Sherlock

Mamma?

Mamma!

Du må våkne!

Mamma!

Våkn opp!

Hjelp meg, vær så snill! Jeg er på et fly, og alle de andre sover. Hjelp meg!

Hallo! Mitt navn er Jim Moriarty.

Velkommen til "Det siste problemet".

- Jeg kunne godt arrestert deg. - For hva da?

- Å bære en slik kjole. - Skal jeg ta den av?

- Da måtte jeg i alle fall gått til sak. - Sett i gang!

- Var det slik det begynte for dem også? - Hvem da?

Adam og Eva. Og de klarte seg jo ganske greit?

Ja vel? Og jeg som trodde det var starten på all verdens elendighet.

Men du ville arrestere meg, var det så?

Vel, om ikke arrestere, så iallfall holde deg under strengt oppsyn.

- Veldig strengt? - Jepp.

Og jeg som hadde gledet meg slik til å overgi meg til autoritetenes vold.

Med sjekk av fingeravtrykk. Og kroppsvisitering. Grundig sådan.

JEG ER TILBAKE

Mycroft...

Mycroft...

Kan du vennligst vise deg? Jeg har ikke tid til dette.

Å, men vi har tid, kjære broder. Vi har all verdens tid...

Mycroft...

- Hvem er du? - Du vet hvem...

- Det er ikke mulig. - Ingenting er umulig.

Noe du, av alle, er vel vitende om.

Nå kommer jeg og tar deg...

Det er en østavind på vei, Mycroft. Den kommer for å ta deg...

Men du kan ikke ha kommet deg ut!

Det er nytteløst, Mycroft.

Du kan ikke forsvare deg. Og du har intet sted å gjemme deg.

Sherlock! Hjelp meg!

Eksperiment fullbyrdet. Konklusjon: jeg har en søster.

Dette var ditt verk? Alt dette var ditt verk?

Andre konklusjon: Min søster, som visstnok heter Eurus, -

- ble i ung alder sperret inne på en anstalt, under oppsyn av min bror.

Halla, brutter!

Hva i all verden fikk deg til å bedrive et slikt mimespill?

Tredje konklusjon: Du er livredd for henne!

Du har ikke den ringeste anelse om hva du befatter deg med her!

Ny informasjon: hun er på frifot.

- Det er ikke mulig. - Å, jo da. Hun var Johns terapeut.

Hun skjøt meg under en av våre avtaler.

- Bare med en bedøvelsespistol. - Med 10 min igjen av timen!

Du skal nok få pengene igjen. Dere to!

Wiggins står klar med betalingen. Ikke sløs bort alt i ett narkoreir.

- Håper vi ikke ødela filmopplevelsen din. - Går dere bare?

Ja, helst. Eurus er på vei, og noen har koblet fra alarmsystemet ditt. Sov godt!

Dr. Watson! Hvorfor gjøre noe slikt mot meg? Det der var sinnssykt!

Ja. Noen fortalte ham om at du neppe ville si sannheten uten først å tisse på deg.

"Noen"?

- Kan ha vært meg. - Så det var det? Og nå bare går dere?

Ingen grunn til bekymring. Det finnes et sted for sånne som deg, -

- de desperate og livredde, som står uten andre fluktmuligheter.

- Og hvor er så det? - 221b Baker Street.

Sees i morgen tidlig! Om det er kø utenfor, så still deg i den.

Fader heller, dette er ikke en av deres idiotiske saker!

Du burde nok lukke det vinduet. Det er en østavind på vei.

Du må sette deg i stolen. De nekter å snakke med deg ellers, slik er reglene.

- Jeg er ikke en klient! - Så kom deg ut.

Hun skal ikke bli stående der, vel?

- Vil du ha en kopp te? - Ja takk.

Tekokeren står der borte.

Så, hva skjer nå? Skal du komme med en utledning?

Du skal fortelle sannheten, Mycroft. Enkelt og greit.

Hvem var det som sa: "Sannheten er sjelden ren og aldri enkel"?

