The Vow

Mitt første mål var å komme meg ut.

Planen var å forlate ESP i stillhet.

Det handlet bare om å flykte og bevare familien min.

Men da jeg innså at mange kvinner jeg vervet, var involvert i DOS-

-ble jeg rystet på et helt annet plan.

Jeg bestemte meg for å ringe folk og få dem ut.

Det var delvis for å stoppe brennmerkingen.

Jeg vervet så mange til ESP, så jeg føler et ansvar.

Du må si til henne at du ble vervet basert på en løgn-

-og vil ha tilbake bildene og videoene før du går til advokat.

Man føler at man må komme seg ut.

De følelsene beskytter en. De er en del av å være menneske.

Hun er visst mer ute enn..., og de krangler om det.

- Hun trenger støtte. - Ok, jeg følger det opp.

Det går bra. Vil du hjelpe andre å komme seg ut?

- Hun vet om brennmerkingen nå. - Forlater hun ESP?

Jeg vet ikke hva hun har sagt om det.

Når man sier det til folk, blir de opprørt.

"Gikk du med på å være slave?" "Ja, men det var en øvelse."

"Det er ingen øvelse. Du er noens slave. Hva betyr det?"

Mange er bekymret for India.

- Ja. Vi får snakke med Catherine. - Ok, flott.

- Foreldrene er veien til barna. - Ja.

- Hallo? - Hei, mor.

Bonnie ringte meg. Hun var involvert i NXIVM.

Hun sa at hun var ekstremt bekymret for India.

India var en av hennes nærmeste venner.

Og hun sa: "Du må redde henne."

Jeg sa: "Jeg antok at India ville våkne selv en dag."

"Jeg ville respektere henne og ikke kritisere hennes valg."

Hun sa: "Jeg vet ikke om du vet hva som egentlig foregår nå."

Det er visst en hemmelig organisasjon i NXIVM.

Det er et søsterskap der de lar seg verve til lydighet på livstid.

De må gi fra seg utpressingsmidler mot seg selv eller familien sin.

Og de brennemerker jenter.

- Sa et vitne det? - Ja.

Det er så hinsides...

Det er ikke mitt barn, det er ikke noe mitt barn ville gjøre.

Jeg følte at India var som en lillesøster.

Jeg møtte henne på Mark og Sarahs introkurs.

For oss hjelper det å vite hvem dere er og hva dere ønsker.

Hun var veldig elskelig, men ganske sjenert.

Og jeg likte henne kjempegodt-

-men vi ble ikke nære venner før hun begynte å gjøre mer ESP-ting.

Hva sliter du mest med?

Troen på meg selv.

Jeg tror jeg er redd for å mislykkes.

I begynnelsen følte jeg at hun tok til takke med et lite liv.

I ESP begynte hun å blomstre.

Jeg tvang ikke Stripe Path på henne, men da hun sa hun ville gjøre det-

-ville jeg ta henne under min vinge og veilede henne.

Jeg mente vi kunne gjennomgå det sammen.

Men jeg begynte å se faresignaler med India.

Jeg så at hun telte kalorier. Det virket som om hun sultet seg.

Jeg tok henne i å lyve, noe som var rart for meg.

Og så sa hun at hun skulle flytte til Albany.

At hun hadde jobbet på et hemmelig prosjekt med Keith og Allison.

Jeg tror at India er i fare. Så jeg tok kontakt med Catherine.

Jeg snoker aldri i folks ting.

Så jeg har motstridende følelser, for jeg krenker privatlivet hennes.

Men om noe av det kan hjelpe oss å få henne ut, vil jeg gjøre det.

- April 2016. - Ok.

- Hadde hun flyttet dit ennå? - Hun flyttet til Albany i mai.

Hun tok intensivkurs og ble der.

Hun skrev en del notater.

Jeg vet ikke om noe av dette kan gi innsikt...

- Får jeg se? - S på alt sammen.

