Ammonite

Flytt deg!

Takk, mine herrer. Vær forsiktige.

HAVØGLE FUNNET AV MISS MARY ANNING LYME REGIS

FISKEØGLE - LYME REGIS FREMVIST AV H HOSTE HENLEY

Mary!

Burde ikke du være ute? Vi kunne trengt flere skjell.

Turistene elsker de der ammonittene.

Og drivved.

Før jeg fryser i hjel.

Hva gjør du?

Ja?

Nei, ikke la meg forstyrre. Jeg vil gjerne se deg arbeide.

-Butikken har stengt, sir. -Se, så flott.

-Cornu ammonis? -Ammonitt.

-Den er ødelagt. -Men allikevel fin.

Var det noe du ville?

Unnskyld. Jeg har ikke introdusert meg. Roderick Murchison.

Jeg er litt ute av meg.

Jeg har hørt så mye om deg i Det geografiske selskap i London.

-Gutteklubben. -Ja, veldig sant.

Men din innsikt og dine ferdigheter er berømte.

Nå som jeg er på min arkeologiske rundreise,-

kunne jeg ikke annet enn å møte deg.

Og her sitter du og jobber.

Jeg trodde ikke fine herremenn fra London brydde seg om havfossiler lenger.

Er det ikke noe annet på mote nå?

Jo. Jeg er redd jeg henger litt etter.

Og det er jo klart jeg ville møte gudinnen av Lyme.

Skikk og bruk sier at herremenn skal skrive til meg-

-for å avtale et møte, og ikke bare komme uanmeldt.

Ja, det er utilgivelig.

Kan du la det ligge?

Beklager. Dette er min hustru, Mrs. Charlotte Murchison.

Sir, jeg graver ikke ut store fossiler lenger.

Jeg har sett den på Det britiske museum. En komplett fiskeøgle. Ikke sant?

Og den er din?

Fascinerende.

Jeg skulle gjerne ha kjøpt denne ammonitten av deg,-

men jeg må være ærlig.

Det jeg virkelig ville like, er å jobbe med deg på stranden,-

å få se det du ser.

Jeg gir ikke omvisning lenger.

Jeg er ikke turist. Jeg er vitenskapsmann, som deg.

En moderne mann, og jeg er her for å lære av deg.

Jeg kan selvfølgelig betale deg.

Og siden dette åpenbart er ubeleilig, skal jeg betale godt for privattimer.

I tillegg til å kjøpe denne ammonitten, så klart.

-Det er ikke lett arbeid. -Bra.

-Jeg kan ikke love at vi finner noe. -Naturligvis ikke.

-Greit. -Utmerket.

Du aner ikke hva dette betyr for meg. Vennene mine blir så misunnelige.

-Har du en stillere spisesal? -Ja, sir, men...

Musikken er litt overveldende.

-Kan vi ikke...? -Ikke lag styr.

-Hva slags suppe har du? -Hare.

-Jeg tar østers. Er de spekket? -À la mode, sir.

-Perfekt. Og storfe. Lite stekt. -Godt valg, sir.

Bresert selleri, kokte poteter. Litt fløte.

Kan du hente vinkartet? Nei, forresten, en flaske bordeaux.

-Vi har årgang 26 og 35. -Trettifem, takk.

Og min hustru skal ha ovnsstekt fisk. Uten saus og krydder.

Det passer ikke å lage et nytt barn nå.

Miss Anning.

Miss Anning. Beklager. Er jeg sen?

-Den gamle kvinnen... -Mor.

Ja, beklager. Din mor sa at du var her.

Det var finvær og lavt vanne. Jeg kunne ikke vente.

Jeg forstår. Jeg ville bare få med meg alt.

-Du er her jo nå. -Ja.

Ingenting.

"Beef." Kalkstein.

-Kalkspatkrystall. -Og denne?

Se her.

Det er en liten ammonitt inni, men det hullet sier meg at den er knust.

Du kan prøve, men det nytter ikke.

Denne er bra. Koprolitt. Veldig bra.

Jeg kjenner ikke til den.

Hvis du ser nøye etter, kan du se små fiskebein.

De små svarte flekkene, det er fiskehud.

-Den kan poleres fin. -Takk.

-Men hva er det? -Forsteinet avføring.

-Unnskyld? -Ja, Mr. Murchison. Dritt.

Tidevannet kommer. Vi må dra tilbake.

Charlotte, se hva jeg fant. Charlotte?

-Hva gjør du? -Tar deg ut av dette rommet.

-Jeg vil ikke. -Du har ikke noe valg.

Vi kan ikke fortsette slik. Du er som en skygge. Det går ikke.

Det er galskap å tro at du kan klare å dra utenlands med meg.

Du trenger mer tid å komme deg på.

Roddy.

Lyme er det perfekte sted for deg.

Denne reisen er omfattende. Legen sa du trengte hvile.

-Å bade i sjøen. Lite stimulans. -Jeg liker ikke vann.

