Behind the Clouds (Achter de wolken)

Frederik, det regner.

Det finnes ikke noe vakrere enn lyden av regn mot taket.

-Bestemor? -Jeg kommer.

Jeg kommer.

Nå?

Så fin du er, mor.

Ja, du er veldig fin.

Det er mye folk her.

Ja. Frue.

Frederik var ingen ordinær mann. Du kom ikke over menn som ham hver dag.

Han var en unik og eksepsjonell person.

Det ikke mange visste, var at Frederik hadde talent for tegning.

Som ung tok han en doktorgrad ved Leuven-universitetet.

Men han ønsket seg mer enn akademikerlivet. Mye mer.

Og vi vet alle hva han oppnådde.

Jeg lærte mye av Frederik.

Hvordan man driver et firma,

hvordan man gjør forretninger, hvordan man leder ansatte.

Men det jeg utvilsomt vil huske aller best, er våre månedlige middager.

Han bestilte alltid biff tartar.

Men allikevel, hver gang vi gikk ut for å spise, ba han om menyen,

studerte de ulike rettene og lot som om han tenkte seg nøye om

før han sa: "Jeg tar biff tartar, takk."

Jeg spurte ham en gang om hvorfor han alltid ville se menyen

når han allikevel hadde bestemt seg. Svaret hans var:

"Werner, du bør alltid gjøre ting med undringen som om det var første gang."

Og som arvtageren hans vil jeg videreføre den filosofien.

Kjære Emma. Over årene har du ofte måttet tåle hans fravær.

Alle kongressene, alle seminarene, alle reisene.

Men du vet bedre enn noen annen, kjære Emma, hvor viktig du var for ham.

Hva du betød for ham.

-Hva er det? -Så du har noe å spise i morgen.

-Gå og legg deg, mamma. Du er sliten. -Vi er alle slitne.

-Sikker på at jeg ikke skal bli? -Bare dra hjem, vennen.

-Ses i morgen, mamma. -Ha det, vennen.

Går det fint, mamma?

Du får sove godt.

Ok. Klar?

Jeg er ikke i humør.

Det kommer.

Vil du gå tilbake til rommet?

-Prøv en gang til. Du klarer det. -Jeg er ikke i humør, sa jeg.

Snart er jeg en grønnsak.

Jeg vil ikke engang kjenne igjen trynet ditt.

-Karel, jeg forstår… -Du forstår ingenting.

VÅRE DYPESTE KONDOLANSER

VIL GJERNE TREFFE DEG

HVORFOR?

HVOR?

SAMME STED SOM FOR 50 ÅR SIDEN

53 ÅR, 3 MÅNEDER OG 6 DAGER

Nå, ja.

-Ja. Se opp. -Pokker heller.

Jeg lærer det aldri!

-Parkeringsplassen er for liten! -Du skulle tatt en skarpere sving.

-Jeg gjorde sånn kjørelæreren sa. -Få ham til å øve med deg.

Ikke vær sånn, bestemor.

Det er mer effektivt å bare bruke miniskjørt.

Da stryker de deg bare for å få se beina dine igjen.

La oss ta en pause. Vi fortsetter senere. Ta med nøklene.

Ja, han er ålreit, særlig når vi er flere. Men iblant, når vi er alene…

-Vær så god. -Takk.

Vel…

Iblant har vi ingenting å si til hverandre.

Merkelig, hva?

Eller så er han bare ikke interessert i de samme tingene som meg.

Er det biff tartar?

Liker du ham godt?

-På en skala fra én til ti? -For eksempel.

-Seks pluss. -Det er knapt ståkarakter.

Sju, da. Jeg vet ikke.

-Har du tatt det opp med ham? -Egentlig ikke.

Jeg kommer til å bli feit av kjærlighetstrøbbel.

Det var en mann i begravelsen.

Du så ham kanskje også. Han la en dartpil på kisten.

-Var han en venn av bestefar? -Noe sånt.

Det er over 50 år siden jeg så ham sist.

Så hyggelig at han kom i begravelsen.

-Han vil treffe meg. -Hvorfor det?

Jeg vet ikke. Han sendte en melding på Facebook.

Facebook? Jeg vet du har det, men du kommenterer aldri innleggene mine.

En gang i tiden var vi…

…godt kjente.

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Kanskje det er godt å snakke om bestefar.

Jeg skulle gjerne truffet vennene mine igjen om 100 år.

Du skjønner hva jeg mener! Det er moro å se hva det har blitt av folk.

Der er han allerede.

-Hva faen? -Er det Björn?

Han ser ut som et brunstig neshorn.

-Bare gå, vennen. -Ha det.

-Ta resten. -Ja.

FREMMEDE SJELER AV GERARD VERFAILLIE

OPALKYSTEN, AUGUST 1966

EN EKTEFØLT HILSEN FRA LANGT BORTE FRA GERARD

Hallo?

Hei.

Kom inn. Så godt å se deg igjen.

