Trevor Noah: Afraid of the Dark

EN ORIGINAL COMEDY-SPECIAL FRA NETFLIX

SOLGT UT I KVELD

Hva skjer, New York?

Ja!

Fantastisk. Takk for at dere kom hit.

Vi skal ha det gøy i kveld.

Velkommen hit, folkens.

Dette er oss. Kan jeg få si at

jeg har drømt om dette siden jeg begynte med stand-up,

å ha et show i New York.

Og nå skjer det.

Nå skjer det. New York.

Ja! New York!

Jeg går hit bort!

Det var alt jeg trodde New York var før jeg kom.

Trodde det var en by med folk som nesten ble overkjørt.

Alle gikk ut i gaten, det kommer en taxi, slår i panseret,

"Jeg går her!

Hva feiler det deg?

Vil du ha kaffe?"

Jeg skjønte det ikke en gang.

Jeg visste bare at en dag skulle jeg til New York.

Og jeg ville også nesten bli påkjørt av en bil.

Jeg hadde en drøm, så jeg dro. Det er vanskeligere enn det ser ut.

Det ser lett ut på film.

Du løper ut, bilen treffer deg nesten,

du sier sånn: "Hei!" Slår i panseret og fortsetter.

Men det er ikke lett. Du må ha timing.

Kun timing. Du må være presis.

Du må gå akkurat samtidig som taxien er der,

den stopper, og du kan slå i panseret.

Hvis du ikke tør og blir for sen, er bilen borte.

Bortkastet tid for alle.

Du ser bare ut som en galning. Og du sier:

"Jeg går her!"

Hvis du kommer samtidig som bilen,

så blir du påkjørt. Meningsløst.

Som om:

"Hei, han gikk jo her.

Hva feiler det deg?"

Det verste er når du går ut for tidlig.

Det er pinlig for alle involverte.

Du går ut, bilen stopper, men du rekker ikke frem til panseret.

Da blir det sånn: "Hei!

Kom hit.

Nei. Nærmere, er du snill.

Jeg skal si deg en hemmelighet. Kom hit.

Nei, jeg er fra Afrika. Jeg har en drøm. Kom nærmere. Jeg bare...

Jeg vil bare at du...

Jeg går bort hit."

Jeg elsker byen. Kødder dere? New York!

Jeg drømte om å komme hit.

Med en gang jeg kom, tenkte jeg: "Endelig!"

Det er en energi i byen som bare finnes i New York.

New York, New York!

Elsker den, alt ved den.

Vet dere hva som fascinerer meg ved New York?

Det er hvordan folk stoler på trafikklysene.

Jeg har aldri sett noe liknende.

Dere må huske at jeg er fra et afrikansk land.

Og vi har trafikklys i hele Afrika.

Men vi bruker dem ikke.

Skjønner?

De er liksom ikke kommandoer, men mer som forslag.

Det er ikke "Stopp!" Det er "Stopp?"

Man kan tro at en afrikaner reiste rundt i verden,

så at andre hadde trafikklys, og bare tok dem med hjem,

uten å vite hva de var til. Han sa bare:

"Dere. Vi må få tak i trafikklys."

Folk spurte hvorfor.

"De er til kryssene. De skaper stemning."

Men ingen visste hva de var til.

Vi bryr oss ikke om lysene, og vi stoler ikke på dem heller.

Men i New York... Jeg har aldri sett folk som stoler på lysene før.

Jeg gikk på gaten en dag.

Gikk ved siden av en mann. Glemmer det aldri.

Vi sto på fortauet, og lysene skiftet i vår favør.

Jeg så til siden, og en lastebil

kom dundrende nedover veien.

Jeg så på lastebilen. Så snart lyset skiftet,

tråkket fyren ved siden av meg ut i gaten.

Instinktivt ville jeg beskytte ham.

"Det er en lastebil der."

Han sa: "Det er greit. Vi har lyset."

"Han har en lastebil.

I stein-saks-papir-verden, taper du."

Men han stolte på systemet.

Han sa: "Det går bra. Vi har lyset, kom igjen."

Så gikk han. Ikke bare gikk,

men stirret sjåføren i senk mens han krysset.

Bare så på ham, og bare: "Jeg har lyset. Du vet at jeg har lyset."

Jeg løp bak ham, unnskyldende.

"Unnskyld, jeg visste det ikke. Ok.

Jeg ville stoppet... Jeg har aldri gjort noe sånt før."

Jeg gikk sammen med ham i 12 kvartaler.

Og la meg si at jeg aldri har inngitt

tillit til et annet menneske,

slik jeg gjorde med ham.

Jeg begynte den dagen...

med å tenke og grube før jeg gikk ut.

Og etter noen kvartaler med ham,

begynte jeg å tro.

Og etter åtte kvartaler, var det den eneste måte å leve på.

Telefonen i hånden. Tvitret og tekstet.