Aner ikke, bryr meg ikke. Men ja, det var tre av oss, -

- såpass vet jeg nå. Du og jeg og... Eurus.

En søster jeg ikke kan huske.

Et fascinerende navn, Eurus. Det er gresk, stemmer ikke det?

Ja, det betyr "Østavindens gud".

- Ja. - "Østavinden er på vei, Sherlock."

- Du brukte det for å skremme meg. - Nei.

Du gjorde søsteren min til en spøkelseshistorie.

Selvsagt ikke. Jeg holdt deg under oppsikt.

Du hva for noe?

Minner kan stige opp til overflaten. Sår kan åpne seg igjen.

Gjemt under stiene vi trår, ligger det demoner og lurer.

Og dine har ligget og ventet svært lenge nå.

Jeg plaget deg aldri. Jeg introduserte forskjellige utløsende faktorer -

- for å holde meg oppdatert på din psykiske helsetilstand og ivareta deg.

Hvorfor husker jeg henne ikke?

- Dette er et privat anliggende. - John blir her.

- Det handler om familien! - Hvilket er grunnen til at han blir!

Så, det var tre barn i familien Holmes. Hva var aldersforskjellene?

Syv år mellom Sherlock og meg, ett år mellom Sherlock og Eurus.

"Dritten i midten". Det forklarer så mangt.

- Hadde hun det også? - Hva da?

- Anlegg for utledninger. - "Anlegg for utledninger"?

- Ja. - Mer enn du kan ane.

Opplys meg.

- Jeg er jo den smarte av oss. - Du liker å nevne det.

Men Eurus skinte med en egen glans. Selv da.

Evnene våre var ofte oppe til profesjonell vurdering. Jeg var "bemerkelsesverdig", -

- men Eurus ble beskrevet som "et epokeavgjørende geni"

- som overgikk selv Newton. - Så hvorfor husker jeg henne ikke?

Men du gjør det. På et vis.

I enhver beslutning du noensinne har tatt, ethvert veivalg.

Den mannen du er i dag -

er ditt minne av Eurus.

Hun var annerledes helt fra begynnelsen av.

Hun visste ting hun aldri burde ha visst.

Som om hun kjente til sannheter bortenfor den alminnelige fatteevne.

Du ser rar ut som voksen.

- Hva er galt? - Beklager.

- Disse minnene er forstyrrende. - Hva mener du? Kom med eksempler.

Hun ble funnet med en kniv en gang.

Hun syntes å ha kuttet seg; mor og far ble vettskremt.

De trodde hun ville ta livet sitt. Men da jeg spurte Eurus hva hun holdt på med, -

så sa hun:

Jeg ville se hvordan musklene mine fungerer.

Milde Jesus.

Jeg spurte henne om hun kjente smerte, og hun svarte:

- Hvilken av dem er smerte? - Og hva skjedde så?

Musgrave.

Slektsboligen, der det alltid ble servert honning til teen.

Og Sherlock lekte blant de snodige gravsteinene.

Hvordan "snodige"?

Kom nå, dere!

De var ikke ekte. Datoene var helt feil. En arkitektonisk spøk som fascinerte ham.

Dypt der nede, under bøketreets skrud...

Kom til unnsetning og meg bistå for østavindene blåser så...

- Seksten ganger seks... - ...og se oss forgå.

- Du begynner å huske. - Bare små glimt.

Redbeard!

Redbeard!

- Redbeard? - Det var hunden min.

Eurus stengte Redbeard inne et sted der ingen kunne finne ham.

- Redbeard! - Hun nektet å fortelle hvor han var.

Redbeard!

I stedet bare gjentok hun denne sangen. Hennes lille ritual.

Redbeard!

Vi bønnfalt henne i det lengste om å fortelle hvor han var, men hun sa bare:

"Svaret ligger i sangen..."

Men sangen ga ingen mening.

...kjære bror, og se oss forgå...

- Hva skjedde med Redbeard? - Vi fant ham aldri.

