On the Roam

Dette er drømmen min.

En søken preget av mine villeste, mest ambisiøse ideer.

Umulige eventyr jeg har hatt i hodet i flere tiår.

Det er å leve på veien, på vandring, på endeløs søken.

Jeg er en vagabond, en skittsekk. Jeg er en omstreifer.

Sulten på inspirasjon, samme hvor den dukker opp,

trener jeg blikket til å se verden gjennom øynene til dem

som har inspirert meg sterkt.

Legender, mentorer og venner.

Deres besettelse er historien, og kunsten deres er gaven.

Dette er On The Roam.

Så lenge jeg kan huske,

har jeg vært tiltrukket av sykler fra 20-og 30-tallet.

Det øyeblikket jeg hørte sykkelen min og kjørte på den,

tenkte jeg: "Det er frihet."

Følelsen på sykkelen når jeg er fokusert,

og jeg synker inn i maskinen, jeg elsker det, man er i harmoni.

Så jeg vil gjøre det med syklene som er ødelagte.

La oss vekke dem til live.

De fleste er på museer eller private samlinger,

de vil aldri kjøre igjen, de verdsettes som noe fra fortiden,

og jeg elsker det, men jeg vil kjøre dem.

Jeg har lett etter byggere for å gjenopplive disse maskinene

som har stått stille i hundre år.

Jeg vil se disse syklene buldre og bli levende...

og jeg vil kjøre dem slik de er skapt for å bli kjørt.

MAGGIE VALLEY I NORTH CAROLINA

Det hele startet i Maggie Valley, hvor en av de mest

prestisjefylte samlingene av sykler, Wheels Through Time, er.

Jeg skjønner hva du mener. Man ser på skapet

-og tenker: "Jeg er overveldet." -Å, ja.

Man tilbringer så mye tid,

og du kan se det, og du ser det ikke nå.

Matt Walksler er eier av Wheels Through Time,

og han har en enorm kunnskap om sykler.

Jeg er heldig som kan kalle ham en venn og lære alt jeg kan av ham.

Jeg vokste opp med motorsykler og hadde et slags behov for fart,

og den spenningen du får av å kjøre fort, kan ikke gjenskapes.

Når jeg går gjennom Wheels Through Time,

er det utrolig hvor mye inspirasjon som kommer fra de gamle syklene.

Jøss. Ser dere dette?

Det er den hellige gral for meg. Jeg elsker denne.

-Er det en 1930? -1930.

Det er nummer ni, den foran er nummer ti.

-De ble nummerert fortløpende. -Ni, ti. Hvor mange finnes det?

Jeg tror de lagde tjue av dem, og det er kanskje ti igjen.

Det er vanskelig å vite.

Ti av disse er igjen i hele verden.

Det meste av det jeg elsker, skjedde på 20-og 30-tallet,

enten det var brettbaneløp og bakkeløp, og...

Jeg fikk aldri oppleve noe av det,

og generelt sett er jeg for stor til å kjøre på de syklene uansett.

DAH ble bygget av Harley-Davidson utelukkende

med det formål å kjøre racing og klatre i bakker.

Den var og er fortsatt en utrolig kraftig sykkel.

Fabrikken produserte et visst antall, og mange ble skrotet.

Det er sannsynligvis åtte av dem igjen i verden.

Mange har aldri hørt om denne. Denne er så spesialisert.

Gutter som oss kunne ikke engang kjøpe denne på den tiden.

Men hvorfor er de ikke duplisert eller kopiert?

Er det fordi folk som hadde 8-ventilere eller JDH kunne...

De laget et mønster så de kunne kopiere dem.

-Hvordan gjør man det? -Det er en enorm kostnad.

Ingen ville ta den fra hverandre for å lage motoren.

Ja, og hvis du har en, vil du ikke la noen kopiere den.

For hvis du gjør det, så er det som det bare var fire av,

nå er det fem.