"Personlige mål resten av livet mitt:"

"Jeg vil gjøre fremtiden bedre, for jeg har en visjon for verden."

"Jeg vil jobbe hardt nå for å beskytte uskylden i verden."

"Jeg vil ikke være en kvinne som lever sitt liv..."

- Er det "fakta" eller "frykt"? - Frykt?

Her snakker hun om motivasjonen.

"Hvordan bruker jeg en lavkaloridiett som et verktøy"-

-"for å bygge den personen jeg vil være?"

"Planlegg pantoppskriving. KR. Prat. Løfte."

- Jaså? - Står det der?

Herregud.

KR-intimitet.

- KR... Er det Keith? - Ja.

Kvinnene avlegger et løfte til Keith.

De tror at han gir dem en sånn gave at de hjelper seg selv.

De bærer et kjede som symbol på løftet.

- Ja, et kjede. - Kjede.

Dette er India. Hun er så søt.

- Det er den India jeg kjenner. - Ja.

- Hun later som om hun mediterer. - Ja, hun var alltid så nesevis.

Det er før ESP.

- Og så... sekt. - Det er nyligere. Ja.

Jeg var bekymret for atferden hennes.

For hun var distrahert og brukte to telefoner hele tiden.

Jeg prøver å finne en grunn.

Jeg trodde hun var så glad og veltilpasset som barn.

- Det er sånne folk de velger. - Hva?

Folk prøver stadig å si det er fordi man er skadet og sårbar.

Nei, de velger vellykkete folk som er lette å komme overens med-

-og kan få ting gjort. Dem vil de ha i sekten sin.

Spesielt om man vil ha troverdighet. Se her.

Hun er vakker. De velger vakre folk også.

Folk forstår ikke hvordan det er å være med på dette.

Hvordan kan man det?

Derfor er det aller viktigste at folk får fortalt historien sin.

Etter at jeg forlot DOS, har jeg merket at folk lett grupperer ting.

Dette er dårlig, eller dette er bra.

Jeg har en tendens til å veie kompleksiteten i hele situasjonen.

Hva er manipulasjon, og hva er samtykke?

Hvilke motivasjoner er rene?

Og jeg vil ikke at du skal få vite hva jeg heter eller se meg-

-fordi jeg ikke vil defineres av dem som dømmer meg for valgene mine.

Alle kan ta beslutningen jeg tok.

Alle kan være Jane.

Så jeg tar det fra begynnelsen. Før jeg ble en del av DOS.

Jeg bodde i New York og prøvde å lykkes som frilans filmskaper.

Jeg hadde fått arbeid, men ble ikke nødvendigvis lykkeligere.

Jeg våknet usikker på hvorfor noe fortsatt manglet.

Og jeg følte meg ensom og slet med visse vennskap med kvinner.

Da jeg møtte Rachel, endret det seg.

Jeg ville lage en dokumentar om en kvinnelig urban bonde-

-og noen sa: "Jeg vet hvem du leter etter."

Hun var så ærlig og virket så komfortabel med seg selv.

Vi fikk en umiddelbar forbindelse.

Det høres enkelt ut, men jeg likte henne og ville ha henne i livet mitt.

Hun sa: "Jeg er involvert i noe jeg tror du vil være interessert i."

"Det forandret livet mitt."

"Men det er veldig fortrolig, og du må gi meg en pant"-

-"for å bevise at du ikke vil dele noe av informasjonen med andre."

Jeg sa: "Tuller du?" Hun sa: "Hva er du så redd for?"

"Om du stolte på deg selv, ville du aldri bryte løftet ditt."

"Ser du at dette muligens er grunnen til at du svikter ellers i livet?"

"Du stoler ikke på deg selv."

Så jeg ga henne videoer og bilder-

-et brev til broren min om at kjæresten var utro mot ham-

og passord til alle sosiale medier.

Hun godtok det, og så fortalte hun meg om DOS...

