Into the Fire: The Lost Daughter

Legg en kubbe til på bålet.

Jeg tror det blir bra der.

Ja.

Forsiktig.

Det ser bra ut.

Denne historien handler ikke om meg.

Den handler om et savnet barn.

Mitt savnede barn.

Jeg har lett etter henne hele livet.

Jeg visste ikke hva som hadde skjedd.

Hun bare forsvant.

Det har vært en lang, tøff reise.

For her er saken:

Min datters sak var ikke uløst. Den ble ikke etterforsket.

Det gjorde meg sint.

Men sinne motiverer.

Jeg kom til et punkt der jeg måtte finne ungen i live.

Om jeg så må reise jorda rundt for å få det til.

Bare sinne kan drive deg sånn.

Det trenger ikke mat. Det trenger ikke søvn.

Det kan drepe deg.

Vil du få noe gjort, bli god og sint.

Det kommer et svar på dette.

Jeg skal finne henne.

DATTEREN SOM FORSVANT

Du får den slemme.

- Er det bra? - Ja.

Jeg er klar.

Jeg møtte Ed i 1991. På gamlemåten i baren.

Cathy var i sykepleieruniformen. Hun jobbet som sykepleier i New Orleans.

Hun forlot baren, og ingen av oss trodde vi skulle treffes igjen.

Tre dager senere møttes vi igjen, og etter det har vi aldri vært adskilt.

Hun sa opp jobben, leide flyttebil,

lastet opp alle tingene sine og hunden,

og kjørte fra New Orleans opp hit til dette huset i Massachusetts.

Og underveis stoppet vi ved kapellet ved University of Virginia,

og vi giftet oss ti uker etter at vi møttes.

Og det var 32 år siden.

Vi var gift i omtrent en måned

da hun nevnte at hun hadde fått et barn,

og hun hadde adoptert bort barnet.

Det er hjerteskjærende, hele livet, at jeg gjorde dette,

at jeg lot dette skje mot henne og meg.

Hun var den peneste babyen jeg har sett. Ekstremt skallet.

Vakre øyne.

Jeg var bare 16 år gammel da jeg fikk datteren min i 1974.

Det ble virkelig for meg at jeg måtte få henne ut av bleier.

Jeg måtte lære henne å spise selv.

Jeg måtte gjøre alt det en voksen gjør som jeg ikke visste om jeg kunne.

Og jeg var veldig sårbar.

Moren min konfronterte meg.

Hun sa: "Du må adoptere henne bort.

Du kan ikke ta deg av denne babyen. Du vet ikke hva du gjør."

Jeg visste ikke hvordan jeg kunne vise at jeg fortjente henne.

Og jeg ble overtalt til...

Hun skulle få de beste adoptivforeldrene om jeg ga henne fra meg som spedbarn.

Det var det eneste jeg kunne gjøre for henne.

Hun fortjener dette.

Så jeg trakk meg tilbake.

Og jeg lot datteren min gå inn i adopsjonssystemet i Norfolk i Virginia,

så hun kunne få et bedre liv.

Hun var bare ni måneder gammel.

Jeg har alltid tenkt på henne gjennom hele livet.

Men det var en lukket adopsjon,

så jeg vet ikke hva som skjedde med henne. Hun lette aldri etter meg.

Trettifem år senere, i 2010,

fikk jeg et brev fra adopsjonsbyrået.

Jeg trodde det var et brev om at datteren min lette etter meg.

Og jeg bare: "Jøss, dette skjer."

NORFOLK SOSIALTJENESTE

I stedet fant jeg ut at datteren min forsvant for 21 år siden,

i 1989, da hun var 14 år gammel.

Og jeg ble fortalt at et uidentifisert lik funnet ved en maisåker...

...kan være min datter.

Jeg bare... alt ble tomt.

Og adopsjonsbyrået sier umiddelbart

at en etterforsker har kontaktet dem om et uidentifisert kvinnelik,

og at politiet trengte mitt DNA for å identifisere henne.

Å SKAFFE EN DNA-PROFIL

Jeg ga dem DNA-et mitt,

og de sa at jeg måtte vente en stund.

Jeg var helt rådløs.

Hun hadde vært savnet i 21 år da de endelig fant meg.

Så jeg kunne ikke sitte ved datamaskinen og vente på om DNA-et viste

at det var hennes levninger.

Så jeg tok kontakt med politiet og adopsjonsbyrået.

Men de ville ikke si hva min datters adopterte navn var

eller hvor hun forsvant fra.

Jeg bortadopterte henne og hadde ikke krav på hjelp.

Jeg kan ikke si: "Dette er datteren min."

Jeg har ikke rett til det.

Da tenkte jeg: "Jeg skal finne ut om datteren min selv."

Jeg hadde bare min datters bursdag.

Så jeg sa til Eddie:

"Se på datamaskinen og se etter et savnet barn nær bursdagen hennes."

Jeg tror ikke jeg brukte ti minutter på denne nettsiden

før jeg fant en savnet person med samme fødselsdato.

23. juni 1974.

Hun var den første på listen over savnete personer

fra politiet i Michigan State.