For å få til dette designet, må du kjøpe DAH,

ta den fra hverandre og støpe alt i 3D.

Da jeg var i Maggie Valley, innså jeg at jeg ønsket å gjenskape

en av disse DAH-syklene, og deretter konkurrere med den.

Jeg tok med meg vennene mine, Nick Toscano og Brian Charles,

to fantastiske mennesker, to fantastiske sykkelbyggere.

Da Jay spurte om vi kunne gjøre det, tror jeg begge sa ja og tenkte

at det aldri ville skje, og så tenkte vi plutselig:

"Å, faen. Vi må gjøre dette."

Nick og Brians lidenskap og kunnskap om motorsykler

er så unik,

og jeg har lenge sett etter et prosjekt å gjøre med dem.

Jeg tror det ville vært veldig gøy å kunne ta noe,

og ikke... Disse er hellige. Du vil ha dem.

Man starter dem av og til, men jeg vil kjøre dem.

Jeg vil at en gruppe kompiser skal få kjøre disse greiene.

Jeg elsker ideen om å få slike arrangementer tilbake,

men vi trengte en plan,

en sykkel vi kunne reprodusere del for del,

og det førte meg til Jeff Decker.

Selv før Jason sa hva han tenkte, ville han ha sykler jeg ville ha,

jeg ante ikke hvorfor, de var ikke til salgs. Jeg trodde han var gal.

"Ja, jeg vet at du har mye penger, men det skjer ikke."

Jeg så disse to syklene hos ham og ble helt målløs.

De var som et speilbilde av det jeg ville vært som sykkel,

og jeg var veldig redd for å spørre, fordi jeg ikke ville fornærme ham.

Jeg tror at med tiden så han lidenskapen min,

og han forsto hva jeg ønsket å gjøre.

Jeg vet ikke hva det er med bakkeklatring,

men det har vært det mest romantiske løpet for meg. Kanskje det styggeste.

Om du tenker på en board rider, er det klatring.

Folk kom fra overalt for å overvære disse begivenhetene.

De var noen av de farligste løpene

som fant sted på den tiden.

Det er ingenting ved geometrien som gjorde dem gatevennlige.

De ble ikke solgt til allmennheten. Det ble laget et dusin.

Det er en generasjonskløft der mange som kjører

ikke får se disse banene, og det er en eldre generasjon.

Jeg tror Jeff har... Han har alltid omfavnet det.

Faren min var en bilfyr, og jeg fikk alltid lære

hvor skitne og avskyelige og fæle motorsyklister var,

og det var det jeg drømte om å bli.

Jeff er en kunstner tvers igjennom. Han er som en levende...

Han gjør alt med kunst og lidenskap.

Jeg prøver å gjøre det, men en litt skitnere versjon av ham.

Jeg er ingen atlet, og absolutt ingen mekaniker,

men det er noe med det jeg alltid har vært tiltrukket av.

Måten jeg uttrykte meg på, var med kunst.

Ingen kunstgallerier støttet meg.

Jeg måtte dra på byttemøter og bytte kunst mot skitne motorer.

Jeg var Jack og bønnestengelen. Jeg fikk aldri penger.

Jeg fikk motorsykkeldeler, men var smart nok

til å få de riktige delene, og så kunne jeg bytte oppover.

Jeg mislyktes i 20 år og innså at jeg klarte meg greit som mislykket.

Jeffs kunst tar pusten fra meg.

Vi deler den samme lidenskapen for bakkeklatring og DAH,

og det vises i arbeidet hans.

Jeg har hatt de tingene og lagt dem på en hylle og latt dem samle støv,

men jeg hadde aldri trodd de fikk oppleve støvet fra et bakkeløp.

Teamet hans for å sette dem sammen,

det er helt utrolig.

Den har blitt tatt bilde av siden 1930-tallet,

og hvis du ser tilbake til da,

var det på et kamera som sannsynligvis var ganske dårlig.

