Breaking the Silence: The Maria Soledad Case

Det er Soledad.

Mirian,

María Eugenia,

Mónica, Cañizares,

Silvia, Nancy, Marcela.

Jeg er i 5A!

Jeg er i 5A

På slutten av året skulle vi på tur til Carlos Paz.

Ikke alle hadde råd til å dra.

Så vi fant på at vi skulle organisere danser

for å samle inn penger til å betale for jentene

som ikke hadde råd til turen. Jeg var en av de jentene.

Vårballet, hvor man kårer ballets dronning.

Vi holdt festen fredag 7. september

på en klubb i sentrum.

DISKOTEK

Vi bodde ikke i byen, så for å komme oss hjem

måtte vi få noen til å hente oss.

Sole sa: "Hvor skal jeg sove i natt? Jeg kommer meg ikke hjem."

Jeg sa: "Du kan overnatte hos meg, ikke noe problem."

Den het "Overraskelsenes natt".

DRONNINGKÅRING

Ironisk nok vet jeg ikke hvorfor det het "Overraskelsenes natt".

Vi var alle veldig spente da vi kom til klubben.

Alle hadde sin oppgave, og et sted de skulle være.

Og Sole hadde ansvaret for billettene.

Det var mange folk.

Veldig mye folk.

Det skjedde mye den kvelden.

Ingenting gikk som det skulle.

Bukettene med blomster til dronningen var borte.

Det var en rar kveld.

Jeg vet ikke. Det var noe som ikke stemte.

Jeg sa til Sole: "La oss dra hjem."

Hun sa: "Nei, vent litt. Gi meg et øyeblikk. Vent på meg, Ro."

"Ok, greit."

Etter omtrent 40 minutter sa jeg til henne: "Kom igjen, Sole."

Men da sa hun: "Nei, jeg blir ikke med deg."

"Hvorfor ikke?"

Hun sa: "Noen kjører meg hjem."

"Hvem da?" spurte jeg henne.

Og hun sa:

"Det vet du."

Da skjønte jeg at det var...

Det var ham.

De ropte, klokka var 03.00.

"Marilyn, kom igjen, lyset har gått, det er fullt kaos. Kom!"

Jeg løp ut, og det var siste gang jeg så henne.

Da jeg kom tilbake, var hun borte.

Jeg burde ha insistert mer.

Jeg burde ha stått på mitt og sagt nei.

"Jeg sa til de hjemme at jeg skulle ta deg med hjem, og det skal jeg gjøre."

Jeg skulle ha stått på mitt.

Klokken to eller tre om morgenen drar María Soledad.

Kom Tula og hentet henne?

Gikk hun for å ta bussen?

Ingen vet hva som skjedde med María Soledad etter det.

BRYT STILLHETEN MARÍA SOLEDAD-SAKEN

Hvordan kan jeg stanse tiden Og begynne å leve igjen?

Marilyn spilte alltid gitar.

Vi sang og danset.

Men når Marilyn sang triste sanger,

gråt Soledad.

"Hvorfor gråter du?" spurte jeg.

KLASSEKAMERAT

Og da fortalte hun at hun var ulykkelig forelsket.

Hun pleide å skjule det.

KLASSEKAMERAT

Som om hun var flau over å si at hun var forelsket.

Men jeg la merke til det.

IKKE SI DU DRAR I MORGEN

Hun pleide å skrive.

Vi visste at hun skrev dikt og sånt.

Ordene hun brukte om ham, var som for ens første kjærlighet.

VI ER IKKE FRIE

Men det var vanskelig, for han var eldre.

Han var 28 år gammel.

Hun introduserte ham aldri.

Hun sa aldri: "Jenter, dette er kjæresten min."

Jeg så ham én gang.

KLASSEKAMERAT

En dag etter skolen var vi på vei ut, og da gikk han akkurat forbi.

Hun sa: "Der er el Flaco." Hun kalte ham "el Flaco".

Vi sto på busstoppet,

og Sole sa:

"Kom, Mirian. Det kommer en venn, han skal gi oss skyss."

"Hvem er han?"

"Han heter Luis."

Jeg sa: "Nei, jeg blir ikke med. Jeg sitter ikke på med ukjente.

Dra om du vil, men ikke jeg."

Og hun sa: "Å, Mirian. Jeg hater deg. Jeg ville dra."

Men jeg satte meg ikke inn, hun ble værende hos meg, og bilen kjørte.

Og det var visstnok fyren hun likte, Luis Tula.

Jeg kjente ham ikke, men jeg sa:

"Det viktige er at du er forelsket. Så koselig."

Jeg ante ikke hvem hun snakket om.

MANDAG 10. SEPTEMBER 1990

Da jeg kom på skolen på mandag, spurte en av jentene meg:

KLASSEKAMERAT

"Har du hørt fra Sole?

Hun kom aldri hjem."

