Chance

- God morgen. - God morgen.

- Hallo. - Hei.

Roser har torner. Jeg vet ikke om liljer har det.

Det er sånn de er forskjellige. Kan du si meg hvordan de ligner?

De har samme farge.

- En hund og en katt. - De har haler. De er raske.

Se for deg at du er tusen km hjemmefra,

og du bare har én dollar i lommen. Hva ville du gjort?

- Hvor? - Det har ikke noe å si.

Jeg kan kjenne noen som bor på det stedet.

Se for deg at du ikke kjenner noen.

- Jeg ville spurt noen. - Hva ville du spurt om?

Hva jeg skulle gjøre.

Det jeg vil at du skal gjøre nå er å tegne en klokke.

Lag den stor nok så tallene får plass hele veien rundt.

Så sett viserne til ti på halv ett.

- Halv ett? - Ja.

Bra. Gjenta etter meg: "La sovende hunder ligge."

La sovende hunder ligge.

Kan du gjenta de tre ordene jeg spurte deg om å huske på starten?

Blomster, fjell, ærlighet.

- Hei, er du Matty Willis? - Ja.

- Kjenner jeg deg? - Ikke i det hele tatt.

Pasienten svarte sant til alle disse utsagnene, spesielt i områdene til

selvødeleggende potensial og emosjonell kontrollforstyrrelse.

- Jeg er her for å snakke. - Om hva?

- Ting du har gjort. - Ting? Hva slags ting?

- Hvem er du? - Jeg er den som kan ta sola.

- Hei, Clara. - Hei.

Er avtalen vår i dag eller fredag?

Fredag, men de sa at du hadde et øyeblikk nå...

- Det har jeg. Sett deg ned. - Unnskyld.

Det går bra. Sånn.

Etterforskeren fra saken min ringte om Matty Willis.

Hun sa at noen angrep ham.

Ja visst. Sa hun hva som skjedde?

De overfalte ham eller noe.

De knivstakk ham i skulderen, så han ikke kan bruke høyre arm lenger.

Den bare henger der. Hun sa de ødela nerven.

"Angrep Matty", betyr det at de ikke har tatt fyren enda?

Kanskje det ikke var en fyr.

Kanskje det var en annen kvinne han voldtok før meg.

Da de la på røret,

sovnet jeg i flere timer.

Det var første gangen på lenge

at jeg ikke lå der og prøvde å høre han komme gjennom vinduet mitt.

En arm. Han kommer vel ikke inn flere vinduer nå.

Det gjør han sikkert ikke.

Er det ille at jeg føler meg bra? Jeg mener... Skjønner du?

- Er det feil? - Min bekymring er terapien din.

Du heler. Kanskje du kan få fordelene av begge.

Jeg er i stand til å håndtere mine egne affærer.

Er du i stand til fengsel? Det er sånn det ser ut.

- Eldon? - Carl.

Trenger du penger, så snakk til meg. Det er måter å få penger på.

Inkluderer det jobb?

Vi er en uke bak med det utleveringsstykket.

Jeg er sikker på at dere har ting å diskutere.

- Hva handlet det om? - Godt spørsmål.

Museumskvalitet maya-greier. Jeg kan ta det.

- Det høres ikke ut som Carl. - Det er ikke det.

Det er noe han ikke snakker om. Jeg finner ut av det.

Jeg tenkte at den neste burde være homohateren.

Han som skulle komme til klinikken med et våpen.

- Pardo? Parde? - Pardo. Wade Pardo.

Han kom til klinikken. Han rømte da politiet kom.

Jeg vet ikke hvor han er nå. Han sa opp jobben og forsvant.

- Heldig for ham. - Er det noe i veien?

Vi må snakke om Matty Willis. Katastrofalt blodtap.

- Permanent funksjonshemning i armen. - Han trakk fram et våpen.

Den raskeste måten å nøytralisere en trussel er å skade nerverøttene.

