elg?

Ikke som jeg husker.

Far og jeg lette etter honningbier da en stor elg dukket opp foran oss.

Jeg tror at elgen også ble redd da han så oss.

Men han ble sint og ville stange oss med hornene.

- Vet du hva som skjedde siden? - Nei, hva skjedde?

Far strakte ut armene og skrek så ørene mine nesten falt av

og så gikk han mot den og klappet.

Han skremte ham bort.

Bestefar, tror du far er død?

- Nei, det tror jeg ikke. - Mange dør jo i strid.

Og mange kommer tilbake. Joar er bare forsinket.

Når han vender tilbake skal du huske at han gjorde det for oss.

Det har gått to år. Kanskje vi ikke kjenner ham igjen.

Når jeg tenker på ham er det som jeg ser ham gjennom vann eller i tåke.

Jeg reiste ut på to plyndringer da jeg var ung.

Jeg ville bare vende tilbake med et navn og rikdom.

Det gjorde jeg, men det var en dyrekjøpt skatt jeg fikk med meg.

Den varte ikke lenge. Men jeg hadde gode øyne da

og jeg siktet godt.

Og da jeg viste sølvet til Ylvas mor lot hun bestemoren din ekte meg.

Mine gode øyne ga meg det.

Så fikk vi Joar og søstrene hans

og øynene mine begynte å svikte meg.

Nornene spant min tråd slik.

Det var den virkelige prisen for min lykke.

Og jeg hadde gladelig gjort et sånt offer igjen, om jeg hadde fått velge.

- Vi går inn. - Ja.

Runa, ikke bli for glad hesten. Vi må selge ham.

- Du kan ikke selge Nattfari. - Gå og fisk.

Kan vi ikke fiske alle sammen?

- Kom, Bothild. - Hun blir hos meg.

- Hva skjedde? - Jeg falt.

- I innsjøen? Hvordan? - Jeg bare ramlet.

Jeg lurer på hva far har sett på sin reise.

Han lovte å ta med noe til meg.

Hvis han kan, har han med noe til deg, vennen min.

- Jeg savner ham. - Jeg vet det.

Det gjør vi alle.

Han savner tydeligvis ikke oss, ellers hadde han vært her nå.

Runa...

Kanskje han ligger kald i jorden og ingen vil prate om det.

Hvor er mor?

Mor...

Du gjør det igjen.

- Hva? - Du står der og gjør ingenting.

Jeg kan ikke gjøre noe i mitt eget hjem uten at du klager på meg.

Ikke nekt for det.

- Hold opp. - Hva er det som skjer, mor?

Du er ikke alene i dette. Vi lider akkurat like mye.

- Du kan ikke lese mitt indre, barn. - Du er lukket som et fordømt skjell!

Ikke ta den tonen mot meg!

- Du tenker på far, hva? - Har du ingen plikter å gjøre?

De er gjort. Hva med dine?

Gå ut. Gå til søstera di.

- Nei. - Gå ut!

- Jeg vil snakke om far. - Gå til søstera di.

- Du gjør det ikke lenger! - Hva vil du jeg skal si?

At jeg savner ham? At jeg fremdeles elsker ham?

Vil du at jeg skal si at jeg tror han skal komme ridende på en svart hingst.

Det gjør han ikke. Han har forlatt oss.

Han har forlatt oss for å råtne som utstøtte.

Ser du ikke at det er du som har forlatt oss?

- Far prøvde iallfall, men... - Kanskje du også vil dra?

Stikk, da. Ta din bue og stikk.

Og forlat meg her.

- Hvor skal du? - Ut og jakte.

Iblant tror jeg at jeg kan se igjen.

Så innser jeg at det sitter i hodet mitt.

Lydene av skogen.

Duften av løvet og blomstene.

Veksten og råten.

Fødsel og forråtnelse.

Alt framstår så klart for meg... så nært og så sterkt.

Jeg har levd lenge.

Snart skal jeg råtne og bli til jord.

Jeg håper at det blir grønn mose som vokser på meg.

Herlig grønn mose.

Da kan du ta med litt flesk til graven min og synger for knoklene mine.

Kan du se din egen død?

Nei, jeg ser ikke noe som helst.

Men jeg nekter å å dø før jeg har snakket med sønnen min en siste gang.

