The Old Man

Å, pokker.

Jeg ser deg.

Da jeg var liten,

trodde jeg at du ikke var redd for noe.

At du var umulig å knuse.

Det var ingen og ingenting som kunne skade deg.

Det var ingen og ingenting du ville la såre meg.

Da jeg var liten, var du konge.

Og alt jeg kjente var kongeriket ditt.

DITT NAVN ER ABBEY CHASE

Det jeg lurer på er...

Hvor ble den fyren av?

Beklager å måtte si det, men...

Du var ikke særlig smart som barn, Emily.

Du kunne ha trodd på hva som helst.

Vi vet begge vet at det ikke stemmer.

Hvorfor tror du at jeg ikke var redd for noe

da du var liten?

Jeg var redd for alt som ikke var spikret fast

når du var en liten jente.

Jeg ble bare god til å lyve om det.

Ja, det gjorde du.

Jeg har merket det nylig.

Du høres annerledes ut.

Du er opptatt når vi snakker sammen.

Du sover ikke.

Jeg bare lurer på hva som er forskjellen nå?

Jeg vet ikke. Det er bare noe som skurrer.

Hvis dette handler om det jeg tror,

forstår jeg hvorfor det skremmer deg, men jeg tror det går bra.

Med mindre det er noe du ikke forteller meg.

- Er det noe du ikke forteller meg? - Beklager. Nei, selvfølgelig ikke.

Jeg må stikke, vennen. Jeg ringer når jeg kan.

- Ok. - Ok.

- Ha det, glad i deg. - Ha det, glad i deg.

Hun er ganske sikker på at alt er bra.

Kom igjen.

Mr. Chase?

- Ja. - Hvordan har du det?

Dave og Carol.

Hvem er... Ok, jeg skjønner. Dave og Carol er hundene dine.

Jeg ble litt forvirret.

Fordi de har navn?

Fordi de har menneskenavn.

Det er menneskenavn.

Ikke i dette tilfellet.

Akkurat. Vet du hva, kan vi ikke bare starte på nytt?

God dag, Mr. Chase, jeg ser du har med hundene...

Dr. Howard hadde ikke noe imot det. Jeg har dem med overalt.

Jeg er dr. Howard.

- Jeg tror ikke du er det. - Ok.

Du ventet vel moren min.

Jeg forventet den dr. Howard som jeg har gått til i 17 år.

Hvor kan hun være?

Hun treffer bare pasienter på torsdager nå.

- Torsdager? - Ja.

I hennes alder sliter hun med å holde det gående,

men du vet vel alt om det?

Ok.

Vi vil snakke om prøveresultatene.

Ja.

Du fikk visst nylig en full undersøkelse her.

Fysisk, kognitiv og alt av blodprøver.

Vi gjør ikke kognitiv uten å bli bedt om det.

- Ja, jeg ba om det. - Vel, ok.

Har du noen symptomer?

Er ikke det sånn kognitive vansker er,

- at du er bevisst på dem? - Ikke alltid.

Ikke aldri heller.

Nei, jeg har ikke hatt symptomer.

Jeg har følt meg mer engstelig.

Opprørt.

Glemmer kanskje noen ting.

Min kone...

...opplevde dette.

Hadde jeg ikke sett det, hadde ikke hun heller.

- Jeg vil bare være sikker. - Jeg skjønner.

Er vi sikre?

- Unnskyld meg? - De kognitive testene.

Å, ja. Disse ser bra ut.

Ingenting uvanlig?

Nei.

Hvorfor? Ønsker du det?

Minn meg på at vi må til legen på torsdager fra nå av.

THE PANTRY KAFFE OG BAKVERK

ESPRESSO, BAKVERK, MUFFINS OG SPESIALLAGDE KAKER

Si at jeg ikke bør bekymre meg.

Fordi forrige gang, var svaret på alle spørsmålene mine:

"Det går bra, Emily."

Det var det da det ble ille med mamma.

Jeg forstår hvorfor du følte at du måtte beskytte meg mot det.

Men jeg er ikke et barn.

Situasjonen vår er vanskelig nok

uten å føle at du prøver å holde meg utenfor

ting jeg bør være involvert i.

Si at jeg ikke bør bekymre meg...

...for jeg gjør det.

Ok.

Ring meg.

Å, Abby.