"Hva?" sa jeg.

På mandag hadde jeg time i et rom foran skolegården.

Jeg så en mann stå ved flaggstanga.

REKTOR

Han ropte til meg. "Søster, datteren min har ikke kommet hjem!"

"Hvem er du, señor?"

"Morales, María Soledads far."

"Hvor er datteren din?" "Hun kom aldri tilbake fra dansen."

Han fortalte meg at de hadde lett etter henne hele helgen.

Og uten flere spørsmål tok jeg ham med til klasserommet.

MARÍA SOLEDADS FAR

Jeg husker at jeg så ham der.

"Jenter, jeg vil bare vite hvor datteren min er."

KLASSEKAMERAT

"Sov hun et annet sted eller hos noen av dere?"

"Nei, vi vet ikke. Selvsagt ville vi sagt det.

Vi vet ingenting."

Vi kunne ikke hjelpe señor Morales, så han dro sin vei.

Læreren kom ikke den dagen.

Vi ble nervøse og lurte på hvor det ble av lærerne.

Vi var alene i klasserommet, men vi ble bedt om å bli værende.

Klasserommet vårt vendte mot hovedinngangen,

og rektors kontor var ved siden av.

En av oss klatret opp til vinduet for å prøve å lytte.

Og plutselig...

Rundt klokken 11.00 kom Elías Morales tilbake

og ropte: "Datteren min er funnet!"

Patricia sto og lyttet og hørte noe.

Og så ropte hun: "Hun er død!" Det var det hun sa.

Og da brøt det ut kaos.

Lærere og assistenter kom løpende

for å holde elevene i ro.

De knuste vinduer og skadet seg.

Jeg var så sint og hjelpeløs at jeg slo til en dør.

KLASSEKAMERAT

Jeg har fortsatt arr.

Jeg måtte ta noe for å roe meg ned, for jeg brøt fullstendig sammen.

Det var fryktelig.

Jentene og jeg var helt fortvilet.

Det var så trist...

...å ha delt den...

...den lørdagen og moret oss sånn...

...for så å motta de forferdelige nyhetene på mandag.

Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg fra skolen til bussholdeplassen.

KLASSEKAMERAT

Husker ikke at jeg tok bussen. Men jeg kom meg hjem,

og jeg fortalte at det var Sole, klassekameraten min, som var død.

At hun hadde blitt drept.

Beklager.

Vi var bare 17 år gamle.

Vi levde i en boble,

med uskylden i skoleturen, avgangsmiddagen.

Men i det øyeblikket ble vi klar over ondskapen i verden.

Om morgenen mandag kjørte bussjåføren mellom Valle Viejo og Capital

rundt en sving ved Villa Parque Chacabuco

og så en gruppe folk stå ved en bil.

PÅ LUFTA

Han trodde det hadde vært en ulykke, så han gikk ut

JOURNALIST

Men han stusset.

Han la merke til at folkene oppførte seg merkelig,

de virket mistenkelige.

Og noen timer senere kom to arbeidere på jobb

og fant liket av María Soledad.

Dette er ruten som fører til Villa Chacabuco,

stedet der liket ble funnet,

i en grøft ikke langt unna foreldrenes hus.

Jenta ble funnet delvis begravet på et sted...

FØDERALT POLITI

...like utenfor byen.

Liket av María Soledad Morales var lemlestet.

Hadde du noen gang sett et lik med så mange skader?

OVERBETJENT

Nei, aldri.

Politiet jobber hardt.

De vet ennå ingenting.

Rettslige kilder har sagt at betjentene

som utførte de første undersøkelsene på åstedet, var skjødesløse.

Klokken 20.30 så jeg mye politi der.

NABO

Jeg kom helt bort dit jenta var. Hvem som helst kunne gå bort.

Ingen hadde sperret av området for å beskytte henne.

Politiet bare gikk rundt.

Liket lå med ansiktet ned, og man kunne ikke se at det var en jente,

men noen visste alt at det var María Soledad Morales.

Den manglende bevaringen av åstedet og all inkonsekvensen

viser at noen ønsket å forhindre at forbrytelsen skulle bli oppklart.

Politiet utstedte en arrestordre på Luis Tula,

som ble ansett som hovedmistenkt

fordi han skal ha hatt et forhold med María Soledad Morales.

Dommeren som håndterer saken, vil få høre Luis Tulas forklaring.

Han er varetektsfengslet som eneste mistenkt for drapet.

POLITISTASJON - 4. DISTRIKT CATAMARCA-POLITIET

I ettermiddag, etter et kort avhør,

ble Tula løslatt på grunn av manglende beviser.

Det kan se ut til at forbrytelsen ikke vil bli løst med det første.

Dagen etter, i begravelsen,

ble vi enige om å gå i skoleuniformen.

For å hedre henne, for hun elsket uniformen sin.