The Postcard Killings

SE DE USKYLDIGE DØ...

Eieren av leiligheten fant dem sent på onsdag kveld.

Det er ham.

Ja...

Eieren av leiligheten fant dem sent på onsdag kveld.

-Kom igjen, det går! -Dette er bra!

-Sylvia! -Ok.

Det er så høyt der inne.

Er det ledig her?

Bare sett deg.

Fotballfans på tog er forferdelig.

-Ja. -Jeg heter Pieter.

Jeg heter Mac.

Og dette er Sylvia.

Reiser på stramt budsjett?

Jeg lager en minnebok.

Stilige tatoveringer.

Takk.

Jeg er snart ferdig med begge armene.

Som et levende lerret.

De er vakre.

Kona mi verdsetter kunst.

Men herregud... Takk.

Kom deg opp.

Jeg har prøvd å ringe deg.

Jeg vil se Kimberley.

-Vent, hva er klokka? -Ni.

Du ser for jævlig ut.

Faen.

Jeg føler meg for jævlig.

Gjør deg klar, jeg bestiller mat til deg.

Men for faen, jeg er ikke sulten. Slutt.

Greit, jeg bestiller ikke mat.

Faen...

Valerie...

Nei! Nei!

Det hjelper ikke.

Jeg må se henne.

Det bør du ikke.

Stol på meg.

Og jeg vil se hvor det skjedde.

Bare gi meg et øyeblikk.

Dette er ytterst ukonvensjonelt.

-Det driter jeg i. -Jeg vil se det.

Klipp båndet.

Det er fremdeles et åsted.

Jeg har vært politi i 30 år, jeg vet hva jeg skal gjøre.

Greit.

Jeg er redd du må vente nede.

Vi har lett etter avtrykk.

-Men... -Den har blitt leid av flere hundre.

-Har dere spurt alle i huset? -Ja.

Ingen har sett eller hørt noe.

Det sto to glass i vasken.

Bare avtrykk etter ofrene.

Ingen hørte eller så noe, og ingen har brøt opp døra.

Datteren min kjente drapsmannen.

Hun var barn av politi, og hadde ikke sluppet inn en fremmed.

Vi må sjekke kredittkort,

sosiale medier, alt. Finn ut hvor de var.

Arbeidet er i gang.

Hvor er blodet?

Blodet var helt tappet.

Ofrene lå på sengen.

Mannens øyne ble holdt oppe med sikkerhetsnåler.

Noe satt fast på leppene hans.

Kvinnen lå i armene hans.

Armene ble kuttet av under albuen.

Venstre overarm var stukket inn i mannens munn.

Hvorfor la han dem i en stilling, tror du?

Fordi han er ekstremt syk, antar jeg.

Men han ville si noe.

Et organisert åsted som dette er gjort av en spesiell grunn.

Paret som ble drept i Madrid...

-Er det noen likheter? -Noen.

-Ble de iscenesatt? -Det kan jeg ikke si.

Akkurat nå er det uklart om det er isolerte hendelser...

Vi vet begge at dette ikke handler om en vanlig morder.

Amerika er et arrogant land. Ikke vondt ment.

Nei.

Hvor er du på vei?

Jeg er på vei nordover.

-Og dere? -Samme.

Ingen satte planer.

Vi bør reise sammen.

Vi velger et sted å gå av.

Det blir gøy!

Et eventyr inn i det ukjente.

Vi henter noen drinker og snakker om det.

-Vodka? -Hva ellers?

Tenk at du nesten ba ham bli med oss.

Jeg tenkte ikke, ok? Beklager.

Jeg tilbringer heller hvert sekund med deg.

Bare deg.

Han var litt rar. Ikke sant, mr. Randolph?

Jo, det var han, mrs. Randolph.

Husker du da hun var åtte?

I karatetimene.

Hun elsket de timene.

Ja... Hun elsket å gjøre deg stolt.

Kunne du ikke bare...

