My Oxford Year

Har ikke reist 16 000 km for å bruke første dag i England

til å prate med ei berte fra Weehawken i New Jersey.

Se her! Den bygningen...

Ignorer ham. Ikke ham. Denne!

Se på bygningen bak...

Hun skal studere der!

Bill Clinton gikk på Oxford.

Og hun har allerede en jobb på Goldman Sachs når hun er ferdig.

Uteksaminerte fra Oxford tjener 25 % mer enn andre nyutdannede.

Lettere å google Oxford på telefonen, mamma.

Der er hun!

- Vi vil savne deg, Anna. - Jeg er hjemme før dere aner.

Tenk dere.

Vakre England.

Men jeg hører at det regner mye der.

Poeten Henry David Thoreau dro ut i skogen

for å, som han sa, "leve bevisst".

Inspirert av idéen om å leve et planlagt liv,

studerte jeg hardt, oppnådde toppkarakterer,

og sikret en jobb på Wall Street, som jeg utsatte,

så jeg kunne ta et år for meg selv,

for å studere viktoriansk poesi ved universitetet i Oxford.

Et år for å leve drømmen min.

Alt gikk helt etter planen.

Helt til det ikke gjorde det.

Ok.

Din skjønnhet vil falme, slik som min interesse.

Hei.

- Jeg er Anna de la Vega. - Hvem pokker er det?

En amerikaner.

Fantastisk ansikt. Sjokkerende sko.

CLARENDON-BYGNINGEN

Jævla kødd!

Regner det?

Egentlig ikke.

Hei.

Kan jeg få fish and chips, takk?

Kolje?

Olje?

Nei. Fisk.

Ja, kolje. Eller torsk. Eller saveloy.

Jeg er ikke... Jeg...

Bare... Fish and chips?

- Stor? - Stor! Ja!

- 8,50, fem minutter. - Flott.

Dette er ikke Oxfords beste restaurant Jamie.

Den er topp tre. Hallo, kompis.

Kan jeg få to store torsk, ertestuing, sylteløk og litt pommes frites, takk?

Pommes frites?

Skal du spise dem?

Jøss, du har rett. Det som smaker best, setter seg mest.

Kan vi få to ekstra store pommes frites?

Ignorer damen. Hun har ikke lært hvordan man lever bevisst enda.

Er ikke jeg som sier hva du ikke kan...

Hva gjør du?

- Herregud, gjemmer du deg? - Nei. Jeg har en ugrei skolisse.

Du gjemmer deg for Jessica Borne.

Et under at du kommer deg ut av huset med damene du etterlater deg.

Hun er borte nå. Hun gjenkjente nok bilen din.

Trolig. Er problemet med å eie en sjelden bil. Den synes.

Det var der Bond bommet. Skulle ha kjørt en Ford Focus.

Herregud.

Du!

Jeg?

Ja, du er den kødden. Du sprutet vann på meg med bilen.

Vel, jeg... Helvete!

Fish and chips til deg.

Jeg er virkelig lei for det!

Virkelig.

Ja, jeg også.

- Hei! - Nei!

Han er her!

Gjemmer seg for deg.

Nei.

- Jessica. Hallo. - Går det bra, Jessica?

Velkommen

til universitetet i Oxford,

en institusjon som har vært her i hundrevis av år,

og som hvert eneste av de årene

har tatt imot en ny gruppe unge mennesker.

Store ledere, store forskere og visjonære forfattere

har alle gått gjennom disse dørene foran dere.

Dere vil glemme festene dere var på her

og vennene dere fikk her,

men dere vil aldri glemme lærdommen og studiene dere gjorde her.

Tiden deres her er dyrebar.

Den forsvinner på et blunk.

Bruk den godt.

Det går bra. Du er presis.

Ja. Jeg bare... Jeg...

Jeg var på den greia med...

- Jeg er Maggie Timbs. - Hei, jeg er Anna de la Vega.

- Amerikaner? - Ja. Fra Queens i New York.

God morgen. Jeg har ankommet.

Charlie! Hvordan var sommeren?

Uten kjærlighet.

Jeg fulgte den Adonis-roeren med sexy øyne og muskler...

Dette er Anna.

- Hei, nye jente. - Vi møttes.

Naboen? Du sa jeg har sjokkerende sko.