- Du er bekymret. - Jeg så noe i dag.

Hva så du?

Da jeg falt ned i vannet, føltes det som om jeg drømte...

...men jeg vet at jeg var våken.

Tror du at det du så var et jærtegn?

Ja.

Fortell.

Jeg så mor, deg og Bothild.

Det var sikkert ikke noe.

De blir vanskeligere og vanskeligere å huske.

Er du sikker på at det ikke var noe?

Det var noe annet. Etterpå... på den andre stranden.

Jeg så en flokk fugler døde på bakken.

Jeg forstår ikke hvorfor.

Onde jærtegn og døde fugler. Det lyder som om du slo hodet, Runa.

Ikke begynn å lete jærtegn i alt du ser.

Det leder bare til tristhet og uro.

Hvem der?

Jeg vil intet ondt.

Det er i orden.

- Hva skjedde? Hvem er mannen? - Hent mor. Skynd deg.

Bothild, stans!

- En kriger. Hvor fant du ham? - I skogen nær Narlunda.

- Vi må redde ham. - Nei.

Han kan knapt røre seg. Vi må hjelpe ham.

Du burde ha forlatt ham i skogen. Før ham tilbake før han våkner.

Far hadde skammet seg om han hadde hørt deg nå.

Han har veldig høy feber. Han kan dø i natt eller innen noen dager.

Det er ikke mye vi kan gjøre.

Fins det en sjanse for at han overlever?

Jeg vet ikke.

Hylleblomst kan hjelpe.

Takk.

Gjem våpnene hans. Vi legger dem i geiteskjulet.

Det er likevel tomt. Jeg vil ikke ha ham i huset.

Hvem er han?

Vi vet ikke.

Hva sier han?

Han sa noe om gull på veien hit.

Jeg håper han overlever, men feberen er en trussel. Han må sove utendørs.

Han ser ut som en reisende. Kanskje han vet noe om far.

Eller så skjærer han halsen av oss når vi sover.

- Kan du hente vann til ham, Bothild? - Nei, ikke gå nær ham igjen.

Freja og Odin og med dem Tor red på springeren ved navn Sleipner.

Hesten falt og brakk beina.

Gudene satt ved hans side.

Blod til blod, sang de

og bein til bein. Skimmelen sto stolt.

- Hva er det? - Mannen...

Han har vondt.

Ikke vær redd. Jeg tror vi må ta ham inn.

- Sørg for at han drikker vann. - Det skal jeg.

- Hvor skal du? - Til markedet.

Uten oss?

Du må snakke med søsteren din. Hun må få vite.

Flink gutt... Min Nattfari.

- Må du ha god helse, Magnhild. - I like måte, Ketill.

Så... her har vi ham.

Jeg trodde ikke du ville komme. Det er lenge siden du var på markedet.

Folk savner dine pelser og skinn.

Jeg trodde nesten at skogen hadde svelget boligen din.

- Vi har vært opptatt. - Jeg forstår.

Må være hardt uten mannen din. Lever Ragnvald fremdeles?

- Det gjør han. - En sta gammel geit.

Han kommer til overleve oss alle, hva?

- Jeg trodde døtrene skulle bli med. - Nei, ikke denne gangen.

- Det var din manns hest, hva? - Ja.

Jeg vet at du er trist.

Men jeg solgte skinnene og jeg tok med denne til deg.

- Får jeg prøve? - Ja.

Den er vakker. Takk, mamma.

Husker flesket mitt, Magnhild?

Jeg gjør hva som helst for deg, Ragnvald.

- Fine mann. - Takk.

Er du blind, herre?

Det er jeg.

- Er du tørst? - Ja.

Takk.

Takk.

Jeg er Torulf Ulfsson fra Gallstadir.

Rangvald Ingvarsson fra dette hølet.

Ragnvald.

Jeg har reist med sønnen din.

- Var du med på plyndringen? - Ja.

- Lever han? - Sist jeg så ham, levde han.

Det var bare en uke siden... tror jeg.

Vi er klare med vannet nå, hva?

Jeg kan trenge litt mjød.

Du må være Runa.

Det var Runa som tok deg hit og leget dine sår.

Jeg står i gjeld til deg.

- Hvem gjorde det mot deg? - Mine tidligere skipskamerater.

Men jeg ristet dem av meg.

Skipskameratene dine?