Wise Guy: David Chase and The Sopranos

- Filmer. - Filmer.

Og snurr film.

Mr. Soprano?

Ja.

Sett deg.

Greit.

SKAPER AV SOPRANOS

Kan du huske hva ditt første minne var?

Mitt første minne er en drøm.

Jeg antar at moren min hadde sånne.

En slags metallgreie med en krøll.

Den stikker ut av veggen, og man kan henge en plante på den.

Jeg svingte fra den.

Det er faktisk mitt første minne. Det imponerte meg.

Kanskje det var første gang jeg husket en drøm,

og jeg tenkte: "Wow, hva var det?

Hva er det som foregår i hodet mitt?"

Det er morsomt hvor mye jeg har glemt.

Folk minner meg om ting som får meg til å le.

"Jeg husker ikke å ha gjort det, eller jeg husker det ikke."

Ja.

Kutt.

Jeg ble født i Mount Vernon, New York, rett ved Bronx.

Vi flyttet til New Jersey da jeg var fire.

Min mors familie var fra Jersey.

Flyttet til min tantes hus i Boonton. En by fra Uavhengighetskrigen.

Man kan se hvor ovnene var. De laget muskettkuler.

Det renner en elv gjennom den. Og det var byen vi brukte

til da Vito-karakteren dro til New Hampshire.

Og jeg elsket den byen. Den var så mystisk.

Jeg elsket å dra til New York i julen.

Rockefeller Center, treet, alt sammen imponerte meg.

Stor leketøyavdeling, julenissen, tog...

- Du satt på fanget i stad. - Nei.

Jo, og nå havner du på listen og du får ingenting.

Faen ta deg, julenissen!

Jeg begynte å be faren min:

"Kan vi kjøre hjemover ned West Side Highway?"

For gjennom Lincoln-tunnelen var det skip i havnen som

man kunne se over veien. Jeg kom ikke over det.

Og gjennom Meadowlands.

Det går mange myter om det stedet. Jimmy Hoffa skal være begravet der.

Pennsylvania Station, og all steinen.

Det var det som var overraskende, vi filmet mye av sesong én der.

Vi flyttet fra min tantes hus til Clifton, New Jersey,

en middels stor arbeideklasseby.

Så flyttet vi til West Essex. Faren min ville åpne jernvarebutikk.

Ved siden av en kinesisk restaurant. Kineserne solgte kylling og sånt.

Foreldrene mine likte det ikke.

De likte kinesisk mat,

men ikke å være så nær en kinesisk restaurant.

De solgte jernvarebutikken,

og kjøpte en jernvarebutikk i hovedgaten i en liten by.

Faren min jobbet veldig hardt, men det ble aldri noen stor suksess.

De var åpne i 35-40 år.

Det tok livet av dem, men de fortsatte.

De fortsatte til faren min ble syk,

og alt ble solgt for 1300 dollar på en sheriff-auksjon.

Et helt liv.

De var ikke lykkelige mennesker.

GJØR DETTE GJØR DET

Moren min var veldig vanskelig, men hun fungerte.

Hun jobbet, kom hjem, laget middag til oss,

men hun var redd for og sint på alle.

Noen ringte hit i går kveld etter at det hadde blitt mørkt.

- Hvem da? - Tror du jeg svarte? Det var mørkt.

Og hun hadde ofte voldsomme mareritt.

Familien hennes hadde ti jenter og to gutter.

Foreldrene kom fra Italia. De bodde i Newark.

En stor italiensk familie. Stort innvandrersamfunn.

Vi gikk ut og spiste hver lørdag kveld.

De snakket ikke engelsk.

Og faren hennes, min bestefar, Vito Bucco, lærte seg aldri engelsk.

Han nektet. Ikke en hyggelig fyr.

Følte du at hun ikke satte pris på deg?

- Moren min? - Ja.

Hun hadde mye negativt å si om meg. Faren min også.

Det var merkelig.

En gang var vi i bilen med moren og faren min

og fetteren min Johnny.

Jeg glemmer hvilken sang vi spilte, men jeg slo rytmen med fingrene.

Og han sier: "Han bør spille trommer.

Han har god rytmesans."

Hun sa: "Over mitt lik.

Gene Krupa var stoffavhengig."

Når vi snakker om metamfetamin, se på denne fyren.

Jeg følte meg ikke satt pris på. Det ville jeg aldri tenkt.

- Var du redd for henne? - Redd for henne?

For at hun skulle eksplodere?

Ikke fortell meg hvordan jeg skal leve. Bare hold kjeft.

Jeg var engstelig som barn. Og så ble jeg rampete.

Det reddet på en måte livet mitt.

Jeg begynne å henge med en gruppe gutter.

Fy søren.

Bøller, gangstere.

Vi hadde sprettkniver, lærarmbånd, sigaretter...

Vi fikk førerkort.

Det handlet om biler, og jenter og alkohol.

Aldersgrensen for alkohol i New York var 18, i Jersey var den 21.

Så, vi dro dit hele tiden.

Upper East Side var ganske trendy. Og så Greenwich Village.

Jeg husker en gang jeg kom tilbake fra Manhattan.

Det kjørte en bil med greasere ved siden av oss.

Vi bannet og kastet tallerkener, av en eller annen grunn.

