Echo in the Canyon

EKKO

1. en nær parallell eller repetisjon av en idé, følelse, stil eller hendelse.

For mange variasjoner og greier. Det er en Fender-forsterker.

Den hadde jeg ikke kjent igjen. Bassbreaker 45.

Jeg har et godt spørsmål til deg.

På 80-tallet sa vi "Rickenbacher".

Dere sa "Rickenbacker". Det er "backer".

- Ja. - Vi har hatt en liten debatt.

Vi er sørfra. Det er "backer".

- Jeg tror det. - Ikke "bacher".

Er det din, Jakob?

Nei, men vi brukte den på platen.

- Det er Andys. - Ja, Andys.

- Vil du se? - Kom hit med den.

Denne ble ofte brukt innen folkrock.

Alt man måtte gjøre, var å bevege lillefingeren.

Du har ikke råd til resten.

MED MUSIKK FRA

MED

OG

De kalte det Laurel Canyon

fordi det var her alle musikerne holdt til.

Mange musikere bodde der. De kom til LA fra alle slags steder.

De kom fra England, og fra hele Amerika.

Siden plateselskapene holdt til i LA, måtte de dra dit.

Dette var det ene stedet man kunne bo,

og det var et motstykke til den falske, glatte verdenen

som man så på TV.

Å kunne bo så nære Sunset Strip,

men likevel føle at man var på landet,

med en helt annen atmosfære, var nydelig!

Jeg kan ha vært den første som flyttet dit.

Jeg bodde et sted langt oppi fjellområdet.

Det var mye kameratskap mellom bandene.

Vi ble kjent med Brian Wilson, The Beach Boys,

og selvsagt The Mamas & The Papas da de kom.

Jeg kjente John og Michelle fra New York,

og Mama Cass var fantastisk. En utmerket vertinne.

Laurel Canyon var alltid et slags tilholdssted

for bohemer og skuespillere.

Det krydde av små sjarmerende hus,

og det var en svært gledelig tid.

Jeg elsket det, for jeg har alltid likt eksentrisitet.

Jeg dras mot eksentrikere, og de befant seg der.

Alle sammen var der.

Alle skrev, og skrev sammen.

Man dro bort til noens hus,

tok med gitaren,

og begynte å spille sammen.

Ganske snart skrev man på en hit.

Folk ringte ikke engang.

De banket på døren, og sa: "Hør på dette!"

Det er et utrolig miljø for en musiker å ta del i,

for det er svært sunt, progressivt,

og ikke minst kreativt. Slik følte jeg meg.

Det var så mye bra musikk i luften.

Man hørte små bruddstykker, og de sivet gjennom deg.

God kveld.

Den storslåtte Los Angeles-låtskriveren Warren Zevon sa...

Jeg savner ham hver dag.

Han sa at om Roger McGuinn kun hadde spilt åpningsstrofen

av The Byrds' debutalbum og gått i graven,

hadde han fortsatt hatt den største markante innflytelsen

på folkrock-bevegelsen på 25 år.

Og han hadde rett, for i 1965, da sangene spiltes på radio,

var det første gang en sang med lyrisk dybde og verdighet

hadde blitt en hitlåt.

Det inspirerte en generasjon låtskrivere til å skrive annerledes,

og å dra til California,

som igjen ga liv til Laurel Canyon-miljøet.

Femtiårsjubileet for det øyeblikket var i sommer.

Så Jakob og jeg bestemte oss for, siden ingen andre gjorde noe,

at vi ville lage en plate med de låtskriverne.

Nå blir det konsert, og dere er alle en del av den.

Takk for at dere kom. Nyt konserten!

Er dere klare for å dra til 60-tallet?

Dette er så fantastisk, for musikken

som kom fra Laurel Canyon-miljøet på 60-tallet,

var ikke bare inspirerende for andre band på den tiden,

men ble også inspirerende

for min generasjons musikere og låtskrivere.

I kveld har vi en mulighet, som folkemusikk,

til å videreformidle den til en ny generasjon,

og la ekkoet av musikken runge.

LAUREL CANYON I CALIFORNIA TIDLIG ØVING

- Kan vi begynne på nytt? - Klar?

Jeg tenkte å prøve en andrestemme, men så...

Hva er refrenget? Er det bare "will you go"?

- Jeg liker din måte. - Jeg synger: "Will you go, will you go?"

Beklager.

Vi kan ta det igjen. Jeg tror refrenget kommer på nytt.

Vi bare gjentar det. Hva er dette?

Jeg har ikke sett dette!

Hvorfor vi begynte på dette? Vi så filmen Model Shop.

Den minnet oss på om musikken fra 60-tallet,

så vi bestemte oss for å spille inn noen av sangene fra midten av 60-tallet.

Vi ble bare mer og mer nysgjerrige på hva som førte alle hit.

Hvem kom hit først? Var det folk fra østkysten som kom hit?

