The Fourth Musketeer

Det er deg, ikke sant?

Den store D'Artagnan?

D'Artagnan er mitt navn.

Om storhet skal følge navnet får andre avgjøre.

Deres edle handlinger taler for seg selv. Jeg har lenge villet treffe deg.

En sedvanlig måte hadde vært å avtale et møte, ikke snike seg inn på mitt rom.

Får jeg spørre hvordan du klarte å ta deg inn hit?

Jeg ble venn med en av tjenestejentene som serverer maten din.

-Hun var veldig hjelpsom. -Og veldig vennlig, uten tvil.

Din oppfinnsomhet er imponerende.

Men spørsmålet gjenstår: hvorfor ba du ikke om et møte på sedvanlig vis?

Jeg ønsker mer enn et sedvanlig møte, sir.

-Sannelig? -La meg forklare.

Du har vært en stor inspirasjon.

Så betydelig at jeg fant ut hvordan du egentlig ble en av musketerene.

Egentlig?

For å bli en musketér kreves vel to års trening ved akademiet?

Ja.

Men om en kandidat utfører en heltedåd som imponerer deg...

Jeg kan selv utnevne en kandidat til kongens musketér.

Det var visst tilfellet da du utfordret tre av de mest kjente musketerene:

Athos, Porthos og Aramis.

Og du fikk audiens hos selveste kongen.

Du får det til å virke enkelt, unge mann. Men det fins ingen snarveier.

-Men er det ikke sant? -I store trekk.

-Er det slik legenden lyder? -Ja visst, sir.

Og derfor har jeg, Philippe Gastonne, kommet hit i dag for å utfordre deg.

-Du? Utfordre meg? -Aksepterer du, sir?

Du er bare gutt. Hvor gammel er du?

Ikke yngre enn deg da du utfordret musketerene.

-Legg ned sverdet, Philippe. -Jeg går ikke uten strid.

Jeg er beredt, Philippe, til å gi deg noe mye mer verdifullt

enn bare en duell.

Det er tilfeldigvis slik at jeg holder på å skrive mine memoarer.

Noe du så uhøflig avbrøt.

Du er kanskje interessert i å høre ekte fakta.

Om jeg tar feil, er jeg sikker på at det som skjedde var like heltemodig.

Hør på hva jeg har å si.

Så får vi se om du fremdeles vil duellere mot meg.

Nåvel, sir.

Så, hvor begynner historien?

På slagmarken ved La Rochelle, eller under krigen mot spanjolene?

Hvor gammel tror du at jeg er, gutt?

Disse felttogene fant sted før jeg ble født.

Min far, derimot, var velkjent med begge.

GASCOGNE, 1625

Jeg ble født i Gascogne, langt fra alle fronter.

Jeg var beskyttet fra krig, liksom resten av Frankrike.

Faren min valgte stedet bevisst da han pensjonerte seg

for å kunne oppdra sønnen sin på et trygt sted.

Var den kommentaren rettet mot meg, sir?

Jeg sa, var den kommentaren rettet mot meg?

Jeg ser ingen andre her, så hvordan kan den ha vært rettet mot noen annen?

Mitt navn? Mitt navn er D'Artagnan.

Og jeg tolererer ingen flere spydigheter fra deg, sir.

La det bli en lekse. Jeg vil ikke se deg forårsake problemer i Gascogne igjen.

Charles? Hvor er du, min sønn?

Unnskyld, far. Jeg stelte bare hestene.

Med sverdet?

Du øver med det dag og natt.

Særlig når det fins gårdsarbeid. Har du tenkt på hensikten med den?

-Å forsvare meg. -Jeg forstår.

-Og hvor mye tar du betalt? -Hva sa du?

-Hvor mye for å forsvare deg? -Det er ikke et yrke, far.

Nei, det er det ikke. Det er ikke et yrke.

Ei heller en bransje eller forretning.

Men å drive en gård er et yrke.