Jeg kalte henne Alexis Miranda Badger.

Jeg fant ut at hennes nye navn var Aundria Michelle Bowman.

Og jeg fant ut at hun bodde i Hamilton i Michigan.

SAVNET I FARE AUNDRIA BOWMAN

Da jeg så på henne, tenkt jeg: "Jeg kjenner ikke den personen."

Jeg husker et spedbarn.

Men da jeg så på øynene hennes og bare...

Hun ser ut som meg. Hun er min. Jenta mi.

Men jeg lette etter henne på Internet.

Jeg fant verken henne eller adoptivforeldrene noen steder.

Ingenting.

Så jeg bestemte meg for å åpne en Facebook-side: "Finn Aundria M Bowman".

Jeg visste at de som gikk på videregående sammen vil finne hverandre.

Bretter opp ermene for å jobbe.

Hvorfor laster ikke denne?

Jeg visste ingenting om datamaskiner i begynnelsen.

"Velkommen, medlemmer.

Hvis noen av dere var nære venner av Aundria,

vil vi gjerne høre fra dere. Send oss en privat melding

til Facebook-siden Finn Aundria M Bowman. Takk."

FINN AUNDRIA M BOWMAN

Plutselig begynte alt å skje.

JEG HUSKER DATTEREN DIN GODT.

HEI JEG HETER JOHN.

JEG KJENTE DATTEREN DIN.

AUNDRIA VAR I BANDKLASSEN MIN

JEG KJØRTE SAMME SKOLEBUSS SOM AUNDRIA

JEG LURER OFTE PÅ HVOR HUN ER

Jeg kontaktet henne umiddelbart for å gi Cathy mer informasjon.

Aundria ble adoptert av Brenda og Dennis Bowman.

Familien vår elsket henne.

Brenda er min manns kusine.

Vi gikk på samme skole sammen i Muskegon i Michigan.

Brenda var roligere

og var mye for seg selv.

Brenda og Dennis møttes da hun gikk på videregående.

Og de falt for hverandre.

Det var nok Brendas første kjæreste.

Ja. Da hun gikk ut av videregående,

Dennis var i marinen på den tiden.

Men før jeg begynte i tjenesten,

hadde jeg sagt til Brenda...

Jeg møtte henne et år før marinen.

...jeg sa: "Når jeg er ferdig med treningsleiren

og kommer hjem på permisjon, vil du ta imot ringen min?"

Jeg visste at hun var den rette med en gang vi møttes.

Vi giftet oss i 1971.

Han ble stasjonert i San Diego.

Vi bodde der i seks måneder.

Og jeg fikk velge tjenestestasjon.

Vi flyttet til Norfolk i Virginia.

De prøvde å stifte familie.

Det var da de sa til meg at jeg hadde dobbel livmor.

"Det er svært liten sjanse for at du blir gravid."

Det var da vi søkte om å få adoptere.

Og det tok oss...

Jeg husker ikke hvor mange år.

Sosialarbeideren ringte en morgen og sa:

"Vi har en baby til dere. Fem måneder gammel."

Hun ringte dagen etter og sa: "Brenda, jeg tok feil."

"Får vi henne ikke?" Og hun sier: "Hun er ti måneder gammel." "Ok."

Vi adopterte Aundria.

Jeg var ikke ment å få noen, og vi fikk oppleve adopsjonsmirakelet.

Hun var alltid pappajente.

Hun var den søteste ungen som fantes.

Ja, Aundria var ei god lita jente,

en gave fra Gud til denne familien som ikke kunne få barn.

Brenda og Dennis flyttet etter hvert fra Virginia

tilbake til vestsiden av Michigan.

Hamilton er et mindre samfunn.

Hamilton er en rolig, søvnig by...

HAMILTON BEFOLKNING 3 620

...nær Holland.

HOLLAND BEFOLKNING 34 024

Det skjer aldri noe fælt i Hamilton.

Bensinstasjon, masse kirker, skolen og en matbutikk.

Det beskriver Hamilton i gamledager.

Bygdeliv. Alle visste alt om alle.

Og du måtte gå i kirken.

Hvis du var utenfor den normen, ble du sett annerledes på.

Brenda og Denny gikk i kirken hver søndag. Begge var søndagsskolelærere,

og de ville utvide familien.

Flere år senere var jeg mye kvalm.

Og en dag kom Denny hjem med en graviditetstest.

Jeg sa: "Ja, særlig. Vi har en adoptert datter på 13."

Midt på natta sto jeg opp og sa: "Vel, kan like gjerne ta den."

Og så bare...

Det var farsdagshelgen,

for jeg la meg igjen og sa: "Våkne, pappa."

Aundria var ekstatisk da Vanessa ble født.

Så herlig. Nå har de en familie.

I 1989 gikk Aundria på videregående.

Skolen vår var liten.

Den var sammensveiset, akkurat som samfunnet.

Du hadde sportsidiotene, de veldig kristne gruppene

og hasj-gjengen,

og så hadde du de utstøtte og uviktige.

Jeg var blant de som ble dyttet unna.

Det var noen fæle frisyrer på 80-tallet.

Jeg husker at jeg vasket håret kvelden før