Dietland

Jeg pleide å svare på brev for et motemagasin.

Brev fra jenter over hele landet.

Kjære Kitty. Kjæresten min tvang meg til å ha sex. Bør jeg slå opp?

Jeg har ekle røde prikker på armene? Hvordan blir jeg kvitt dem?

Kjære Kitty. Alle jentene i magasinet ditt er så tynne.

- Noen jenter er så heldige. - Jeg hater rumpa mi.

- Ører. - Lår.

Jeg kutter brystene med barberhøvel. Det gjør vondt, men også godt.

Noen ganger vil jeg slåss tilbake, men jeg er ikke sterk nok.

Det han gjorde mot meg burde skje med ham.

Jeg er klar for å drepe meg selv. Eller noen andre.

Det er meg. Alicia Kettle.

Men alle kaller meg Plomme fordi jeg er saftig og rund.

Også kalt feit.

Det er greit, jeg får lov til å si det.

EN TABLETT I MUNNEN DAGLIG

...jente hoppet foran et tog. Reportere...

Jeg forteller dette fra fremtiden, hvis du ikke har skjønt det enda.

Men det er ikke en sånn historie. Jeg er fortsatt feit og får blikk...

Skatt.

Rist den, søta.

..som om noen helst skulle ønske jeg var død.

Når jeg ser tilbake, var det som å leve i en eske.

Et diorama. Hvor enn jeg gikk var innenfor en radius på fem kvartaler.

Leilighet, kafé, møtene på Vektklubben.

Leilighet, kafé, møter.

Magasinet jeg skrev for het Daisy Chain.

Intensjonen var å inspirere unge kvinner til å bli flotte, unge koner.

ROSA ER TILBAKE!

DAISY CHAIN ANSATT LOGG INN

Du ser så retro ut med den avisen hver dag som en bestefar.

En av mine kunstneriske ferdigheter, å lese på papir.

Åh, Rolo. Se, noen elsker meg.

- Hei, skaff din egen hund. - Jeg holder knapt meg selv i live.

- Svarer du på brev? - Ja.

- Få høre, det beste du har. - Kjære Kitty.

Du er så pen, selv om du ser ut som en tynn, Dracula-voksdukke.

Spørsmål. Er det alltid galt å ha sex med faren sin?

- Hold opp, seriøst? - Nei, men ville ikke overrasket meg.

Jeg svarte på brevene til redaktøren i Daisy Chain, redaktøren var...

Kitty Montgomery, redaktør for alle kvinnemagasinene i Austen Media.

Men det hele begynte da jeg fornyet Daisy Chain og gjorde det relevant.

Og jeg ser ikke ut som en Dracula- voksdukke. Det er kun misunnelse.

Plomme syns jeg er dum, men jeg betaler henne for å fremstå smart.

Hvem er dum i det regnestykket?

Kan du jobbe i morgen? Jeg har et møte angående skjenkebevilgning.

- Jeg er på en kostholdsplan. - Du må ikke spise. Bare bake.

- Lukte på heroin, ikke ta det? - Du trenger penger til operasjonen.

Den...

Den får bare litt fart på sakene.

- Lest at den er ganske farlig. - Har du snakket med moren min?

Jeg tilbyr deg ekstra arbeid. Jeg prøver å skaffe alko her.

Og brevskrivingen din er ræva betalt.

- Onkel reduserer kanskje leien. - Igjen? Snart betaler han deg.

Jeg vanner planten hans. Jeg vanner planten som bare det.

Greit! Jeg kan bake. La deg imponere av min vilje av stål.

Du er best! Takk, tante Plomme.

Bortsett fra Steven og et par andre folk,

hadde jeg lært å leve dypt inni meg selv.

Kroppen var noe jeg brukte til å bevege hodet mitt med.

Så jeg gikk glipp av en del.

UNITED METODISTKIRKE

- En halv kilo til denne uken. - Vekten hjemme viste 1,2 kilo.

Noen ser på en pommes frites og går opp vannvekt.

Du gjør fremskritt, og det er det viktigste.

Men du må ta i litt. Du er fortsatt sykelig overvektig.

- De forandret tabellen. - Vi tar det senere.

Du blir med på møtet, ikke sant? Vi kan snakke om det etterpå.

Supert.

Jeg gjør alt riktig. Jeg trener.

Det er ikke lett med barna hjemme.

Jeg loggfører hver eneste munnfull. Hvorfor står vekta stille?

La oss snakke om vektmentalitet.

- Det er tøft å bare... - Unnskyld! Jeg hater bussen!

Fortsett! Unnskyld.

Janice. Første gang. Gira.

Jeg sier til Karen at vekten bare er én måte å måle fremgang på.

Hun gjør dette for å se bra ut naken.

Ja. Jeg må se bra ut naken.

Og du er så flink.

Jeg vil at alle skal rose Karen for at hun ikke gir opp.

- Hun trenger ikke å gå ned i vekt. - Mannen min sier noe annet.

- Gi faen i mannen din. - Janice, vi banner ikke her.

Jeg beklager.

- Gi faen i mannen din. - Janice, jeg elsker entusiasmen din.

Men, igjen, Karen ønsker å føler seg vel,

på samme måte som at du kom hit for å bli ditt beste jeg.

Unnskyld meg?

Plomme, kan du forklare filosofien vår til Janice?

Plomme har vært veldig flink.

Folk kommer ikke hit fordi de er tilfredse med seg selv,

de kommer hit fordi de ønsker å bli tilfredse...

...med seg selv.

Tuller du med meg? Jeg er tilfreds. Veldig.

- Jeg elsker meg selv. - Janice...