Går det bra?

Jeg ville bare si at det var leit å høre om din manns bortgang.

Og jeg snakker på vegne av alle når jeg sier

at vi er her for deg hvis du trenger oss.

-Beklager at jeg er sen. -Ikke tenk på det.

Du kommer akkurat i tide til Harrys presentasjon. Bare finn deg en stol.

-Klar, Harry? -Ja, jeg er klar.

La oss få høre presentasjonen din.

Akkurat i tide.

Du ville vel ikke gå glipp av Harrys larver.

Nei.

…fortelle om en av favoritthobbyene mine,

nemlig nattfiske.

Men først skal jeg vise dere disse vakre larvene.

HVOR VAR DU?

PRØVE IGJEN I MORGEN?

Kondolerer.

Det begynner å regne.

-Skal vi finne ly? -Ja.

Kom, under markisen.

-Hva er det som er så morsomt? -Jeg vet ikke. Jeg ler av oss.

Ser vi så fjollete ut?

Det finnes ikke noe vakrere enn lyden av regn mot taket.

-Kebab. Har du smakt det noen gang? -Nei.

Der er vi i hvert fall under tak.

Jeg så det i avisen.

Du burde skamme deg, med dartpilen din.

Det var min måte å ta farvel på. Vi spilte alltid dart.

Jeg vet det.

Jeg kastet den så fort jeg kom hjem.

Og så meldingen på Facebook.

Vel…

-Den var kanskje litt freidig, ja, Fire ord.

"Vil gjerne treffe deg." Ikke engang en hilsen til slutt.

-Jeg tenkte… -Det er ikke freidig, det er…

-Klossete? -"Vanvittig" er et mer passende ord.

Jeg begynte på nytt minst ti ganger.

En langt brev, et kort brev? "Fru…? Kjære fru…?

Kjære Emma"?

-Hva sier man etter så mange år? -Ikke mye, tydeligvis.

Jeg trodde det ville bli annerledes å møtes.

Ting blir ikke alltid sånn man tror.

I din alder burde du vite det.

Han var min beste venn.

Jeg skulle ikke ha kommet.

-Sa jeg noe galt? -Dette var en tabbe.

Beklager, Gerard.

Det er best vi ikke møtes igjen.

Mamma?

-Hva har skjedd med deg? -Jeg dro til byen.

I dette været?

-Alene? -Selvsagt.

-Jeg går på veggen her. -Du kunne bedt meg komme.

-Er det ikke bedre å ha selskap? -Jo.

Vær så god.

-Jeg har ikke på meg brillene. -Det er store bokstaver.

-"Danseklubb Parasol." -Du har alltid likt å danse.

-Med pappa. -Faren din og jeg danset aldri.

-Du kan bli kjent med nye mennesker. -Jeg kjenner mange nok.

Dessuten har jeg ikke tid. Jeg må øvelseskjøre med Evelien.

Mamma, du vet hvorfor hun gjør det, hva?

-Så du skal komme deg ut av huset. -Det er ikke min greie.

Greit, så hold deg inne og ikke snakk med noen.

Og hvis du skal til byen, ikke ring noen. Bare gjør alt alene.

Sett deg, vær så snill.

Jeg går inn i garasjen og ser ham sitte ved siden av sykkelen sin.

Jeg lager en ostesandwich og husker at han likte skinke.

Jeg åpner kjøleskapet og ser chilisausen han alltid hadde i suppen.

Samme hva jeg gjør eller ikke gjør, så tenker jeg bare på ham.

Jeg vet ikke hvem jeg er uten ham.

Hva forventet du, mamma? Det tar tid.

Ja.

Iblant lurer jeg på om det er verdt det.

Hva er det du sier?

Kom igjen, spis, nå.

Werner ringte. Angående aksjene.

Er det ikke best å selge dem? Hva skal du gjøre med dem?

De var livsverket hans.

Du var aldri interessert i selskapet.

Be Werner din om å gjøre klar papirene og kontakte meg.

Han er ikke Werner "min".

Hva gjør du her?

-Du skremte meg. -Jeg vet det er litt merkelig, men…

-Kan jeg komme inn en tur? -Vet du hva klokken er?

-Jeg hadde lagt meg. -Jeg vil bare snakke.

Det tar ikke…

Gikk det bra?

Jeg burde anmelde deg for eiendomskrenkelse.

Jeg tar sjansen.

Og så kaste småstein som en tenåring?

-En middelaldrende Romeo. -Vil du i så fall være min Julie?

Du vet hvordan det gikk med de to?

-Kunne du ikke ha ringt? -Au, det svir.

-Ikke vær pysete. -Jeg er pysete.

Du skulle sett deg selv.

Plutselig bare forsvant du bak veggen.

Beklager.

-Går det greit? -Ja.

Jeg kunne trenge noe sterkt.

Ligner hun ikke faren?

Jenta på bildet du så på.

-Hva heter hun? -Jacqueline. Jacky.