My Spy

PRYPJAT, UKRAINA TSJERNOBYL, KJERNEREAKTOR 3

De er på vei.

-Hyggelig å se deg, JJ. -General.

-Velkommen til Russland. -La oss begynne.

Kom igjen!

Plutoniumkjerne, 9,7 kilo og tritiumforsterket.

En sprengkraft på 800 kilotonn er mulig.

Ta dere god tid, mine herrer. Vi vil at alle skal bli fornøyde.

Har du funnet en konstruktør for våpenet ditt?

Hva?

-En våpenkonstruktør. -Hvorfor bryr du deg om det?

Plutonium er trinn ett. Selve konstruksjonen er avgjørende.

-Jeg kjenner folk. Enkelt spørsmål. -Nei, ikke enkelt.

Du spurte om min konstruktør.

-Er noe galt? -Ja, jeg tror at han er agent.

Hvem er du? Interpol, MI6, CIA?

Ikke vær dum.

Jeg er bare en fyr...

...som står foran en annen fyr og ber ham om å ikke skyte.

-Herregud. "Notting Hill." -Han er solgt.

Nei, han fikser det.

-Hva gjør vi? -Ingenting. Han var klar over risikoen.

Hva får deg til å rette en pistol mot vennen min?

Bakgrunnen hans. Russisk mafiamedlem og internasjonal våpenhandler.

-Men ingen vet hvem du er. -Du vet ikke stort, du.

Og den falske aksenten... Skal den være russisk?

Ta noen dramatimer! Du høres ut som Mickey Rourke i "Iron Man 2".

-Han gjetter bare. Det er en test. -Det er ingenting å bekymre seg for.

-Greit. Du avslørte meg. -Pokker.

Denne spionrollen er helt ny for meg.

Merkelig. Det militære falt seg naturlig, men dette? Ikke direkte.

-Men én ting er jeg flink til. -Hva da?

Å gi folk en omgang.

-Dæven døtte... -Hva var det jeg sa?

Fleiper du?

Kutt ut!

-Vent... -Vent...

CIA HOVEDKVARTER LANGLEY I VIRGINIA

-Pent jobbet. -Takk.

Mannen og myten...

Bobbi Ulf, teknisk støtte. Det er en ære å få treffe deg.

Jeg har lest mappen din. Den var spennende.

Femti nyanser av fantastisk.

-Kim vil ha en debrifing nå. -Skal bli.

Helt rått.

Ha en fin dag.

Hopp sann.

De fikk seg en omgang.

-For en cowboy. Ordentlige heltetakter. -Takk.

Jeg er bare sarkastisk.

Vi skulle ikke bare stanse et salg.

Målet var å ta rede på hva de visste og slå ut nettverket.

Men det blir litt vanskelig nå, for du har drept alle sammen.

Gregovich.

Hassans finanshjerne.

Hassans hjerne.

På grunn av deg har vi ingenting.

-Vi har plutoniumkjernen. -Det var to kjerner, faktisk.

Azar klarte å flykte med den ene. Han var den eneste du ikke drepte.

Nå har han halvparten av det som trengs for å sprenge en storby.

Dine elitesoldatmeritter er uklanderlige,-

men etterretningen er noe helt annet.

Spionasje krever finesse og nyansert og følelsesmessig intelligens.

Jeg har nok av emosjonell intelligens.

Kan du lese subtile ansiktsuttrykk for å avgjøre et spaningsobjekts sinnelag?

Så absolutt.

Hva viser ansiktet mitt?

-Skal jeg lese det nå? -Herregud...

JJ, jeg respekterer deg.

Du har oppnådd store ting for oss, men med all respekt...

...er du ikke velegnet for dette. Ta fri resten av dagen og hvil litt.

Takk.

God natt, Blueberry.

Alexa, spill noe beroligende.

Dette er yndlingsgenseren min, med et fransk band jeg liker.

Jeg så dem da jeg bodde i Frankrike. Jeg elsker fransk musikk.

Ja, det var nok ganske kult å bo i Frankrike.

Skøyter på lørdag? Jeg kan spørre moren min.

Hvordan lød det?

Jeg vet det, Ozzie. Løpet var kjørt da jeg sa: "Jeg elsker fransk musikk".

Forskjellen mellom hjertelig og desperat er hårfin.

-Stilig genser. Tok du den på mitt rom? -Ja.

-Hvordan går det på skolen? -Kjempebra.

Alle jentene der er kjempesnille mot nykomlinger.

Vi blir invitert til alle fester.

-Vet du hva jeg tror? -At jeg kan få hjemmeskole?

Nei, jeg tror at hvis du er deg selv,-

-så får du venner som innser hvor flott du er, slik jeg gjør.

-Vet du hvem som sier sånt? -Hvem da?

Alle foreldre til barn som ikke blir bedt på fester.

-Vil du ikke ha egget? -Nei takk.

-Se opp! -Ja, Chicago vant.

-Står til? -Ikke ta plassen min.

-Hva er det der? -Dette? Det er et fransk band...

Herregud, det er syltetøy. Du har syltetøy i hele ansiktet.

Det skal opp på Insta.

Jeg får ikke være med på bilder på nettet. Min mor er bekymret for nettmobbere.

Hvem ønsker å mobbe deg?

