Immortal Beloved

Ludwig van Beethoven.

Mannen som ble like ugjenkallelig berømt -

- som Ηändel og Bach, Ηaydn og Mozart...

...lever ikke lenger.

Han var kunstner, og hvem skal stå ved hans side?

Han var kunstner.

Han levde utelukkende gjennom musikken.

Livets torner hadde stukket ham dypt.

Så han hold fast ved kunsten sin, selv etter at porten til den var stengt.

Musikken talte gjennom døve ører -

til han som ikke hørte den lenger.

Ηan bar musikken i sitt hjerte.

Han stengte verden ute, og den kalte ham bitter.

De kalte ham ufølsom og forherdet.

Men han var ikke hjerteløs.

Det er den skarpeste egg som lettest sløves...

...bøyes eller brekkes.

Ηan trakk seg unna menneskene -

- etter å ha gitt dem alt uten å ha fått noe i gjengjeld.

Ηan levde alene -

for han fant ingen sjelefrende.

Slik levde han, og slik døde han.

Slik skal han leve til evig tid.

Hvem av dere er tyven?

WIEN 1827

Fremskaff pengene, ellers tilkaller jeg politiet!

Så gjør det!

Jeg tok imot ham da han var uønsket av alle.

Og nå vil De ha betalt.

- Bankaksjer. - Få dem!

Det er mine penger!

Dette er hans testamente.

"Mine brødre Caspar og Johann -

skal arve min formue."

Siden Caspar er død, gjenstår bare jeg. Bare jeg!

Gi meg pengene mine!

Svar meg!

Dette er hans endelige testamente.

"All min musikk og hele min formue -

- skal tilfalle min enearving, min evige elskede."

"Ludwig van Beethoven". Det ligger ved et brev.

Ikke tirr meg. Hvem da?

- Ingen. - Feil.

- Brevet har ingen adressat. - "Til min evige elskede".

"Min engel, mitt alt, min sjelefrende."

Maestro nærte en hemmelig lidenskap.

Jeg hørte ham aldri tale slik.

- Hvem kan det være? - Han elsket bare seg selv.

Jeg måtte tåle hans utfall og sinne.

Jeg sa ingenting da han spyttet maten i fjeset mitt.

- Det er våre penger! - Nei.

Det spiller ingen rolle. Han er død.

Vi har musikkens hans.

Tilintetgjør brevet. Det viser bare hvor forvirret han var.

Det er hans siste ønske. Vi skylder ham å oppfylle det.

- De har ingen fullmakter. - Jo. Fra ham.

- Alltid trofast? - Vi var venner.

- Hva slags venn er så ond? - Hva slags bror er så hjerteløs?

Du vet ingenting om broren min!

Karlsbad, takk.

"Min engel, mitt alt, min sjelefrende.

Noen få ord i dag, og det i skrift. Din."

"Først i morgen vetjeg hvor jeg skal bo.

Et meningsløst sløseri med tid. Ηvorfor denne dype sorg?

Sammen ville vi ikke følt denne smerten mer."

- God ettermiddag, herre. - God ettermiddag, frau..?

- Streicher. - Herr Schindler.

- La meg finne bestillingen. - Jeg har dessverre ingen.

Vi har alltid plass til herrer som Dem.

Er dette adressen til dette hotellet?

Et øyeblikk.

Ja.

Har du hørt navnet Ludwig van Beethoven?

- Komponisten? - Ja.

Jeg kjente ham.

Bodde han noen gang her?

- Er De politi? - Nei, nei.

- Da sier jeg ingenting. - Jeg prøver å gjøre opp boet hans.

- Så van Beethoven er død? - Ja.

Det er like godt. Han var en grusom person.

- Så han har bodd her? - For veldig lenge siden.

Jeg husker bare skadeverket.

Jeg fikk aldri betalt for skadeverket. Han knuste rubbel og bit.

En stol verd tre floriner.

En vindusrute, fem... Jeg måtte male om.

Frau Streicher... Er dette tilstrekkelig?

Det var en kvinne.

Vi hadde ventet herr van Beethoven i flere dager.

Ηun kom i stedet.

Ηun sa han ville komme senere.

Ηun skrev seg inn på hans rom.

Under hvilket navn?

Det var uleselig.

Det ble et fryktelig uvær. Regnet øste ned.

Kvinnen gjemte seg på rommet.

Ηun ventet.

Ηun må ha skjemmes for å vise ansiktet sitt.

Da kom brevet.

- Åpnet du brevet? - For å få vite hvem det var til.

Jeg så bare underskriften hans.

"Min engel, mitt alt, min sjelefrende.

