Midas Man

INSPIRERT AV EN SANN HISTORIE

Cavern Club i Liverpool, 9. november 1961.

Øyeblikket da livet mitt endrer seg for alltid,

og alt plutselig blir så tydelig.

Men tilgi meg. Jeg går for fort frem.

La meg beskrive situasjonen.

I 1959. Her melder jeg meg hver dag.

Familiebutikken ble grunnlagt av bestefaren min,

som kom hit uten å kunne ett ord engelsk.

Han overlot alt til faren min, som vil overlate det til meg.

Han elsker ikke vindusutstillingene mine.

Han sier: "Det er ikke et teater, Brian. Vi selger møbler."

Jeg sier at tidene forandrer seg. Nå må jeg selge dem drømmen.

Robert, det er akkurat det jeg vil ha.

Problemet er bare at drømmene mine er litt større enn dette vinduet.

Hvor lenge må jeg stå der ute?

Det var en flott gudstjeneste,

men det føles som i går at du og broren din sto der oppe.

Jeg sa nettopp til Brian at han driver butikken bra.

Hva forventet du? Han er en stjerne.

Han solgte et speil ved å si til en kunde at hun var vakker i det.

Gutten kan selge.

Jeg solgte hele to speil og et grammofonmøbel.

Eplet faller aldri langt fra stammen.

- Gud forby at du oppmuntrer ham. - Han gjør det. Det gjør dere begge to.

Mens vi snakker om det...

Jeg vil faktisk gjøre noe nytt.

Det var for godt til å være sant.

Du får ikke fred, tross alle de dyre skolene. Hvor mange var det?

- Han lærte seg å snakke så fint. - Du likte at han ville bli designer.

- Hva så? Han har talentet. - Derfor prøvde han å bli skuespiller.

Enda en galskap, som varte i fem minutter.

- Harry, han studerte ved Rada. - Nå har han funnet noe han er god til.

- Pappa, om jeg får fortelle... - Snakk!

Han prøver jo.

Jeg vil gjøre noe nytt i butikken.

Vi selger allerede klassiske plater.

Men jeg vil selge mer, musikalsanger, musikk som er populær nå.

Du vet sånne ting som...

Donegan, Elvis Presley, Frankie Vaughan.

- Det liker jeg. - Jeg elsker musikk.

Jeg vet hva ungdommer liker.

Jeg anbefaler plater til kunder selv om vi ikke selger dem.

- Hva? - Det er det jeg sier. Vi burde selge dem.

Da går kundene til oss i stedet for konkurrentene våre.

Jeg synes det er en flott idé.

Vel, Harry?

- Så du avgjør hvilken musikk vi selger? - Det stemmer.

- Tror du at du klarer det? - Jeg trenger bare mer plass.

Jeg lover at du ikke vil angre.

Det bør jeg ikke.

Kan vi dra nå?

- Jeg ventet på dere. - Hysj, Queenie.

Vis litt respekt.

På to år har jeg gjort en hylle i butikken

til byens snakkis og en av regionens største platesjapper.

Takk, Amelia.

Tenåringsjenter vet hvem som er lovende

og er de første som kjøper plata, og de lokker guttene hit.

Noen er ekte musikkelskere, andre jager bare jentene.

Musikkelskerne drømmer om å bli britenes svar på Elvis.

Som dere ser.

Klassisk er heller mitt felt.

Jazz. Jeg jobber med saken.

Musikalmusikk er min personlige favoritt, og det selger godt.

"South Pacific" er årets bestselgende album.

Jeg skal tørke håret mitt

Musikk er mer enn det vi hører på. Det er den vi er, de vi elsker.

Der vi hører hjemme.

HVILKEN SOM HELST PLATE PÅ UNDER FEM DAGER!

Hvilken som helst plate på knapt fem dager.

Min store idé.

Det er firmaets policy og et stolthetsspørsmål.

Jeg hadde rett om "Johnny Remember Me".

Etter 300 eksemplarer selger den fortsatt som varmt hvetebrød.

Tar du noensinne feil, Mr. Brian?

Du får si fra i så fall.

Alistair Taylor, min høyre hånd.

Te på kontoret mitt?

Hva betyr dette i ordreboken? "'My Bonnie'. Kom tilbake på mandag."

Den er fra Hamburg. Jeg har funnet importagenter.

Òg?

Minimumsordren er 25. Det er ikke verdt det for en gammel sjømannsvise

fra et obskurt plateselskap.

Hvilken som helst plate.

Det tar to uker å få dem hit.

- Da er den ikke populær lenger. - Ikke ifølge Mersey Beat.

- Navnet høres ikke tysk ut. - Nei, de er fra Liverpool.

De spiller i lunsjpausene på The Cavern.

Da drar vi dit.

- Hva med téen? - Kom igjen.

Mr. Brian...

Mr. Brian Epstein vil se Beatles.

- Er det greit å gå inn? - Ja da.

Mr. Brian.

Unnskyld meg. Unnskyld.