Tallerkenene til noens mor, du vet...

Dette var i Lincoln-tunnelen. Vi var alle fulle.

DAVID HENRY CHASE EN MANN AV UTROLIG TALENT

I 1964 begynte jeg på college i sør,

Wake Forest, Winston-Salem, Nord-Carolina.

- Jeg hatet det. - Hvorfor det?

Dette blir klippet bort.

Ja, det var i sør.

Klanen var veldig aktiv akkurat der vi var.

Det største studentbrorskapet var inspirert Robert E. Lee.

Det var en baptistskole. Måtte gå i kirken to ganger i uka.

Ingen drikking, dansing eller kortspill.

Så hvorfor gikk jeg der? Jeg kom ikke inn på Princeton.

Kom ikke inn på Dartmouth.

Bestevennen min skulle gå på Wake Forest.

Jeg dro dit fordi han skulle dit.

Og vi hadde det fælt begge to.

Men heldigvis begynte noen med en utenlandsk filmkveld.

Det var der jeg så Godard, Bergman, Fellini, La Dolce Vita.

Marcello, kom hit.

Kjapp deg.

8 1/2... Jeg tror ikke engang jeg forstod den.

Jeg tror ikke jeg engang visste hva en filmregissør var,

men jeg ble blåst av banen.

Et helt nytt univers.

Jeg byttet til NYU, og så Cul-de-sac av Roman Polanski.

Det var da jeg begynte å tenke: "Kanskje jeg kan klare det."

Det var filmkunsten som var så engasjerende.

Det var alt.

I oktober, 1965 gikk vennen min på Bard college.

Jeg dro dit for å ta LSD. Det var min første gang.

Jeg husker jeg var på bredden av Hudson-elven,

klokken var to om morgenen. Jeg sa jeg ville lage filmer.

Det var da jeg kom på det, at jeg skulle gå for det på et vis.

- Tagning to. - Og snurr film.

Går det bra, Tony?

- Går det bra, David? - Ja.

Jeg bare skravler. Jeg kan ikke tro det.

Jeg snakker bare for mye.

- Det går bra. - Nei.

Jeg angrer på hvor mye jeg har snakket i dag.

Jeg mener det. Jeg ble usikker.

Hvem bryr seg? Alle disse personlige spørsmålene.

Folk vil bry seg.

Som Tony sier:

"Husker du når er den laveste form for konversasjon."

Og jeg drar nå.

Men jeg ser hva du har gjort, alle disse greiene, og...

ja, det var et rundt kontor. Det ligner veldig.

Jeg takket ja til dette.

Jeg sa: "Ja, jeg blir med på Sopranos -dokumentaren."

Men jeg visste ikke at den skulle handle om meg.

La meg forklare litt.

En del av det som interesserer meg ved The Sopranos

var at det var personlig for deg, at du hadde en idé

som var en blanding av mange ting som du har opplevd og tenkt på.

I mange år, sa alle at jeg måtte skrive noe om moren min.

Hun var så rar og morsom.

Kona mi, Denise, var den første som sa det.

Og så sa alle: "Du må skrive noe om moren din."

I 1988 så jeg etter en jobb, og David Chase hadde en ny serie

som ble kalt Almost Grown, og ville møte manusforfattere.

Jeg møtte David på en restaurant på Ventura Boulevard.

Jeg kom først, selvfølgelig, og jeg ser ham komme inn døren.

Jeg tenker: "Faen, han ser så streng ut."

Vet du hva jeg mener? Han så nitrist ut.

MANUSFORFATTER / PRODUSENT

Han satte seg, og etter ti minutter bare lo vi så vi begynte å gråte

fordi vi snakket om mødrene våre.

Så vi ble venner på den måten.

Og jeg sa til ham: "Her er du, den mektigste mannen."

Han fikk dressene i Universal til å gråte og bli lei seg.

Du er en mektig mann, og moren din får deg til å hyle og skrike.

Og jeg sa: "Det er dette du bør skrive om."

Robin sa: "Skriv en serie om moren din og en TV-produsent."

Jeg tenkte: "Men hvem vil se på det?"

Kanskje det vil fungere hvis han var en tøffing.

- Var fyren allerede i mafiaen? - Ja.

Jeg ville ha De Niro og Anne Bancroft.

Jeg så det først som en film.

Det var historien som faktisk var første sesong.

Det handlet om en gangster som drar til psykolog med panikkanfall.

Har du noen tanker om hvorfor det svartnet for deg?

- Jeg vet ikke. Kanskje stress. - Stresset for hva?

Han har problemer med onkelen, en slags feide.

Du styrer kanskje Nord-Jersey, men ikke din onkel Junior.

Han legger moren inn på sykehjem.

Du snakker ikke med de andre damene her

eller de hyggelig herrene jeg ser går rundt her.

Du gjør ikke det beste ut av situasjonen din.

Hvorfor bryr du deg? Ute av syne, ute av sinn.

Moren hans tok onkelens parti i denne gjengkrigen.

Har tre av kapteinene mine mødrene sine her?

I stedet for å bo i normale hjem med sønnene sine som mennesker?

Dette må være et slags siste trekk.

Moren konspirerer med onkelen for å få ham drept.