Score: A Film Music Documentary

Pianoet i filmen "The Homesman"...

Problemet er at det står utendørs, så det går i oppløsning.

Det er en verdig død for et piano.

Vinden har en viktig rolle i filmen, så vi ville stemme vinden.

Det låter helt fantastisk.

En morsom del med å eksperimentere er å komme på slike ting.

Interessant nok ferdes lyden raskere gjennom strengen enn gjennom lufta,-

-så det blir et baklengsekko uten at man trenger lydeffekter.

Det høres helt nede i dalen. Jeg vil ikke bare gjøre noe kult og nytt,-

-men det er mye morsommere. Det dør samuraidøden her på fjellet.

Når man hører "Rocky"...

...så vet hele publikum hva som skjer.

Komponisten er en historieforteller.

Musikk kan forme, endre og undergrave det filmskaperen kommuniserer.

-Musikken er filmens hjerte og sjel. -Den kan gjøre scener mer spennende.

Man kan skape hvilke følelser man vil.

Den kan kommunisere på et nivå som ikke er mulig med bilder.

God filmmusikk kan være opphøyende.

Musikk og film har alltid hørt sammen,-

-helt siden 1895 da brødrene Lumière eksperimenterte.

I begynnelsen ble musikk brukt for å skjule lyden fra projektoren.

Stumfilmer var aldri stumme.

Alle kinoer hadde en pianist,-

-og iblant var broen mellom dem et kinoorgel.

Mange bygde kinoorgler, men de fleste,-

-som også regnes som de beste, kom fra Wurlitzer.

De viste hvordan man kunne få liv i filmer som ellers var lydløse.

De spilte ferdigskrevet filmmusikk...

...eller så skapte de noe eget.

De ble en del av kinoopplevelsen.

Flere lekte med tanken på filmmusikk.

Max Steiners King Kong-musikk fra 1933 ble en milepæl.

Da "King Kong" kom ut... "Vent litt, orkestermusikk i en film?"

Han måtte gjøre det fordi filmen ikke var nifs.

Den var kitsj og teit, men da han la på musikken...

Den forandret filmen helt. Den ble skremmende.

Det var den første filmmusikken-

som viste musikkens kraft i film.

Alfred Newman er et ikon i filmmusikkens historie.

Horn og treblåsere dominerer.

Far var Alfred Newman. I 1930 kom han til L.A.

Han jobbet for 20th Century Fox i 20 år. Deres verdenskjente fanfare-

-ble skrevet til Goldwyn. De takket nei, så han brukte den hos Fox.

Orkesteret var unikt. Rubato betyr at man senker og hever tempoet-

-på en uttrykksfull måte. Man sier ikke: "Jeg gikk til torget i dag."

"Jeg gikk til torget i dag." Man har en frasestruktur.

Det er utrolig viktig. De ble eksperter på å gjøre det musikalsk.

Det definerte den klassiske Hollywood-lyden.

Under spottingen ser vi på filmen sammen-

og avgjør hvor musikken skal være.

De første 20 minuttene er langsomme, for vi legger grunnlaget,-

så musikken må ikke være for vill.

Man fører en dialog med komponisten som man trolig har utsatt.

Designet er ferdig, rollene er besatt, alt er filmet,-

-de vakre bildene er klare, klippingen er utmerket.

Nå må jeg formidle hva jeg har hørt i hodet.

Det står "Open Road Pictures". Så klipper vi nok ikke til ytterdøra,-

-men et bilde før ytterdøra som viser huset.

Spottingen viser meg hva regissøren ser, og hva han er ute etter.

Noe umiddelbart fengende, og så sakker vi ned her.

Man samarbeider. De skal føle at en annen filmskaper nå deltar.

Jeg er spesialist på nettopp dette.

Musikk skal komplettere scenen, uten å forstyrre.

Man prøver å fordype seg i bakgrunnen.

Filmkomponisten er en av fortellerne.