Beklager. Takk.

Har du gått deg vill?

- Unnskyld? - Har du gått deg vill?

Er det ikke filharmonien?

La meg ta frakken. Den forsvinner blant skurkene her.

Så herlig! Er den skreddersydd?

- Unnskyld? - Glem det.

Tusen takk! Sånn behandler man en dame.

Se og lær, gutter.

Beklager.

Unnskyld.

Greit, alle dere i publikum. Kan vi vennligst be om litt stillhet?

Et raskt spørsmål: Hvem har glemt å ta med lunsjen sin?

Vi har fire små "hamburgere" bare for dere.

Guten Tag.

- Vil du komme og danse? - Det er vel best.

Jeg ventet ikke å se deg her. Alt vel?

Vidunderlig.

Første låt er ikke skrevet av oss.

Nei, den er nok skrevet av en annen fyr.

Det likte dere, hva?

- Var det Freda bakerst? - Ja, hun var der, som vanlig.

Hallo! Nå kommer romservice.

Snarere vaskehjelpen.

- Hei. Jeg er Brian Epstein. - Hei. Jeg er John Lennon.

Jeg er Paul McCartney.

Jeg er George Harrison. Hvordan går det?

Jeg er Pete Best.

- Kan jeg komme inn? - I så fall må en av oss gå ut.

Hva bringer deg til bøttekottet vårt?

Vel...

Vær så god.

Vi har fått forespørsler hos Nems.

Flere, faktisk, om deres tyske plate "My Bonnie".

Og... "Hvilken som helst plate".

- Ok. - Det er det butikken lover.

- Vi selger ikke mange lokale band. - Hva med Billy Fury?

Jo, selvfølgelig Billy Fury.

Beklager.

Men det er stor interesse for plata deres.

- Og dere var utrolige. - Utrolige.

- Fantastiske. - Takk.

Du har alltid vært det, kjære.

- Jeg skal la dere skifte. - Til hva?

Det var snilt av deg å komme ned hit.

Bare hyggelig.

- Sleng en slant til vår Cyril på veien ut. - Er Cyril manageren deres?

Nei, Priscilla i garderoben. Hør når hun synger. Hun er fantastisk.

Kom til kontoret, butikken i Whitechapel, for en prat.

Du kan komme til kontoret vårt.

- Så dere har et kontor? - Nei, men vi fikser et bare for deg.

Og igjen, dere var...

...fantastiske.

- Fantastiske. - Ja.

Ja, det var dere, så...

- Vi ses på kontoret. - Ja. Takk.

- Tusen takk. - Takk.

Ha det. Adjø.

Beklager. De var forferdelige.

- Jeg vet det. - Herlighet.

Var det ikke utrolig? Det de gjorde med publikum.

Mener du det?

- Virkelig? - Ja.

Jeg tror jeg skal bli manageren deres.

Du tuller med meg, ikke sant?

- De er bare sjuskete gutter. - Jeg kan jobbe med det.

- Du mangler erfaring. - Hvor vanskelig kan det være?

- Men du driver jo Nems. - Jeg kan gjøre begge deler.

- Du har aldri vært manager. - Ikke butikksjef heller.

Men de har en manager. Allan Williams.

Halve Liverpool mener at de oppdaget Beatles.

Den andre halvdelen ville vært idiotene som avviste dem.

Allan Williams er den eneste som har gjort begge deler.

- Allan. - Før du sier et ord:

- De har en kontrakt. - Jeg visste ikke det.

Nei, du spurte aldri. Ikke sant?

Ellers hadde du visst hvor glad jeg er i dem.

Det tror jeg nok.

Guttene betyr mye for meg. Jeg leide dem, kjørte dem til Hamburg.

- Leide dem for å male om toalettene? - Ja, det ble et jævla rot.

Jeg foretrakk faktisk graffitien som var der før,

men de fikset resten av klubben, og det ble bra.

Godt å høre.

Du kan spørre hvem som helst her. De hadde ikke vært noe uten meg.

Det tviler jeg ikke på.

Men jeg ba deg komme, for jeg vil bli manageren deres nå.

Hvis guttene går med på det, altså.

Kan jeg få se kontrakten?

Du tror at de kommer til å bli store, ikke sant?

Det hadde vært noe.

Hvis jeg får se kontrakten...

Det ble ikke skrevet noen papirer. Det var en avtale.

Men jeg betalte for alt.

Bensinen.

Båtreisen til Hamburg, lastebilleien, instrumentleien.

Jeg mangler provisjonen på 10 %.

Det er ni pund og ti shilling som jeg ikke har sett snurten av.

Hvis de kommer til meg, kan vi diskutere utgifter.

De er alltid sene og eier ikke instrumentene sine. Tenk over det.

- Det skal jeg gjøre. - Omdøp dem til "Bootles".

De kommer ikke lengre enn herfra til Bootle.

- Takk for... - For hva?

De er gode musikere, det skal de ha.

Men var jeg deg, ville jeg holdt meg unna dem.