Men da hun tok til å kalle ham "druknede Redbeard", fikk vi straks bange anelser.

Sherlock ble påført et traume.

Naturlig nok, vil jeg si. I ung alder var han svært følsom av seg.

Etter dette forandret han seg. Han ble aldri den samme og nevnte det aldri igjen.

Med tid og stunder syntes han å glemme at Eurus overhodet hadde eksistert.

- Men hvordan? Hun bodde jo i samme hus? - Nei.

De hentet henne med seg.

Hvorfor?

Man sperrer ikke et barn inne fordi en hund forsvinner.

Det skyldtes det som skjedde umiddelbart etterpå...

- Hun vet hvor han er! - Vi kan ikke tvinge henne til å si det.

Vi kan ikke tvinge henne til å gjøre noe som helst!

- Etter det måtte søsteren vår bli hentet. - Hvor hen?

Tja, til et velegnet sted. Det var iallfall det man trodde.

Men det egnet seg visst ikke godt nok. Hun døde der.

- Hvordan? - Hun stiftet en ny brann.

En hun ikke overlevde.

Dette er løgn.

Ja.

Men den var godt ment.

Med denne historien skånet jeg våre foreldre -

- og forklarte mangelen på et identifiserbart lik.

- Samt unngikk ytterligere innblanding. - Det også, selvsagt.

Omfanget av Eurus' psykose og hennes fulle ferdigheter -

- ville aldri kunne hegnes om på en alminnelig institusjon.

Onkel Rudi tok hånd om situasjonen.

Hvor er hun, Mycroft? Hvor er søsteren vår?

Det finnes et sted som heter Sherrinford. En øy.

Det er en sikker og uhyre hemmeligholdt konstruksjon, -

- hvis eneste formål er å holde styr på dem vi gjerne omtaler som "ustyrlige".

Demonene som lurer under livets stier, det er her vi forvarer dem.

Sherrinford er mer enn et fengsel eller et mentalsykehus. Det er et fort, -

- grunnlagt for å beskytte verden mot det som befinner seg der inne.

Himmelen er kan hende bare et fantasibilde for de godtroende og fryktsomme.

Men for helvete finnes det en byggeplan.

Her har søsteren vår befunnet seg siden hun var barn, uten å utebli én eneste dag.

Vedkommende dere begge traff, kan umulig ha vært henne.

Jeg, så fortapt Hvem kan vel finne meg?

Dypt der nede, under bøketreets skrud

Kom til unnsetning og meg bistå for østavindene blåser så

Seksten ganger seks, kjære bror, og se oss forgå...

- Hold dere unna! Stå helt i ro! - Hva er det?

- Det er en drone. - Ja, jeg ser det. Hva er det den bærer på?

- Hva er den sølvgreien på toppen, Mycroft? - Det er en DX-707.

Jeg har godkjent innkjøp av flerfoldige slike.

På folkemunne er den kjent som "tålmodighetsgranaten".

"Tålmodighet"?

Bevegelsessensorene er aktivert. Om noen her beveger seg,

- detoneres granaten. - Og styrken?

Nok til å ødelegge leiligheten og oss. Er veggene solide nok, redder det naboene, -

- men siden den landet på gulvet, spør jeg meg om caféen nedenunder er åpen.

- Det er søndag morgen. Den er stengt. - Hva med Mrs. Hudson?

Følger hun sin vante rutine, har hun to minutter igjen.

Støvsugeren oppbevares bak i leiligheten. Hun er tryggere mens den settes på plass.

Vi venter til hun er så trygg som mulig.

Når hun er ferdig, gir vi henne et vindu på 8 sek. Hun er kjapp når hun gjør rent.

Så beveger vi på oss. Hva er utløserens sprenghastighet?

Hvor lang tid har vi på oss idet vi er i bevegelse?

Vi har maks tre sekunder på å unnslippe eksplosjonsradiusen.

John og jeg tar vinduene, du tar trappen og hjelper Mrs. Hudson ut.

- Du står nærmere. - Du er raskere.