Bare noen få ord, og det i skrift."

Jeg sendte det straks opp til rommet hennes.

Ηun likte neppe det som sto.

Ηun dro sporenstreks.

Uten å si noe til noen.

Og da ankom selvsagt herr van Beethoven.

Dan han oppdaget at hun var borte, gikk han berserk.

Ηan kastet en stol ut gjennom vinduet.

Jeg kalte på politiet. Jeg var redd ham.

Herr van Beethoven!

Lukk opp!

Her skrev hun seg inn.

Er det en "J" eller en "G"?

Det likner mer en "A".

Hun var stolt som en grevinne.

Hvordan så hun ut?

Jeg fikk aldri sett henne ordentlig.

Jeg tror ikke hun ville bli gjenkjent.

Herr Schindler.

- Lås døren. - Men grevinne...

Lås døren.

Vi vil ikke bli forstyrret.

Ikke alt de sier om meg er sant.

- Holz var her, og den andre, den slu. - Johann.

- At Luigi kunne ha en slik ond bror. - Jeg håper de var ved god helbred.

De har stjålet Luigis penger, hører jeg.

De lot til å tro at De ville komme hit. Hvorfor det?

Jeg fortalte ingenting.

Jeg tier bare hvis De forteller meg alt.

Det er umulig, er jeg redd. Jeg skal forhøre Dem.

Hvorfor skulle jeg tillate det?

- Det er hans ønske. - Hvem da?

Maestro.

Det jeg forteller, må aldri komme ut.

Æresord.

Ryktet er ikke ubegrunnet.

Jeg var Luigis store kjærlighet.

Jeg var 17 år da jeg først hørte navnet Beethoven.

Musikken hans skulle vekke så sterke følelser at de var farlige.

Mange anså den for å være obskøn og upassende for unge.

Jeg skrev til mine kusiner Therese og Josephine.

De bodde i Wien, verdens musikkhovedstad.

De av alIe måtte vite mer, og det gjorde de.

De kjente ham intimt.

Mer intimt enn de ville medgi.

Jeg drømte ofte om ham, og så ble far postert i Wien.

Vi ble invitert til prins Litsjnovskij på musikalsk soaré.

Beethoven skulle være der.

Han var sikkert edel, forfinet og kultivert.

Jeg kunne knapt vente på å få høre ham spille.

Musikken rørte ved meg som musikk aldri før.

Og hva Beethoven angikk...

Jeg ble så betatt at jeg var nær ved å besvime.

God aften.

Jeg så Dem ikke.

Jeg må gå tilbake.

Forlater De meg til fordel for det eslet -

som spiller stakkato som en stuepike.

Musikken hans er vakker.

Jeg har hørt at wienerne har god smak. Det gjelder tydeligvis ikke Dem.

De må være Julia Guicciardi.

De er visst svært i vinden.

De er uforskammet. Jeg går.

- Spiller De piano? - Hva behager?

Jeg skal lære Dem opp. Jeg kommer i morgen klokken ti.

De blir ikke sluppet inn.

For en skandale!

Den stygge mannen, sikkert tjener, kom på besøk.

Jeg har en avtale med fruen.

Hun har et piano.

Julia.

En herre er på besøk. Deres nye musikklærer.

Det stemmer ikke. Han er en tølper som antastet meg i går kveld.

- Send ham straks av sted. - Nei. Det ville vært skam for huset.

Min herre...

La meg presentere Ludwig van Beethoven.

- De må komme neste gang. - Jeg hørte Dem i forrige uke.

Jeg vet det.

- Musikken var skjønn. - Så ille kan det ikke ha vært.

Jeg syntes framførelsen var utsøkt.

Det er den Beethoven jeg ikke tåler. Folk later som om de beundrer ham.

Kjære make, ikke skilt med din dumhet overfor gjestene.

Julia.

Her taler vi fritt. Hva synes du?

Jeg var ikke ute etter smiger.

Den var for kort og stakkato. Den gikk ikke an å nynne til.

Julia får undervisning av selve mesteren.

- Han kommer hit hver dag. - Hver dag?

Er det så lurt?

- Hva mener du med det? - Han er en streng lærer.

Han er en skurk og republikaner som skal støtte Napoleon.

Han så helst hodene våre rulle.

I dannet selskap betraktes han som en virtuos, men han blir gal -

hvis noen ber ham spille litt.

Hvorfor nekter han å spille?

Beethoven er sta og underlig.

Han føler seg som en tjener, og han tjener ingen.

Men pengene tar han imot!

Du tror jeg ikke lytter fordi jeg ikke stanset deg.