Jeg spilte ikke spill. Jeg så ned, så opp.

Lysene skiftet, jeg gikk ut.

Jeg brød meg ikke om lastebiler eller tog som kunne komme mot meg. Jeg var ute!

Jeg innså at om du har en hvit mann med deg i USA,

kan du gjøre som du vil.

Du kjører bare på.

Det har vært en så spennende tid.

Jeg kunne ikke valgt en bedre tid å komme og bo i USA på.

For en spennende tid.

Jeg er overrasket over, med hensyn til alt som skjer,

at ikke alt har brent ned.

Jeg har vært i USA, til og fra, på besøk i nesten ti år.

Og...

det som er bra med å reise til og fra,

er at jeg får oppleve USA i stillbilder.

Jeg følte det folk følte.

Jeg skjønte litt av hva befolkningen gjennomgikk.

Og...

Jeg glemmer ikke hvordan hver gang jeg kom hit...

Noe av det jeg la merke til,

var hvordan svarte amerikanere hadde det ganske tøft.

Jeg husker første gang jeg var her.

Jeg var på vestkysten, og jeg traff en ung afrikansk amerikaner i Compton.

Og vi var på en komedieklubb.

En fyr så på meg og sa:

"Hei, Trevor."

Er du han fra Afrika, eller?"

Jeg sa: "Ja, jeg er en av dem, ja."

Han sa: " Yo , mann.

Jeg kan ikke fronte, B. Det er en ære å møte deg, mann.

Jeg har alltid villet møte noen fra Afrika.

Du er en OG, mann. Du er en OG."

"Takk." sa jeg, og han sa: "Ja, mann.

Vet du hvor tøft det er her for svarte menn?

Jeg kan ikke fronte, mann. Du får ingen jobber, mann.

Purken er etter deg hele tiden, mann.

Jeg skal til Afrika, jeg også.

Jeg drar til Afrika med deg, mann. Jeg drar sammen med deg, B."

Og jeg sa: "Ja, kjøp deg en billett så stikker vi.

Kom igjen."

Vi fikk nær kontakt den dagen. Og jeg følte noe.

Spoler fremover, noen år senere.

Jeg husker at jeg traff en vakker svart kvinne.

I sørstatene, jeg hadde noen show i Birmingham, Alabama.

Etter showet kom en kvinne opp til meg.

Hun fikk kontakt med meg med en gang.

Hun sa: "Trevor, baby.

Kan jeg bare si det nå?

Jeg har aldri møtt en fremmed som jeg har følt meg så knyttet til.

Når du snakker om Afrika, når du sier de tingene,

så tenker jeg: "Herregud, jeg skulle gjerne reist med deg.

Fortell meg om hjemlandet, jeg vil dra til et sted jeg kan kalle hjemme.

Jeg tilbake til stedet der folk ikke ser på meg som om jeg ikke hører hjemme.

Fortell meg om Afrika, kjære."

Og jeg forsto hva hun mente.

Jeg visste at folk ikke hadde det bra.

Og så spoler vi fremover til...

2016.

Jeg vil alltid huske da Donald Trump...

knappet inn,

hadde 50 prosent sjanse til å bli Amerikas president.

Og for første gang i livet,

kom det hvite amerikanere bort og sa:

"Nå, Trevor, fortell meg om Afrika. Hva skjer der?

God plan, eller hva?

Hva er det, moderlandet? Ja, jeg bør bli med deg.

Ali boma ye. Regn med meg, kompis."

Og det er ikke bare i Amerika.

Mange amerikanere ble satt ut av den retorikken,

men hvis du zoomer ut litt,

så ser du at nasjonalismen øker over hele verden.

I Østerrike, i Australia.

I England. Det var det Brexit handlet om.

De ville vi skulle tro at det handlet om økonomi.

Sannheten er at folk ville ha landet sitt tilbake.

Det hadde ikke gått fra dem.

Men de ville ha det tilbake.

Jeg så folk på nyhetene som snakket på BBC.

"Derfor stemmer jeg for Brexit.

Fordi dette jævla landet går under.

Dette landet. Vi vil ha Storbritannia tilbake.

Derfor stemte vi for Brexit, vil ha Storbritannia tilbake!"

Fra hvem?

Fra hvem?

Storbritannia er 95 prosent hvite. Hvem vil dere ha de igjen fra?

Folk sier de rareste ting, sprø ting.

"Disse jævla immigrantene kommer hit, de gjør bare faenskap, ikke sant?

Jeg hater de jævla immigrantene. De må hjem dit de kom fra."

- Men hvorfor hater du dem så veldig? - "Jeg skal si deg hvorfor.

Fordi de ikke prøver å bli briter. Derfor.

De prøver ikke engang.

De kommer med hele sin jævla kultur.

Tar med seg maten sin, snakker sine egne språk,

prøver å ta over hele jævla stedet."

Det høres britisk ut for meg.

Er det ett land...