Men du har visst aldri hatt noe lyst til det.

-Vi klarer oss vel fint? -Ja, hvis jeg driver gården.

Det er alltid arbeid på en gård: mate hønene, pusse hester, så frø.

Og nå som moren din er borte, fins det husarbeid å gjøre.

Hva skal du gjøre når jeg er borte?

-Prøver du å si meg noe? -Ja, min sønn.

Er du ikke frisk?

-Gode Gud, hvor lang tid har du igjen? -Ikke vær så dum! Jeg er ikke syk.

Jeg prøver å si at det er på tide at du bestemmer hva du vil gjøre.

Du er nesten 18 år. På din alder hadde jeg alt kjempet i Dordogne.

-Jeg kan krige. Gi meg en sjanse. -Gi meg det.

Det er på tide at du skaffer et ordentlig yrke. Du trenger ikke dette.

-Far har lært meg å slåss med sverd. -Har du aldri lurt på hvorfor?

Vi bor i en fredfull provins. Eneste knipe du har havnet i, har du selv skapt.

-Jeg har hatt sverdet siden jeg var liten. -Denne leken er ikke et sverd.

Dette er et sverd.

Hva syns du?

Det er vakkert. Hvor kommer det fra?

Sverdet ble gitt til meg av en mann som en gang var naboen min.

Monsieur de Treville. Sier det navnet deg noe?

Treville?

Vi kjempet side ved side mange ganger.

Vi kjempet mot spanjolene, vi kjempet mot hugenottene.

Vi kjempet mot alle som førte krig mot kongen og kardinalen.

Dette sverdet var avskjedsgaven hans til meg da våre veier skiltes.

Jeg trakk meg tilbake her i Gascogne, han tjente under kong Ludvig XIV

-som musketerenes kaptein, en stilling han fortsatt innehar.

Musketerenes kaptein?

Der han har en lønn på 10.000 kroner i året.

Han er, kan man si, en innflytelsesrik mann.

Ikke bare det, han er også delvis ansvarlig for at du fins.

Hvordan?

Han framførte et budskap til din mor fra meg - jeg ba om hennes hånd.

Vi var begge ute i felttog.

Han var stasjonert nær La Rochelle der din mor bodde som ung jente.

På veien mot La Rochelle kjempet monsieur de Treville mot fiender

ikke mindre enn tre ganger.

Han krysset elver, han trosset skogbrann i nærheten av Lyon.

Da han kom til La Rochelle var brevet mitt så nedsvertet og vått

at det var uleselig.

Heldigvis var monsieur de Treville vennlig nok

til å informere din mor om brevets innhold.

Og heldigvis for oss begge, sa hun ja.

Apropos brev. Jeg har nå skrevet til monsieur de Treville

og minnet ham om vennskapet vårt. Jeg har bedt at han skal vurdere deg

som et potensielt medlem av kongens musketerer.

Jeg? Musketér?

Rytter hos kongen selv.

Kommer de til å akseptere meg?

Din styrke og sverdkunst kan ikke bestrides.

Karakteren din er litt uslepen.

Du er utålmodig og blir raskt sint.

Ikke noe et par års trening med musketerene ikke kan kurere.

Noen år? Jeg trenger ikke noen år for å håndtere et sverd.

Som sagt, du er utålmodig og blir raskt sint.

Å være en musketér handler ikke bare om sverdkunst. Men ikke mistrøst.

Monsieur de Treville er den mest ærbare mann jeg har møtt.

Jeg reddet livet hans ved mer enn en anledning.

-Han vet at han står i gjeld til meg. -Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Du må gi dette brevet til de Treville i Paris.

Det er bare noen dagsritt unna. Du må betale for losji når du er der.

Denne pungen inneholder 15 gullmynter.

Pass på den. Det fins mange i Paris som gjerne tar den fra deg.

Det samme gjelder sverdet, og spesielt brevet.

Mist det på egen risiko.

Og framfor alt, ikke la temperamentet ditt gi deg problemer.