Eller var det folk her som startet det hver for seg?

Beach Boys var allerede her.

The Byrds kom hit først, og alle andre fulgte etter.

Hvordan ble The Byrds dannet?

Det begynte svært uskyldig.

The Beatles kom hit.

Jeg hørte denne på radioen...

Jeg sa: "Jøss, de bruker folkemusikkens akkordskifter,

disse overgangsakkordene."

Det ga meg ideen om å ta en gammel folkevise,

og sprite den opp med Beatles-takt.

Jeg gikk ned til landsbyen, og spilte den på Café Playhouse.

De likte den ikke.

De likte ikke rock and roll og folkemusikk i kombinasjon.

De syntes det var en dårlig idé.

Det kuleste med Roger...

Det var første dag jeg møtte ham.

Han kom inn på Playhouse Café

med en Gibson 12-strenger,

og spilte "I Wanna Hold Your Hand".

Og jeg sa: "'I Wanna Hold Your Hand' som en folkegreie med én gitar?"

Det var en påfallende, dristig ting å gjøre.

Og han ble hånet for det.

Jeg vet at mange sa: "Hva driver han med?"

Jeg dro til LA, fikk en spillejobb på Troubadour

med å åpne for Hoyt Axton, og gjorde det samme der.

De likte det ikke der heller.

Da slo jeg meg sammen med Gene Clark og David Crosby,

og vi dannet The Byrds.

Det skjedde mange morsomme greier.

Vi øvde i et gammelt opptaksstudio

nede på 3rd Avenue.

World Pacific, tror jeg det het. Det var et jazzstudio.

Da de var ferdige med å bruke det for kvelden,

gikk vi inn for å øve.

Og det gjorde en hel del for The Byrds,

fordi vi måtte høre på det om og om igjen.

Om du hører hvor grusomt du lyder, jobber du hardere.

Så det var akkurat det vi gjorde.

Etter at vi begynte å få dreisen, dukket Dylan opp.

Du må være mer spesifikk. Nei da, jeg bare tuller.

- Finnes det mer enn én? - Ja!

- Bob dukket opp. - OK.

Han hadde hørt at vi skulle spille "Tambourine Man".

Han hørte oss spille den elektrisk,

og man hørte tannhjulene svirre.

Han visste at han ville prøve det umiddelbart.

The Byrds' store bragd er sammensmeltingen

av folkemusikk og rock and roll.

Av alle band som har den spesielle California-sounden,

er det ingen av dem som låter helt som The Byrds.

Den 12-strengsriffen er nokså praktfull.

Det er et stort øyeblikk

i rocken.

Det er virkelig to ting om støter sammen

i en stor bølge.

Og det ville skape en ny musikksjanger raskt.

Jeg elsker lyden McGuinn fikk ut av 12-strengeren.

Med hans spillestil,

og med Crosbys rytme som underbygger den,

ble de det mektige bandet som vi alle ønsket å være.

Jeg likte The Byrds svært godt,

og jeg likte filosofien deres,

den musikalske filosofien. Du vet, folkrock.

Det var låtskrivingen også.

- Ja, den var bra. - Nydelig!

60-TALLS FOLKEVISE AV PETE SEEGER

Folkemusikk er en eldre variant av låtskriving.

Man lærer en sang av noen,

kanskje en onkel som lærte den av en knivsliper

som reiste sørover for å slipe kniver og sakser,

og i tillegg spilte banjo og fele.

FREMFØRT AV THE BYRDS (1965)

Da The Byrds kom, var det mange som mislikte

at de spilte folkevisene med et band.

Men det var smittsomt.

Det er et stort steg opp fra "Love Me Do"

til alle de tingene.

Vi begynte å ta rock and roll på alvor,

for ingen hadde gjort det tidligere.

Vi spilte god lyrikk på radioen, AM-radio, popradio,

for første gang. Det hadde vi ikke gjort før.

Da var det "june, moon, spoon" -rim.

Baby, I love you, ooh-ooh

Ikke "dance beneath the diamond sky with one hand waving free".

- Det endret alt for alle. - Ja.

Fiona, er du her?

Jeg møtte Fiona da hun var 17 år.

Hun blir nok flau om jeg sier det.

Det er for sent nå!

Klar?

La oss spille en Byrds-låt.

The Beatles kom til Amerika,

og ble spurt: "Hva er yndlingsbandet deres?"

De svarte The Byrds! Vi ble blåst av banen.

Vi kledde oss som dem.

Vi kjøpte faktisk noen dresser med sort fløyelskrage.

Vi brukte dem når vi spilte på Ciro's.

Det funket i omtrent én uke. Vi hang dem i garderoben,

tok på T-skjorte og jeans, og dro hjem.

En kveld vi kom til Ciro's, var dressene borte.

Jeg sa dette til John Lennon. Han svarte: "Gid de stjal våre."