Det var alt vi hadde å gå ut fra.

For å bruke talentene mine, la teamet bruke talentene sine,

å kunne regissere og filme på den måten jeg vil,

og få folk til å føle det og være en del av det, det er det som teller.

Bare tanken på å gjøre en tidsriktig klatring

med alle de originale syklene og alle vennene mine sammen,

er noe jeg aldri trodde var mulig.

Gamle sykler har hatt mye lidenskap og kjærlighet

og harde tider, de har sett så mye, og jeg har lyst til å høre på dem.

Og jeg vet at jeg ikke kan kjøre alle sammen, men jeg skal prøve.

Jeg har vært så heldig å bli ønsket velkommen i sykkelmiljøet

og introdusert for fantastiske håndverkere underveis.

Det er så mange jeg har møtt

som har åpnet hjertene sine, og jeg elsker...

Og du finner ut hva slags kunstnere de egentlig er,

og historiene deres, og det er bare så vakkert.

Vi kjørte ganske mye mot hverandre og ble venner.

Du er nok den eneste jeg snakker med.

-Du har ikke tid til noe. -Jeg har ikke tid.

Jeg snakker med deg og kona mi. Det er alt.

Nick er morsom. Nick er alltid... Han har et Sopranos / De Niro-fjes.

Og han har alltid... Han vil ikke si at han kan gjøre det. "Det er mulig."

Og Brian Charles sier: "Ja. Vi kan gjøre det."

Veldig positiv. Brian Charles er med på leken.

Jason er fantastisk. Han er som energi, som viljestyrke.

Å jobbe med Jay, han er en så elskelig fyr.

Han har en visjon om alt.

"Ja. Ja, det vil jeg gjøre."

Men så kommer du hjem og tenker: "Hvorfor sa jeg det?"

Hans karakter og motivasjon gjør at du vil forbedre deg selv.

Disse gutta lager fire slike sykler i året,

men de er så unike, og på en liten plass.

Jeg vil feire de kunstnerne

som bare gjør det i sjappa si.

RED BOILING SPRING I TENNESSEE

Min reise for å lage sjeldne sykler som skal kjøres

ledet meg til Mike Silvio, for å bygge en aldri sett sykkel fra 1936.

-Det er ikke sant. -Ja.

-Det er vakkert. Denne byen er enorm. -Kom hit.

Da jeg fikk møte Silvio, han er bare... Han er kjempemorsom.

Han er morsom og rik på kunnskap. Jeg elsker ham.

Da jeg møtte Jay, hadde jeg det kjempegøy

og møtte en fyr som var lidenskapelig opptatt av antikke sykler,

og forelsket i dem, som jeg, og vi fant tonen med en gang.

Jason har vært i bransjen en god stund,

og navnet hans dukker opp overalt.

Du store min. Dette stedet er vakkert.

Han har bygget dette museet.

Han er fantastisk i sitt håndverk og har et museum.

En dag inspirerer han meg kanskje til å starte et museum.

-Er det originallakken? -Det er det.

Den startet alt for meg.

Å, jøss.

Som liten, ville jeg alltid ha...

Jeg vokste ikke opp med faren min, men jeg ville bygge en sykkel,

bygge en bil og mekke.

Jeg hadde ikke den muligheten da jeg vokste opp.

Det er noe jeg alltid har villet gjøre.

Å bygge en sykkel var stort for meg,

og da jeg var 19, sparte jeg penger og kjøpte min første Harley,

og når du får gamle Harleyer, lærer man å mekke på sykler,

og man får også mange venner, det bringer deg inn i et fellesskap

og tar deg rundt i verden, og du møter flere venner.

Det antikke motorsykkelmiljøet er en svært sammensveiset gruppe,

og det er det beste,

at du knytter bånd med likesinnede

som er kuratorer og byggere.

-Her er den. -Jeg har aldri sett den før.

Jeg kjøpte den og fikk den sendt hit. Så jeg er spent.