All My Puny Sorrows

Fins det en mer innlysende sannhet enn at vi alle skal dø?

Men hvor mange av oss kan likevel innerest inne forestille oss døden?

Forstå den?

En livstid.

Livs... tid.

Hvor lenge skal den vare?

Bare å skrive ferdig et avsnitt virker som et sisyfosarbeid.

Jeg ville skrive "tålmodighet er en gave" til Nora, -

- men autokorrekturen endret det til "tålmodighet er en grav".

Et knakende godt uttrykk.

Da jeg hadde oppfunnet det, -

- tenkte jeg på å lage T-skjorter med bilde av graven.

- Ville du tegnet den selv? - Nei. Hvordan det?

Du overvurderer tegneevnene dine.

Jeg tenkte på håndskrift. Jeg skriver pent.

- Håndskrift er teit å skryte av. - Det er et faktum.

Jeg søkte på uttrykket, og det fins alt.

- Hvordan går skrivingen? - Elendig.

Er jeg over toppen, så det går nedover fra nå?

Jeg tror kanskje jeg har ADHD.

Bare å skrive ferdig et avsnitt føles som et sisyfosarbeid.

Forrige boka mi ble solgt i 896 eksemplarer.

Du har ikke mistet sansen for melodrama.

Er alt i orden, Elf?

Ja.

Jeg har det bra. Ikke vær bekymret.

- Jeg er ikke bekymret. - Jeg må stikke.

Ha det.

I en liten mennonitt-landsby i Sibir i 1917 -

- ble foreldrene hans drept under revolusjonen.

Bestefaren overlevde ved å gjemme seg i en gjødselhaug.

Jeg trenger deg

Hva er det? Er du okay?

Du må underskrive skilsmissepapirene.

Faen ta deg.

Lidelse går i arv gjennom generasjonene -

- som å være smidig, grasiøs eller fargeblind.

Mor?

- Arbeider du igjen? - Jeg la meg akkurat nedpå.

Det er en del av prosessen.

- Ja? - Far har skrevet.

Du skal underskrive skilsmissepapirene, -

- og det skulle du ha gjort for flere uker siden.

Det skader meg å bli innblandet i skilsmissen deres.

Hvis vi ikke hadde giftet oss, ville ikke du blitt født.

Så den gruen du opplever, må være bedre enn å ikke eksistere.

- I dag. - Hvem holder du med?

Meg.

- Takk. - I like måte.

- Hva tenker du på? - Ikke noe.

Det er noe som plager deg.

Hvem takker etter sex?

- Hvorfor brettet du klærne? - Hva?

Jeg kan ikke forestille meg å brette klærne før sex.

Du var på badet.

Jeg bruker for mye penger på vaskeriet som det er, så...

- Hvorfor forsvarer jeg meg? - Det skal du ikke.

Det var dumt å nevne det. Unnskyld.

- Hei, mor. - Yoli...

Søsteren din...

Hun prøvde å ta livet sitt.

Er det for sent å si til de eldste at det var feil å selge?

At vi vil flytte inn igjen?

Eller at de presset deg til å selge.

Pastor Hiebert trengte plassen.

Huset hans kunne ikke bygges på.

Vi skulle ikke ha kommet tilbake. Det er deres hjem nå.

- Men du bygde dette selv. - Det er lenge siden.

Hei. Jeg heter dr. Johns, psykiater her på sykehuset.

Jeg har hørt deg spille før. Det var nydelig.

Elfrieda, jeg vil hjelpe deg.

Jeg er her for å lytte.

Du var her for nesten ti år siden.

Og du har fått ordinert valproic og cariprazine. Har du tatt dem?

Du må være med.

Vær så snill. Bare se på meg.

Ja vel. Jeg kommer og prøver senere.

- Kom an. Har du sett telefonen min? - Nei.

- Klarer du deg mens jeg er vekk? - Ja. Rachel sover her i natt.

- Ingen kjærester mens jeg er vekk. - Jeg har bare en. Han har et navn.

- Ja, det har han. - Hva heter han?

Må vi ta det nå?

- Anders. Han heter Anders. - Når kommer du hjem?

- Jeg vet ikke. - Da lover jeg ikke noe.

- Du er 16 år. - Jeg ligger med ham hvis jeg vil.

- Uansett om det er her eller ikke. - Ligger du med ham?

Det raker ikke deg, og du skal ikke gi meg samlivsråd.

- Selvfølgelig ikke. - Nå er du passiv aggressiv.

Nei, det er jeg ikke. Men jeg må gå, for ellers rekker jeg ikke flyet.

Hils Elf fra meg, og si at jeg elsker henne.

Det skal jeg. Jeg ringer fra flyplassen.

- Glad i deg. - Glad i deg også.

Kan vi stanse ved Brightside 304 før vi kjører til sykehuset?

- Ja, klart det. - Takk.

EAST VILLAGE MENNONITTKIRKE

Vi har hørt at Elfrieda har uttrykt ønske om å forlate menigheten, -

og studere musikk på universitetet.

Hun er bare 15 år. Da kommer hun på nye tanker.

- Det er vel det universitetet skal? - Ikke vær for vittig nå.

- Glem det, Farley. - Elfrieda har vært i problemer før.