Kjære.

Jeg vet ikke hvordan jeg havnet her.

Og så var jeg redd for at hvis jeg kom tilbake i seng, ville du se...

Kom igjen.

Kom og legg deg nå.

La meg få av deg denne.

Kom igjen.

Du bør plassere meg et sted.

- Jeg skal plassere deg i senga. - Nei.

Du bør sette meg bort et sted. Det er ikke rettferdig for deg. Nei.

Jeg er ikke den du giftet deg med.

Ikke si det.

Kom og legg deg.

- Jeg kan være farlig for deg. - Det gjør det interessant.

Hvem er jeg?

Du er kvinnen som lovet å ta vare på meg.

Og kvinnen jeg lovet å ta vare på.

Kom igjen.

Hvem er jeg?

Jeg vet hvem du er.

Jeg vet hva du er.

Jeg ser deg.

Aus!

Aus.

Vil du si hva du heter?

Bra jobbet. Takk.

- Nødtelefonen. Hva gjelder det? - Jepp.

Jeg heter Dan Chase.

Jeg bor på 92 Neville Street i Norwich.

En mann brøt seg inn med et våpen.

Han skjøt på meg. Jeg skjøt tilbake.

Jeg skjøt ham.

Jeg tror han er død.

Hold linjen.

- Gjenta navnet ditt. - Jeg heter Dan Chase.

Du hørte hundene som bjeffet nede.

Du hentet våpenet ditt, gikk ned trappen,

og da avfyrte inntrengeren et skudd.

- Du skjøt tilbake og traff ham i brystet? - Det stemmer.

Er hundene alltid nede om natta?

Nei, de sover vanligvis på rommet mitt.

De må ha hørt noe nede. Bjeffingen var det som vekket meg.

Hva var dette? Var det et ran eller...

Det er vanskelig å si.

Han er kledd for pent til å være hjemløs, så jeg vil tro det.

Du har ingen sikkerhetsproblemer du vet om, Dan?

- Sikkerhet? - Ja.

Forretningsrivaler, personlige problemer...

Å nei.

Har du fått noen trusler i det siste?

Å nei, jeg er pensjonert.

Hva gjorde du før du pensjonerte deg?

Eiendomsmegling, stort sett i Manhattan.

Men jeg holdt familien her. Jeg har aldri hatt problemer.

Tenkte at vi var langt nok unna byen til å være fri fra alt det der.

Du vil bli overrasket. Det skjer overalt i disse dager.

Lyddemperen. Det er rart.

Noe man vanligvis ikke ser.

Så var det han i forrige uke som ranet en kiosk i Linden

- med en AK-47. - AK-47.

Så jeg bør ikke være overrasket over noe lenger.

Vi sender gutta i morgen tidlig

for å undersøke det nærmere, om det er greit.

Det har vel vært en lang natt.

Faktisk har jeg familie i Milton.

Kan jeg bo hos dem om dere får nøkkelen?

Vi legger den under matta.

RINGER...

- Hallo? - Hei, det er meg.

Beklager at jeg ringer så sent.

De fant meg.

- Hva? - Ja.

- Går det bra? - Ja, det går bra. Hundene har det bra.

Men om de fant meg i huset, kan jeg ikke dra tilbake.

- Sikker på at det var dem? - Jeg er sikker.

Det virker usannsynlig etter så lang tid...

Emily, jeg er sikker.

Jeg har følt det i noen uker nå.

Jeg trodde jeg innbilite meg det,

og fant på ting fordi jeg begynner å bli lat.

Jeg har fortsatt ting å bekymre meg for, men...

Nei, dette er ingen øvelse, dette skjer.

Jeg må ta grep.

Ok.

Hva kan jeg gjøre?

Jeg...

Jeg tenker at...

Vi må holde oss unna telefonene.

Jeg skal ligge lavt en stund, for å være på den sikre siden.

Ok.

- Hvor lenge? - Jeg vet ikke.

En uke, kanskje.

Et par uker.

En måned, kanskje.

- Jeg er lei for det. - Nei, ikke si det.

- Du har ingenting å beklage for. - Greit.

- Jeg ringer så fort jeg kan. - Ja.

Akkurat. Greit.

- Jeg elsker deg, pappa. - Jeg elsker deg også. Ha det, vennen.

Hva?