Jeg vil ha tilbake den smarte, morsomme hustruen min.

Jeg vil ikke være alene.

Var det noe mer?

Min hustru, Charlotte. Hun har ikke vært seg selv.

Hun lider av... Ja, det er vel en mild form for melankoli.

Legen sa hun trengte sjøluft, men bedringen går sakte.

Hun skal bli værende i Lyme.

De forsikrer meg om at hun skal tas hånd, men hun er alene.

Jeg tenkte... eller egentlig håpet jeg...

For en flott mulighet det ville være for henne-

å få spasere med deg.

-Spasere? -Ja.

Å gå langs sjøen med deg. Å lære av deg.

-Jeg ser ikke etter en lærling. -Nei, nei.

-Jeg har ikke tid til å passe på invalide. -Nei. Det trenger du heller ikke.

Du var så hensynsfull i går, da du fortalte meg det du visste.

Jeg håpet at du ville vise min hustru samme sjenerøsitet.

Det kan gi henne noe å interessere seg for.

Og det er kun snakk om fire uker.

Muligens fem. Men ikke mer enn seks.

Unnskyld, Mrs. Murchison, men Mr. Murchison sa vi måtte kle på deg.

Jeg vil ikke.

Jeg beklager, men Mr. Murchison insisterte-

på at jeg skulle få deg opp.

Ikke kast noe mer, er du grei.

Hva er det?

-Noe. Ingenting. -Burde du ikke grave det ut?

Er det ikke det du gjør? Mannen min sa du skulle vise meg.

La meg være tydelig. Jeg vil ikke ha deg her.

Mannen din betalte meg. Jeg bryr meg ikke om du vil være her.

Men ikke betvil meg eller belær meg.

Jeg kom for å få hjelp med sykdommen. For å bade og gå, ikke for å streve.

Bade? Da burde du la meg få fred, og gå og bade.

-Mannen min... -Forlot deg.

Ser faen ikke ut som du er syk.

Det holder, gutt!

Mor!

Mor! Faen. Mor!

-Du er ny. -Ja.

-Utenlandsk? -Ja.

Hun ser ut til å ha høy feber. Var hun kald i går?

-Ble hun våt i regnet, kanskje? -Jeg vet ikke.

-Kanskje hun badet. -Ja, vanntortur.

-Hun trenger pleie. Døgnet rundt. -Jeg er ingen sykepleier.

Jeg kjenner henne så vidt.

Ja.

Miss Anning, det er en kvinnes jobb å passe på sine medsøstre, er det ikke?

Sørg for at hun er varm, men ikke for varm.

Kalde kleder burde hjelpe mot feberen.

Jeg skal informere mannen hennes. Tilkall meg om situasjonen endrer seg.

Farvel.

Hvor lenge har hun tenkt å bli?

Du burde sende henne hjem til London. Hun er ikke vårt ansvar.

Hun kan dø, mor.

-Hvordan kan vi overleve uten din inntekt? -Vi finner ut av det.

Hvis hun skal pleies her, og du skal kastes ut av din egen seng,-

så må mannen hennes betale mer.

Nei.

Nei.

Jeg... Jeg så henne ikke...

...i jorda.

Kald.

Mary. Hallo.

-Jeg må kjøpe en krukke salve. -Salve?

Det er vel ikke mor igjen? Stakkar Molly. Vil du komme inn?

Bare salven.

Du ser godt ut. Du er fin med langt hår. Det kler deg.

Jeg har ikke sett deg i kirka.

-Jeg har jobbet. -På søndag, Mary? Kan Gud tilgi det?

-Du kan alltid be meg om hjelp. -Jeg tror ikke det er lurt.

-Jeg kom for å få salve, ikke en preken. -Forstått.

Behold myntene. Du jobber hardt for dem.

Mary, er du sikker på at ikke du vil komme inn?

Lyn-Mary.

PHILPOTS BERØMTE SALVE

Beklager.

Alt ser bra ut.

Miss Anning, så flink du er.

Jeg forventet ikke at Mrs. Murchison ville stråle så fint.

Utmerket, det må jeg si.

Bra. Utmerket.

Drikk kjøttkraft. Bruk salven, få litt trim og sjøluft.

Prøv å ikke overanstrenge deg.

Bra.

Jeg kommer tilbake.

Takk, Miss Anning.

Du er våken.

Jeg tenkte vi kunne ta turen til stranden i dag.

For å få litt luft.

-Hvis du synes jeg er sterk nok. -Synes du det?

-Jeg synes det, tror jeg. -Bra.

-Kan jeg hjelpe? -Du kan skrape disse.

Kanskje du kan hente kull.

Utenfor.

-Det ser vanskelig ut. -Kjedelig. Billig turist-agn.

Får jeg prøve?

Bruk denne til å feste dem.

Denne.

-Du ser sliten ut. -Jeg ser alltid sliten ut.

Du passer på meg som et barn.