Nei. Til helvete med dette pisspreiket.

Jeg kom for å få hjelp til å gå ned i vekt fordi jeg har ryggproblemer,

ikke fordi jeg hater kroppen min.

- La oss snakke utenfor. - Nei, ikke ta på meg, megge!

Jeg er en enhjørning. Jeg er en gudinne.

Og...

...jeg får mer kukk

enn jeg kan ta imot.

Kjempetrist, ikke sant?

Så mye fornektelse.

Så trist.

DER HUN TILHØRER

Du gjør det bra, Plomme. Sakte, men stabil vektnedgang.

Du har syv uker på å få inn gode vaner før operasjon. Utskeielser?

- Bare en. - Vi snakker om den.

Jeg spiste noen kjeks.

- Ti. - Ai. Kan ikke føles bra.

Du vet at etter inngrepet, hvis du spiser mer enn dette,

blir du syk. Bypass-klientene mine beskriver det som tortur.

Siden jeg ikke kan kose meg med mat etter inngrepet...

Du må gå dypere for å finne ut av hvorfor du ville sabotere.

Plomme, det er på tide å ta farvel med kosemat.

Mat er drivstoff. Det er alt.

- Hva følte du? - Sult.

Sinne fordi jeg var sulten.

God identifisering. Greit, men neste gang,

fortell sinnet ditt at du bestemmer

og at din tynne person vil ut!

Greit. Ja. Takk.

Tar du fortsatt Y? Og hvor lenge har du gått på det?

- Siden studietiden. En stund. - Herregud, ja. Det er stressende.

Når jeg tok artium gikk jeg opp 11 kilo.

Jeg elsket skolen. Jeg fortsatte til de kastet meg ut

og tvang meg til å få et liv, slik det er.

Hvis du elsket skolen, hvorfor begynte du på Y?

- Bare... Du sa det. Stress. - Guri. Ja.

90% av klientene mine sier at stress får dem til å overspise.

Det og ensomhet. Men alle er ensomme. Herregud.

Å ta Y kan hjelpe. Noen blir nedfor etter inngrepet.

Det kan være vanskelig å ta farvel med uvaner, som det å spise.

Jeg opplever intens kvalme, som om jeg må kaste opp.

Har det sammenheng med dietten eller Y-en?

Tar du det på tom mage?

Magen min er alltid tom.

Ja! Så bra! Men, ja, det kan være problemet.

Eller gjennombruddsangst. Ikke noe farlig.

Planlegger du oppfølgingsinngrep? Lårløft, fjerning av hud?

Ikke med det første. Mye av operasjonen er på kreditt.

Det forsikringen ikke dekker. Det er så dyrt.

Spar penger, det blir vellykket og du vil få masse løs hud.

En jente jeg kjenner sa hun lignet på et flyvende ekorn.

Som...

Kan du se det for deg?

- Følger du etter meg? - Hva?

- Jeg hørte deg ikke. - Følger du etter meg?

Ha en fantastisk dag.

Det er du i stand til.

Jenta var rar, men jeg skulle ha en fantastisk dag.

Etter operasjonen, når jeg ble tynn, skulle jeg ikke lenger være Plomme.

Navnet mitt skulle være Alicia.

Og jeg skulle gyve ut av mitt triste diorama,

inn i et stort, sexy liv.

Nå skal vi til et samfunn som er rystet

etter forsvinningen av to menn, begge eks-militære.

- Hei, mamma. - Hallo! Du svarte!

- Ja. Jeg er på vei ut. - Du lyver.

- Alt bra? - Skal du virkelig ut?

Mamma! Hvordan er skulderen?

Bedre. Jeg bowlet for noen kvelder siden.

Så bra. Hvordan går det med damene i ligaen?

Fikk du artikkelen jeg sendte deg?

- Hva gjør du? Spiser du? - Ja. Beklager.

Bra! Du skal spise! Det står i artikkelen.

Bare én av 100 mennesker som tar operasjonen...

- Slutt. Jeg legger på, sverger. - Ja, jeg vet det.

Jeg skulle bare ønske du var fornøyd med det Gud ga deg.

- Du har kroppen til bestemor. - Bestemor var feit.

Bestemor var gift. Hun levde et fullverdig liv, visste hvem hun var.

En feit kone.

- Javel, greit, du er i et humør. - La oss snakke om noe annet.

- De kansellerte programmet mitt. - Åh? Hvilket?

Etter min triste unnskyldning for et måltid,

prøvde jeg å glemme hvor sulten jeg var og sove.

Men drømmene mine tok over.

SPIS SÅ MYE DU VIL

Helt riktig. Det lønner seg å grave dypt.

Det søte, delikate kjøttet i fyldig, smeltet smør.

Nyskåret og grillet til perfeksjon!

Det er ikke trygt.

Men drømmene var ingen trøst. De prøvde å vekke meg opp.

Fordi over hele landet, hadde det startet en krig.

Åh, ja! Det er en Plomme-dag.

- Får jeg? - Ja, jeg lagde ekstra. Kjenner deg.

Åh, herregud! Det er...

Du er proff, ikke sant? Lært opp i Paris eller noe?

Glendale, California. Tanten min eide en restaurant, hun lærte meg opp.

Hun gjorde en god jobb.

Jeg planla ikke å gi vage råd som en person jeg ikke var

til jenter jeg ikke kjente. Jeg ville bli journalist. Eller baker.

Ja, jeg vet det. Jeg hadde alltid elsket å bake, men den gangen

hatet jeg at det gjorde meg sulten, på absolutt alt.

Kan jeg hjelpe deg?

Jeg liker denne fargen.

Den heter Saftig Plomme.

Hva?