...la dem dra til Hawaii

eller Karibien på bryllupsreise?

Du måtte være helten, kjøpe det store Europa-eventyret til henne.

Det var en av grunnene til at det ikke fungerte.

Du må alltid være den hun var mest glad i.

Hvorfor måtte du sende henne hit?

Hvorfor?

Hvorfor måtte du sende henne hit?

Hvorfor?

Hvorfor?

Det føles som jeg er i ferd med å bli gal.

Unnskyld.

Hvordan kunne dette skje med oss?

En flaske vodka.

Og tre glass...

Bare ett glass, da.

Heathrow, terminal tre.

Det føles som om jeg overgir henne.

Nei.

Det gjør du ikke.

Jeg er her, ok?

Dette er jobben min.

Ja...

Du...

Du forteller alt som skjer, ikke sant? Uansett.

Ja, selvfølgelig.

Nei, det gjør du ikke.

Jeg hørte alt, Jacob.

Noen lemlestet datteren vår.

Finn ham!

Miljøpåvirkningen vil bli katastrofal.

Men overbelastningen på Heathrow med bare to rullebaner

betyr at det er behov for utvidelse.

Det er planer for å bygge nye flyplasser

der miljøpåvirkningen er mye mindre.

To uker etter det brutale drapet på et amerikansk par

nekter politiet å bekrefte rapporter

at journalisten Charles Hardwick

mottok et postkort med informasjon om drapene dager før det skjedde.

-Slipp meg! -...så ringer jeg tilbake, takk.

Kan du gi mr. Kanon en kopp kaffe?

Beklager det der.

Han prøver nok bare å gjøre jobben sin.

Ja.

Det prøver vi alle. Sett deg.

Det har gått mer enn to uker siden datteren min ble drept.

Du har unngått meg, og jeg vet at du har ledetråder.

Absolutt. Men ingenting jeg kan fortelle en privatperson.

Uansett hvor nær de står saken.

Jeg er også politimann.

Jeg hører om et postkort på nyhetene, men jeg burde høre det fra deg.

-Hva står det? -Det kan jeg ikke fortelle deg!

-Er det alt du har tenkt å gi meg? -Det er alt.

Greit...

Spørsmålene jeg har, som krever svar...

...kommer jeg til å finne svar på selv.

Jeg fraråder det.

Du hadde sjansen.

Etasje minus tre.

Dørene åpnes.

Dørene lukkes.

-Hei. -Hei, kan jeg hjelpe deg?

-Jeg venter faktisk på ham. -Meg?

Charles Hardwick?

Du fikk et postkort, ikke sant?

-Dette er privat eiendom. -Datteren min er død.

Du mottok et postkort fra personen som drepte henne.

Jeg har ikke lov til å snakke om det.

Jeg vil bare vite om noen i Madrid også fikk postkort.

Har du barn?

Det er greit, du kan gå.

Jeg bryter loven hvis jeg diskuterer dette.

Hvor mange barn har du?

Ett.

En liten jente.

Det er ikke noe mer spesielt for en far enn datteren hans.

En spansk journalist

fikk et postkort med Pradomuseet på.

Ofrene...

Tilsynelatende hadde de fått leppene...

...skåret av.

Beklager, dette var siste fly. Det går et i morgen klokka seks.

Det har du sagt flere ganger nå.

Hør på meg. Dette er en politisak.

Det er en nødssituasjon, du må få meg på et fly.

Jeg sa at det var siste fly.

Greit.

Jobben din er å hjelpe.

Så hjelp meg.

Gå på datamaskinen din,

og finn et korresponderende fly. Jeg blåser i hvor det kommer fra,

men det kan ikke være i morgen, det må det være nå.

Alle andre fly er fullbooket. Beklager.

Jeg må til Madrid!

Er det noe ved det du ikke forstår?

Du må roe deg ned.

Jeg er rolig, kan ingen bare finne et fly for meg!

Er alt i orden?

Perfekt.