Temperament? Hvilket temperament?

Du tar alle smil som en fornærmelse. Til og med et blikk er provoserende.

Hånden din griper sverdet ti ganger om dagen.

Ikke engang kuene våger se deg i øynene når du er i dårlig humør.

Jeg vet at du er rettskaffen.

Men husk:

Ikke all urettferdighet er ikke din oppgave å løse.

Hør på monsieur de Treville, og gjør meg stolt.

Vi treffes igjen, sir.

Jeg må be dere gå til siden. Jeg har et viktig ærend i Paris.

Nekter å du å flytte deg?

Jeg sier det igjen, sir. Jeg har et viktig ærend i Paris.

Jeg skal treffe monsieur de Treville, kaptein for kongens musketerer.

Jeg beordrer deg til å gå til siden.

Nåvel.

Jeg dro således av sted på min reise fra Gascogne til Paris.

Reisen dit var trivelig og begivenhetsløs.

Det gjorde kanskje at jeg følte meg trygg uten grunn.

Framme i Paris ønsket jeg at jeg hadde hørt på fars råd.

Hvilket råd? Å passe på brevet eller å ikke komme til i knipe?

Begge deler.

Fortellingen din har vært veldig opplysende.

Jeg trodde at du var en mann fra enkle forhold - som jeg selv.

En som er sin egen lykkes smed.

Nå vet jeg den dystre sannheten.

Vi har dessverre ikke alle en far med viktige kontakter.

Mener du at jeg har alle bedriftene mine å takke

for ordene faren min skrev i brevet til monsieur de Treville?

-Om min far var venn med musketerene. -Hvem er faren din?

Du kjenner kanskje til ham. Jeg gjør ikke det.

Aha! Ikke rart at du er så bitter.

Ikke døm meg når jeg vet at du har lykkes gjennom nepotisme.

Du har ingen rett til å gjøre den antagelsen...

...til du har hørt resten av historien.

Nåvel, fortsett.

Framme i Paris avtalte jeg et møte med monsieur de Treville.

Jeg fant også et rom, som min far hadde bedt meg om.

Stoltheten min over min fars kobling til musketerene kunne ikke skjules.

Jeg informerte husverten min om oppdraget mitt.

Og jeg formoder at han fortalte halve Paris om det.

-Det er vel ikke så ille? -Det var det jeg tenkte da.

Jeg fikk snart lære at Paris er mye farligere enn jeg forestilte meg.

Ja?

Takk og lov at jeg klarte meg hit!

Jeg ser at du er den modige mannen som verten fortalte om.

Erjeg?Jeg mener, det er jeg.

-Er alt i orden? -Nei, jeg er i livsfare.

-Livsfare? Fortell mer. -Jeg vet ikke hvor jeg skal starte.

Fra begynnelsen.

Det begynte for nesten en time siden da en mann så meg gå inn på Louvre.

-Louvre? -Har du vært der?

-Jeg kom hit i morges. -Jeg anbefaler det.

-Og denne mannen? -Akkurat, han så veldig ond ut.

Han var kledd i svarte klær og hadde et langt arr i ansiktet.

-Han og hans mann hindret min vei. -Med hvilken hensikt?

Du kan sikkert forestille deg. De gjorde ingen hemmelighet av det.

Jeg snudde og løp, men de fulgte etter meg som en flokk med hunder.

Jeg kan forestille meg typen. De burde lære en lekse.

-Si meg, hvor er disse hundene nå? -De er utenfor.

-Her? -De fulgte meg helt hit.

-Jeg kom hit for å be om hjelp. -Du er heldig som kom til meg.

Jeg er ikke redd for noen simple skurker.

-Hvor mange sa du at de var? -Fire eller fem.

Nåvel, jo flere desto bedre.

Du venter her mens jeg kuer disse fire hundene.

-Eller fem. -Nettopp.

Vent! I tilfelle du ikke vender tilbake...