Men hvis hun reiser, kan vi miste henne for alltid.

Kan du be datteren din slutte?

Vær så snill å slutte, Elf.

Vi må slutte å møtes sånn.

Det ville vært fint.

- Jeg hørte en god replikk i går. - Jaså? Hva da?

Det er temmelig forbløffende hvor uintelligent mrs. von R er.

- Hvem sa det om deg? - En sykepleier.

Jeg må gå ut fra at hun mente -

- at jeg må være dum fordi jeg ikke er takknemlig for å bli reddet.

- Hva med legen? - Du vet hvordan de er, Yoli.

De tror intelligens er lik livsvilje.

- Eller anstendighet. - Eller anstendighet.

- Mor viste meg avskjedsbrevet ditt. - La være.

Hvis ingen skulle lese det, skulle du ikke ha skrevet det.

- Takk for at du nevnte meg der. - Ingen årsak.

Kan vi snakke om plasseringen min? Jeg sto langt nedpå listen, -

- og det føles som om jeg var en attergløyme.

Jeg ville bare ikke at det skulle gå til hodet på deg.

Jeg hadde... har lyst til...

å dø. Dette var ingen feil.

Nei, dette virker ikke som noe rop om hjelp.

Noen vil du skal leve, så du må ha fiender som elsker deg.

- Jeg hater deg. - Jeg hater deg også.

- Unnskyld. - Ikke unnskyld deg.

Unnskyldninger er ikke sivilisasjonens grunnvoll.

Hva er sivilisasjonens grunnvoll?

- Biblioteker. - Ja.

- Har du lest noen gode bøker? - Nei.

Lar du meg være alene?

Ja.

Men...

jeg kommer igjen i morgen.

Noen ganger må vi være tapre, Yoli. Sånn er det.

Akkurat hvor tapre da?

Like tapre som Aleksandr Solsjenitsyn.

Da jeg fant henne, var det blod overalt.

Jeg trodde hun var død.

Jeg så ikke brevet før jeg dro tilbake for å vaske.

Du så hva hun skrev.

"Vær så snill å la meg dø. Ingen gjenoppliving."

- Ville du ha gjort noe annerledes? - Nei. Selvfølgelig ikke.

Omtåket spurte hun om jeg ville ta en Thomas Aquinas på henne.

Senere tenkte jeg at hun må ha ment om jeg ville tilgi henne.

- Og vil du det? - Det er ikke en synd.

- Hun bebreider meg. - Nei, det gjør hun ikke, mor.

Jeg bebreider meg selv. Vil du høre sannheten?

Jeg ville sjekke forholdene. Jeg skulle ikke ha vært der.

Hun sa at hun ikke ville bli forstyrret. At hun øvde.

Og jeg hørte ikke på det hun ville.

Nå kan vi bare vente, men på hva?

Vi skal jo hjelpe hverandre.

- Sett deg. Jeg lager frokost. - Nei takk, tante Tina.

Du må spise noe. Det er det vi gjør.

- Hun hadde planlagt det godt... - -aktig.

- Hun lever fortsatt. - I motsetning til faren din.

- Eller min Lenny. - De var eksperter.

- Ingen varsler eller tegn. - De lurte oss alle sammen.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Denne familien var engang stor nok til å stille to baseballag.

Din mor og jeg har begravet 14 brødre og søstre.

Schlop schein.

Schlop schein.

Jeg skulle sett tegnene. Hun er min kone.

Jeg bebreider meg selv for at jeg dro på jobb, og ikke ble hjemme.

Hun er virkelig dyktig.

- Vet Claudio det? - Ikke ennå. Han la igjen beskjeder.

Du må fortelle ham at hun kanskje ikke kan dra på turné.

Så han kan avlyse, eller finne en annen.

Jeg er bekymret for at hun ikke har noe å leve for uten turneen.

Vi vet jo allerede at det ikke var nok.

Hva leser du?

Romanen min.

En ny historie til radioen?

Nei, en ordentlig roman. Vet du at mor skrev "vulva" i Scrabble nylig?

- Er den ferdig? - Motspilleren ble veldig forlegen.

- Er den ferdig? - Jeg vil ikke snakke om det.

Den ser ferdig ut. Vil du lese litt høyt for meg?

- Kom an. Les en side høyt for meg. - Nei.

- Et avsnitt? En setning? - Nei.

- Et ord? - Jeg leser den første bokstaven.

- Ja. - Okay.

"L."

Det er genialt.

Jeg tror det er det beste du noensinne har skrevet.

Tusen takk. Det betyr mye for meg.

Hva handler boka om?

Jeg henter meg kaffe.

Kontinenter glir fra hverandre med samme fart som fingernegler vokser.

Eller er det omvendt?

Det har jeg glemt.

- Hva har du i posen? - Boken min.

Elf sa at første bokstav var flott, men at du nekter å si noe mer.

Jeg hadde bare ikke lyst til å snakke med henne om det.

- Hvor mange ord? - Jeg har ikke talt dem.

Er den trist? Jeg har ikke lest en bok av deg uten å ville gråte.

Du bærer på stor sorg, og det beklager jeg.

Jeg ville fortelle mor at jeg alltid våknet opp glad som barn.

At ingen var mer ubekymret enn meg som seksåring.

Det er ikke din skyld.