Det er tydeligvis en stor skøytefest...

Den har allerede fått åtte likes!

Trass i vår fiasko i Russland har NSA fått opp et spor.

De tror at Hassan samarbeider med denne mannen.

Victor Marquez, eks-elitesoldat.

Han er franskmann og har handlet med ulovlige våpen i tjue år.

Victor har nylig avansert til atomvåpen-

-og fått tak i noe skikkelig farlig: sovjetiske miniatomvåpentegninger.

Han samarbeidet i årevis med broren David.

Det går rykter om en maktkamp dem imellom.

David gjemte atomvåpentegningene, og Victor drepte ham i raseri.

Han nesten ble pågrepet av politiet, men er fortsatt på frifot.

Stakkars kvinne. Vet vi om hun er uskadd?

Uskadd.

Hvis Marquez selger tegningene til Azar - pang.

Vårt oppdrag: Ta Marquez før han finner tegningene.

-Vet vi hvor han er? -På vei til Berlin for å møte Azar.

-Jeg elsker Berlin! -Christina får oppdraget.

Etterretning fra MI6 viser at Marquez har kontakt med advokaten sin i Paris:

-En skurk som heter Koll. -Paris er også stilig.

-Ditt, Christina. - C'est bon.

-JJ... -Ja, sir.

Du skal spane med Bobbi.

-Unnskyld? -Kutt ut...

Den døde brorens kone er hjemme i USA. Vi kjenner ikke hennes rolle.

Inntil vi har Marquez, holder vi øynene på henne.

Dette er din siste sjanse.

Framme.

Fantastisk. Endelig ute i felten!

Og så får jeg gjøre mitt første oppdrag med deg.

Å passe sivilister er ikke noe oppdrag, og det finnes ikke noe "vi".

Hvis det ikke er et oppdrag, hva er da dette?

-Reserveplanen. -Ja, for et potensielt farlig oppdrag.

Ikke rør.

Unnskyld, Blueberry.

Hjem, kjære hjem.

Det er ikke Paris, akkurat.

Jeg tar sengen.

Du får den, jeg tar sofaen. Det der er blod.

Nei, det kan være sriracha-saus. Kanskje noen spiste i senga.

Nei, det er blod.

-Oppdragsinfoen er her. -Endelig.

Kate Vale, hustru til avdøde David Marquez.

Hjemflyttet fra Paris med datteren.

Ingen slekt, ingen sosiale medier, akuttsykepleier på County Hospital.

-Er jobben et skalkeskjul? -Aner ikke.

Datteren Sophie, ni år, har akkurat begynt i fjerde klasse på Oak Tree Charter.

Henne legger jeg lett i bakken.

Da setter vi i gang.

Ok, la det gå unna.

-Utrolig. Har du alltid bacon med deg? -Ja.

Kottet? Det var slemt.

Jeg ransaker leiligheten og monterer kameraene.

-Alle kameraene er oppe og funker. - Oppfattet. Jeg skal bare avslutte her.

Hun er hjemme.

...innså at jeg hadde glemt lommeboken. Jeg vet det, jeg har null kontroll!

Jeg henter den nå og er der på 20 minutter.

Gjem deg et sted der en lommebok ikke kan være.

Du vet jo hvor jeg kjører. Vi ses straks. Ha det.

Slutt!

Hun endevender stedet.

Hun kommer.

Hun er i rommet.

Herregud!

- Hva gjør jeg nå? -Hun er på kjøkkenet.

Stikk om fem, fire... Nå! Ut gjennom døra!

Stopp!

Ut!

Pent.

Jeg er sprø.

-Jeg holder ikke ut. -Jeg vet det.

Nerver, forventning og dramatikk. Man kan bli avhengig av adrenalinkicket.

Nei. Jeg mener kjedsomheten.

Ja, jeg vet det. Det er så mange lag.

Jeg ser frem til å lære av deg.

-Jeg skal ikke lære deg noe. -Vi har et mentorforhold.

-Vi har ikke noe forhold. -Foreløpig.

Men det kommer til å bli noe stort. Det føler jeg på meg.

Du forteller om rystende feltopplevelser, og jeg viser deg...

Ikke...røre.

Det var rått!

Det er akkurat sånt som dette du må lære meg!

Det går ikke, med din mangel på motorikk.

Du skjøtter teknologi, jeg action.

Kanskje jeg overrasker alle. Kanskje jeg blir nødt til å redde deg.

Du kommer aldri til å redde meg.

Assistere. Jeg kan assistere deg.

Kom igjen, det skader ikke å lære meg litt.

Bare i tilfelle...

Au.

Hei! Lukk døra, takk.

-Jeg kjenner igjen den minen. -Hvilken mine?

Din "jeg har dårlige nyheter"-mine.

Nei, det er min "skal vi spise spagetti?"-mine.

-Og min "vi kan ikke stå på skøyter"-mine. -Mamma!

Jeg trengs på sykehuset. Unnskyld.

-Alle skal dit! -Jeg vet det, men jeg har ikke noe valg.

Hva med å gjøre noe sammen når jeg kommer hjem? Kino?

Ja visst. Det er mye bedre enn å få venner.

Jeg hater dette stedet!

Jeg også.

Vi er homser, så vi står på skøyter?