-Skal vi spole fram til neste "cue"? -Slutter den her?

Jeg prøver å få en oppfatning om hva de er usikre på.

De fleste regissører vet ikke hvordan man forvandler følelser til musikk,-

så komponisten blir en "terapeut"-

som prøver å tolke regissøren.

-Skal vi kanskje bare tone ned der? -Uten å musikksette ham?

Vi har kanskje ingen musikk, bare en fin liten overgang som fortsetter.

Kanskje noe sånt? Vi skjønner hva du mener.

Den første samtalen gir meg en forsmak.

Nesten alle prosjekter begynner med at noen sier: "Jeg har en kul idé."

De forteller ideen, og det låter spennende.

Man blir smigret av at man engang blir spurt.

Når de forlater rommet, tenker man:

"Hvordan skal jeg gjøre dette? Herregud!"

Så får man lyst til å ringe dem.

"Ring John Williams i stedet."

Jeg har ingen anelse om hvor musikken kommer fra,-

-så jeg er alltid redd for å miste den.

Jeg har jobbet med "Race" i en uke, så jeg er i begynnelsen av prosessen.

Jeg tror at den skal begynne her.

Den kommer inn helt stille.

Scenen tar en ny retning,-

-og det markerer ofte hvor musikken skal komme inn.

En film er ikke som et skuespill. Det er kameravinkler og klipp.

Det er et utrolig kunstig medium som slett ikke ligner virkeligheten.

Vi må finne på finurlige måter å presentere noe velkjent.

Et motiv er toner som sammenfatter musikken-

som i "Nærkontakt av tredje grad".

Beethoven var en av de første som brukte temaer eller motiver-

på en omfattende måte.

Beethovens femte symfoni bygger helt på den rytmen.

Enkle "hooks", akkurat som i en poplåt, brukes på ulike måter.

Motiver hjelper en til å forstå forholdene i fortellingen.

Kjære Bilbo...

Man kobler et visst motiv til noe.

Det hjelper en faktisk til å følge historien.

Når man spiller musikken i all sin prakt på slutten,-

-så kjenner publikum den allerede godt.

Vi bygger opp alt til finalen.

Regissøren er ikke så begeistret for bare orkestrale elementer.

Buck og jeg jobber med en film som heter "The Gunman".

Det haster litt, og det er nervepirrende.

Vi har blant annet jobbet med disse kalimbaene.

Et enkelt afrikansk instrument. Neste uke blir tøff.

Jeg er rolig. Buck er ikke det. Det er mye arbeid som gjenstår.

Det er kalimbaen. Musikken må ha et innslag av spenning.

Vi løste dette ganske raskt.

Da filmen ble "voksen" i forhold til emnevalg og hva man ville oppnå,-

-så forandret filmmusikken seg. Den ble mer moderne og mer jazzete.

"En sporvogn til begjær" var Alex Norths debut.

Han hadde skrevet balletter og konsertverk,-

-og han klarte å skrive tidenes mest omveltende filmmusikk.

Det var den første filmmusikken som brukte jazz.

Jerry Goldsmith innså at filmmusikken aldri mer ville bli som før.

Bond. James Bond.

John Barry hadde et eget band.

Musikken deres lød som tidlig James Bond-musikk.

Da han skrev James Bond-musikk, ga han filmene en "bandfølelse".

Storbandmusikk var kult og svingte.

Den gutten lot til å klare alt.

Det fins ikke en eneste spion-eller agentfilm uten referanser til Bond.

De hører sammen på samme måte som Morricone og spagettiwestern.

Musikken hans får ingen til å tenke "Hvilket instrument er det?"

Men melodien er drepende.

Det er et ikonisk musikkstykke.

Han plasserte den gitarlyden i det westernmiljøet.

Sånn låter spagettiwestern fremdeles, 50-60 år senere.

1960-tallet var en fantastisk tid-

med utrolig velutdannede musikere.