Rart at en sjarmør som deg er uten kjærlighet.

Uten kjærlighet, kjære, ikke uten sex.

Det vidunderlige smilet veier opp for de skoene.

Hallo, alle sammen.

Herregud, det er professor Styan. Hun er helten min.

Grunnen til at jeg kom hit.

Dårlige nyheter dessverre.

Jeg har blitt masterstudieleder,

så jeg er for viktig til å undervise dere dette semesteret.

Vikaren min er god. Faktisk er han min irriterende smarte dr.phil-elev.

Jeg gir karakterer. Han underviser. Bra kombinasjon for meg.

Det er ikke å utnytte ungdommer.

Han vil faktisk undervise. Hans problem.

Så, ja, vi sées vel, folkens.

Over til deg, Jamie.

Takk.

Hallo.

Herregud, du tuller.

Det er jo en lekkerbisken.

Siden dette er min første time

vil jeg sette tonen ved å tilby dere

en bestikkelse.

Det er en

kjempestor kake.

Så...

Forsyn dere.

Jeg kan spise ham, uten kake.

Ja.

For fem år siden satt jeg der dere sitter nå.

Professor Styan kom inn, og jeg tenkte:

"Så dette er kvinnen som skal kjedet livet av meg de neste månedene."

Hallo.

Det er deg.

Hei.

Hei.

Mine damer og herrer, vi har en elev her hele veien fra...?

- New York. - New York, New York. Velkommen.

Jeg ser at du ikke tar kake. Vi må få deg til å føle deg hjemme.

Og de jo sier at alt

er større i New York.

Det er faktisk Texas.

Uansett.

- Vil ikke ha kake. - Vil du ikke ha?

- Nei. - Greit. Ja.

Det er bare det at Mrs. Mackenzie laget den her på skolen,

så det er en fornærmelse mot alle her, og hele Oxford...

- Jeg skal spise den. - Jeg tvinger deg ikke.

- Uvanlig... - Jeg tar den.

- Ja, men... - Jeg insisterer.

Den er kjempegod.

Bra. Og nå, poesi.

Jeg likte poesi, men viktoriansk poesi var for faren min.

Gamle menn med hatt som gnålte om storslåtte kriger

er kanskje ikke det mest spennende i verden, men

ikke i mine villeste fantasier

forventet jeg å finne i viktorianernes arbeid

en slik... fortvilelse,

en slik frykt og skjønnhet,

visdom og begjær.

Hvis det er greit,

vil jeg at du leser dette diktet for oss.

Det ble skrevet av en amerikaner,

så jeg tror vi alle vil like å høre det med den opprinnelige rytmen.

"Lyset mitt brenner i begge ender

Det vil ikke vare hele natten

Men akk, mine fiender og venner

Det gir et nydelig lys."

Takk.

Det var Edna St. Vincent Millay.

Det er mange forskjellige tolkninger, men her er min mening.

Jeg tror hun sier at et godt levd liv kan ha sin pris,

men jammen er det verdt hvert øre.

Ingenting er permanent.

Lidenskapen, kjærligheten, eller selve livene våre

kan være flyktige,

men hvis vi, mens vi har sjansen, omfavner dem fullt ut,

kan vi si at vi virkelig har levd.

Poesi kan læres, men den burde faktisk prøves.

Den bør testes. Den er noe man bør engasjere seg i.

Ikle deg den. La den forandre livet ditt.

Så, med det i tankene, vil jeg prøve å lære dere én ting i klassen min.

Kan noen gjette hva?

Å spise kake?

Hver gang du får sjansen.

Send dem i en e-post, så avtaler vi en samtale.

Kan vi snakke?

Så du er MA-studenten min fra USA.

Og du er ikke professoren jeg kom for å se.

Nei, men jeg er vikar for professor Styan

fordi hun ikke bryr seg.

Hun er lat, faktisk. Beklager skuffelsen.

Jeg er skuffet.

Her om dagen...

- Jeg pleier ikke å gjemme meg i sjapper. - Og sprute vann på folk.

Forferdelig feil.

Jeg hadde ingen intensjon

om å starte en improvisert våt T-skjortekonkurranse.

Men du hadde vunnet.

Burde ikke snakke om det.

Aldri sett en.