Words on Bathroom Walls

Først trodde de det var noe galt med øynene mine.

-En eller to? -En.

Skulle ønske det bare var klassisk grønn stær.

Ok, vi er ferdig.

For like etter...

...begynte jeg å høre stemmene.

-Denne veien. -Adam.

Ikke gå denne veien.

-Hør etter. -Du klarer det.

Adam.

De fortalte nok om matlagingen.

Kall det hva du vil. En avledning, selvmedisinering, hva som helst.

Men det var det eneste som stilnet dem.

Har du det bra?

Ikke klandre mamma for å ikke ha skjønt det før.

Hun hadde mye å stri med de siste årene.

Da pappa bestemte seg for-

-at hele farskapsgreia ødela kreativiteten hans...

...måtte vi ta dritten vi ble servert og gjøre den spiselig.

Så jeg lagde mat.

Og lagde mer mat.

Og måltidene ble mitt bidrag til underdoghistorien vår.

Det er nydelig, skatt.

Og jeg ble skikkelig flink til det.

Det er perfekt mengde spisskummen.

Og så flyttet Paul inn.

Det er interessant.

Så godt! Jeg elsker det.

Hjemmet jeg kjente til, ble noe som hørte fortiden til.

Så jeg var mye ute.

Å komme inn på kokkeskole den høsten var som en oase-

i kaoset hjernen min holdt på å bli.

Jeg måtte bare fokusere på målet og være tålmodig.

Hvor vanskelig kunne det være å skjule galskapen-

-fra den videregående skoles hensynsløse økosystem?

Se her. Vi ble endelig invitert til en av Sarahs fester.

Vi må dra på denne. Du blir vel med?

Skal jeg hente deg i kveld?

Hvem er det?

Sarah? Mitt livs kjærlighet?

En stund var det bare stemmer.

Sarah, ja.

Foreldrene mine er separert igjen. Samme det.

Men de låner meg bilen av skyldfølelse. Hva tenker du?

Jeg tror dette er kvelden...

Adam.

Adam, yo.

Her borte.

-Hva? -Forsiktig, dette er som lava.

-Unnskyld. -Hva gjør du?

Her borte, Adam.

Todd.

Adam.

Vi må gå nå.

-Slapp av, sjef. Vi fikser dette. -Gjør noe, vær så snill!

Det gjør vondt!

Hei, gutt!

Vil du at vi skal beskytte deg? Stikk av.

Gå, Adam.

Ro deg ned, gutt.

Bare ro deg ned. Det går bra.

Bare ro deg ned, gutt.

-Slipp meg! -Bare pust.

Bare ro deg ned.

Slapp av. Bare pust.

De kalte det min første psykose.

-Hei. -Det var da vi oppdaget hva jeg er.

Schizofreni, en kronisk psykisk lidelse-

der en mister kontakt med virkeligheten,-

noe som resulterer i hallusinasjoner,-

paranoia, vrangforestillinger.

Derav ekstravagansen i kjemitimen.

En overflod av dritt, kan man si.

Det forsvinner aldri. Jeg blir aldri normal.

Slutten.

Først utviste de meg fra skolen.

Skal du fortsatt på fest hos Sarah neste helg?

Todd måtte få transplantert hud fra rumpa.

Hvor er tvangstrøya di, gærning?

Nå hater han meg.

-Kom igjen, gå til timen. -Gærning.

Det gjør alle.

Så gjemte Paul alle knivene.

Jeg må bare si dette.

Kanskje han bør sendes til et sted som kan ta seg av ham.

På profesjonelt vis.

Bare si fra når jeg skal knuse skaller.

Pust dypt, Adam. De mener det godt.

Nabomødrene trener visst til 10 000-meteren.

Skal vi se på?

Når de først hadde dukket opp, forsvant de aldri.

Som romkamerater man aldri unnslipper.

Der er Rebecca.

Hun er en blanding av Dalai Lama og Coachella.

Alltid zen. Jeg har ikke så mye imot henne.

Så har vi Livvakten, som er selvforklarende.

Han er lunefull, men lojal.

Du må alltid passe deg.

Og til slutt har vi Joaquin.

Han er som den kåte bestevennen i en 90-tallsfilm,-

-som følger etter deg og ufiltrert sier alt du tenker.

Jeg vet.

Det er mye.