Bernard Herrmann lagde radioteater.

Hans evne til å bruke et sound,-

-og skape et unikt orkester som skilte seg fra film til film,-

var banebrytende.

Hovedmotivet i "Vertigo" er det perfekte skoleeksempelet.

Musikken sier: "Et mysterium! Noe er galt her."

"Hold deg unna! Men kom hit, fort!"

Det var annerledes da. Det er ikke melodiske ideer,-

-men det er små fraser med en slags sirkulær galskap-

-som funket kjempebra i Hitchcock-filmer.

Alt lot til å rase framover-

-på en syk, uunngåelig katastrofal måte.

Bernard Herrmann var meget modig. Se på dusjscenen i "Psycho".

Det er ikke så nifst uten musikken.

Man legger merke til klippene, men når man legger på musikken...

Man setter seg fast i den gale morderens tenkemåte.

Hvis man ikke kjenner filmen, lurer man nok bare på hva det bråket er.

Men det var så effektivt at man trodde at man så mye mer vold-

enn hva som faktisk ble vist.

Om en bok beskriver "en stor skog", så ser alle en skog foran seg.

Ingen skog er den andre lik.

Musikk fungerer på samme måte.

Hvis 15 komponister leser de samme manusene, får alle ulike ideer.

Filmmusikk føles så befriende,-

-for alle instrumentene kan brukes bare det gjør filmen bedre.

Jeg har fem lagerlokaler med musikkutstyr.

Når det begynner å ligne en skraphandel,-

-gjør de en intervensjon og renser ut alt,-

-og så begynner jeg å samle ting igjen.

Jeg kjøpte pianoet i en lekebutikk.

Jeg spilte temaet til "Rugrats". Lekepianoet virket unødvendig.

Det kostet omtrent 60 dollar, og det var dyrt for et lekepiano.

Jeg spilte inn låten og leverte det tilbake.

Nå lurer jeg på: Hvor er leke- pianoet som brukes til "Rugrats"?

En musikk-cue begynner ofte med at jeg spiller noe annet. Ikke PC-en.

Dette er stemte dombjeller. De er veldig sjeldne.

Det er musikk i alt. Plutselig låter heisdøra...

"Hva var det"? Så prøver man å gjøre om lyden til musikk i studioet.

Jeg prøver alltid å gjøre om hvordan verden låter til musikk.

Ingen måte er feil. Man må forsøke helt til feil måte blir riktig måte.

Den er en utdødd dinosaur som ga opphav til fiolinen og gitaren.

Denne har to bordunstrenger og en melodistreng.

Den ser ganske påfallende ut.

Det låter som når en sel spiller med horn på sirkus.

Det var årevis siden!

Nå som jeg har "kompet", kan jeg forestille meg-

hvordan melodien kunne låte.

Det er et paradis.

Jeg prøver å finne en generell rytme i en scene.

Det tok sju måneder å lage musikken til "Mad Max".

Jeg forsøkte det ene og det andre. Ulike trommer.

Trommene som ble spilt inn bare for "Mad Max"... Her er en.

Hvis man kombinerer alle lydsporene,-

kan man få en interessant kvalitet-

-med trommer som spiller sammen på en ganske aggressiv måte.

Forskjellen er stor. Noen regissører vil ha musikken i takt med bildene.

Andre vil ha lange musikkstykker som spiller over flere bilder samtidig.

Det er slike ting man hele tiden kjemper med.

Hvis jeg lager musikk, må den gi meg gåsehud.

Hvis ikke jeg mener at det er et kjempebra musikkstykke,-

-kan jeg ikke forvente at publikum syns det.

Hvis jeg får gåsehud, får sikkert andre det.

Alle får gåsehud av lignende ting.

Når det gjelder følelser og andre reaksjoner på musikk,-

-er mange hjernestrukturer inne. Musikk har så mange dimensjoner.

Musikken behandles av ulike systemer i hjernen.