Men hun kalte det løftet.

Det var et løfte om å vokse hinsides unnskyldninger og utfordre frykt-

-og akseptere henne som min lærer og veileder.

Men det ville kalles noe mer kontroversielt: mester og slave.

Det gjorde meg paff.

Det overrasket at en svart kvinne gikk med på dette.

Og jeg var sjokkert over at hun aksepterte dette.

Hun sa: "Stol på meg. Jeg har vært gjennom mange reaksjoner på dette."

Og så sa hun: "Du er allerede en slave for frykten din."

"Det vi trenger for å være sterkere kvinner,"-

-"er å fokusere på hvordan man bryter ned frykten."

"Så du er min slave, men det er for deg."

Hun ga meg en mulighet til å være venn med en kvinne på en dyp måte.

Hun tilbød meg en verden der jeg var ærlig med meg selv og fornøyd.

Jeg kunne ikke si nei.

Så jeg flyttet til Albany i to uker-

noe som ble til fire uker.

Og så ble jeg bare.

Sånn begynte det.

MÅL FOR SOMMEREN 2016

Hun ba meg skrive en liste med mål. Et av dem var å gå ned i vekt.

Hun sa: "Jeg konfererer med min mester, som er din stormester."

"Vi mener at det er et veldig bra sted å begynne."

"Å gå ned i vekt er en håndgripelig måte å se dine begrensninger."

"Det er én port til din egen utvikling."

Da begynte kaloritellingen.

Mester, får jeg 205 kalorier?

Mester, får jeg 75 kalorier? Mester, får jeg 45 kalorier?

Jeg måtte be om alle kaloriene. "Mester, får jeg 84 kalorier?"

"Mester, får jeg 92 kalorier?"

Jeg vil bygge et forhold til kroppen som er ømt, snilt og bevisst-

-og ikke bruke mat som en flukt fra ubehag.

Det er noe jeg må jobbe med konsekvent for å utvikle meg selv.

I Albany våknet jeg kl. 06.00 og tok en én til to minutters kald dusj.

Så var det meditering eller skriving, lage frokost, måle alt-

ta bilde av det, be om tillatelse.

Jeg gjorde redigeringsarbeid.

Lunsj, måle kalorier, mer arbeid, og være klar for beredskapsøvelser.

BEREDSKAP

Det var når man fikk en tekstmelding fra mesteren sin.

Man svarer "klar, mester", og man må svare innen ett minutt.

Man må være klar når som helst.

Det handlet om å måtte stå til ansvar overfor noen-

-og en rutine man måtte utføre hver dag.

Ting du ville gjøre.

Det var noe med det som var veldig gøy.

Det var som jeditrening.

Jeg øver på disiplin fordi jeg ønsker å stole på at jeg gjør det jeg sier-

-uansett hvor fælt eller ukomfortabelt det føles.

Jeg vil være en venner kan stole på og være en person jeg beundrer.

Dette er en livslang forpliktelse. Ingen vei tilbake.

Gjennom hele opplevelsen-

-har jeg ikke full forståelse av hva DOS er.

Jeg vet ikke hvor mange det er.

Og Rachel gjør det klart at jeg aldri må snakke med noen om det.

Jeg får vite hvem stormesteren er når jeg viser hva jeg er god for.

Før jeg møtte deg, spurte noen meg-

-hva jeg ville gjøre i karrieren om jeg kunne gjøre én ting.

Jeg sa: "Jeg ville endre måten unge kvinner tenkte om seg selv."

Jeg visste hva jeg ikke ville være, men ikke hva som skulle erstatte det.

Allison var veldig interessant.

Hun virket veldig selvbevisst og ærlig om sine egne svakheter.

Med tanke på hvor jeg føler at jeg er i reisen min akkurat nå-

så føler jeg meg som en ung student.

Hun var veldig snill med meg.

Hun drev med en slags dulling.