Der kommer du inn, nå som mamma er på en håpløs jakt etter en kur.

Som de andre selvbedragerske mødrene vi har møtt,-

-som sitter på de samme venterommene, setter sin lit til de samme legene,-

og stilltiende trygler om det samme:

"Helbred barnet mitt."

Abilify, Risperdal,-

Clozapine, Stelazine...

Jeg har prøvd alle medisincocktailer.

Noen endringer?

Nei.

Men likevel har ikke mamma gitt opp håpet.

Det er hun nok alene om.

FÅTT DIAGNOSEN SCHIZOFRENI?

ENDELIG EN NY BEHANDLING FOR SCHIZOFRENI

Så der har du det.

Hele den sørgelige historien.

Godta den eller la være.

Kanskje du skal la den være. For vi er ærlig talt bare her-

-fordi ingen unnslipper min mors påståelighet.

Og jeg vil ikke drite på livsverket ditt eller noe,-

-men jeg er med i en eliteklubb som kalles "behandlingsresistent".

Så vi vil nok aldri få et "det er ikke din feil"-øyeblikk-

som i Good Will Hunting.

Så bare avvis meg fra denne eksperimentelle studien-

og spar oss begge for skuffelsen.

Greit?

SØKNADSSTATUS: GODKJENT

Ok, skatt. På tide å dra.

Jeg vil ikke være en prøvekanin. Vi vet ikke hva som skjer om jeg tar dem.

Kanskje du blir bedre.

Kanskje du kommer deg oftere ut av senga.

-Det er det som kan skje. -Men hva om jeg mister håret?

Hva om jeg blir blind? Hva om de er giftige?

Hvem skulle ville forgifte deg?

-Vi er klare. -Ok, vi kommer straks.

Kom. Jeg har en god magefølelse.

Ikke vær en drittsekk.

-Kan jeg ta dem senere? -Greit.

Kle på deg.

Vi må dra til Brasil.

Dette ser fint ut.

KATOLSK SKOLE

Men jeg er ikke katolikk.

Katolikker bryr seg mest om oppmøte.

Hyggelig å endelig møte deg, Mr. Petrazelli.

Likeså.

Ta den av deg.

Fint at dere alle kunne komme.

Den eneste som ikke kan avvise deg, er vel Jesus?

Jeg tror han mener å si at vi er-

-veldig takknemlige for at du vurderer Adam midt i skoleåret.

Herren omfavner alle barn, selv dem som har utfordringer.

Vi gjør et poeng av...

Kom igjen, la meg ta meg av henne.

-Dette blir bare trøbbel. -Vi vil gi dem verktøy til å...

Som du vil.

-Er noe galt? -Nei.

Bare... jøss.

Litt av en utstilling.

St. Agatha's er hjem til de beste og skarpeste.

Ikke bare i skoledistriktet, men i hele fylket.

Og det stopper ikke der.

Moralsk og åndelig integritet er også svært viktige.

Som dere vet, vil Adams opptak i en så fremstående akademisk kultur-

være betinget.

Han må møte disse forventningene til tross for helseproblemene sine.

Det blir ikke noe problem.

-Eller hva? Adam? -Riktig.

Jeg er klar for å utmerke meg på alle fronter.

Det står her...

...at Adam nylig ble med i en medisinsk studie.

Ja, han startet nettopp.

Og hvordan føler du deg?

Oppglødd.

Vel...

...vi kan ta inn Adam.

Men han må opprettholde et snitt på 3,5-

-og score over 90 prosent på den årlige standardeksamenen.

Og vi må ha månedlige oppdateringer angående hans psykiatriske behandling.

-Det blir ikke noe problem. -Tusen takk.

Du vil vel være diskré?

Vi hadde problemer med mobbing på den forrige skolen.

Kanskje det er best. Ingen grunn til å skremme noen.

Ok, takk. Adam.

Adam?

Jeg må på toalettet.

Bare et øyeblikk.

Hei.

Hva er galt?

Så du ikke at han dømte meg?

-Hvem? Paul? -Ja.

Han bryr seg om deg. Han kommuniserer bare ikke som vi gjør.

Kaller du dette virkelig kommunikasjon?

Du vil føle deg bedre når du begynner å ta medisinen.

-Subtil endring av tema... -Nei, du hørte henne.

Du må ta studien og studiene dine på alvor, ellers...

Ellers hva?