Hvis han skulle blø ut, ville han gjort det.

Det tviler jeg ikke på.

Det er den samme samtalen vi hadde om Rogelio Ortiz.

Han hadde en fiskeklubbe, ikke et våpen.

Jeg prøver å hjelpe pasientene mine

ved å fjerne det som er kilden til pågående traumer

som hindrer dem fra å oppleve fordelene av terapien.

Jeg vet at det er forskjellige måter å få det resultatet på.

Men du snakket også om å true folk uten å lamme dem for livet.

- Jeg har sett deg gjøre det. - Ja, men det er ikke dette.

Jeg prøver å true folk som du vil,

men alle tar frem våpen og fiskeklubber.

Synes du ikke at Matty Willis fortjente det han fikk?

Matty Willis er en voldelig inntrenger og voldtektsmann.

Vi vet ikke engang hvor mange ofre han har,

for de pleier ikke å rapportere det.

Han sprer lidelse og ødeleggelse. Selvfølgelig fortjente han det.

Men jeg må behandle noen som Matty Willis som et voldsoffer.

Vi gjør ikke dette på riktig måte.

Det er udyrets natur. Den første du valgte, Spiegler?

- Spangler. - Narkolangeren.

Som satte moren sin på intensiven.

Jeg sa fra begynnelsen at det ikke er en type som kan overtales.

Her er problemet.

Jeg føler meg som en... En dronepilot i en ørkenbunker

som distribuerer terror tusenvis av km unna.

- Kult. - Nei, det er ikke kult.

Det er akkurat... Jeg må være der. Jeg må være der med deg.

For å utøve min egen dømmekraft.

Jeg er ikke sikker på om jeg stoler på din.

- Høres bra ut. - Ok.

Si at noen ser deg mens du gjør det.

Nok til å beskrive deg.

Hvor lenge tror du det vil ta politiet å finne ut

at du og jobben din er fellesnevneren mellom disse fyrene?

Pasientene dine trenger ikke medisiner, de sover gjennom natten.

Det er sånn denne pølsa blir laget, Doc.

Skader i plexus brachialiser. Unnskyld meg, nervenettverk.

Jo tidligere du aksepterer det, desto bedre klarer vi oss.

Før dr Chance jobbet jeg i et opptakskontor på Stanford,

og der jobbet det 50 personer.

- Kan du organisere mange timeplaner? - Ja.

- Hvor gammel er datteren din nå? - 11 måneder.

- Hjelper foreldrene dine med henne? - Ja.

- Det er flott. Er det flott? - For henne.

De hadde meg der de ville ha meg. Jeg hadde ikke råd til husleie,

men de lot oss ikke flytte inn før jeg droppet ut av psykologistudiet.

- Hvorfor ikke? - De er gammeldagse koreanere

som tror at mental helse er en vestlig konstruksjon.

De ville foretrukket det om jeg var en sjaman.

Hva ville de synes om jobben din her?

De ville elsket det, for jeg ville fortalt dem

at jeg er en daglig leder for en skobutikk.

- For ham. Han eier en franchise. - Det har alltid vært en drøm.

- Skal vi gi henne en omvisning? - Ja.

Jeg legger denne her.

Jeg forteller Lydia om det vi gjør.

- Hvordan er... - Babyen? Bra.

- Sjefen er hyggelig. - Dr Clayton? Hun er veldig hyggelig.

Hvis du ikke hadde en ting med henne, ville jeg foreslått det.

Jeg har ikke en ting med noen. Seriøst.

- Er vi klare? - Ja.

Vi er et level én traumesenter, åpen til alle som bor i San Francisco

og har vært et voldsoffer de siste tre årene.

Vi har tre psykologer, inkludert meg, tre psykiatere

og én nevropsykiater. - Det er meg.

Pluss medisinstudenter, terapeuter og sykepleiere.

Beklager. Praktikant-orientering.

- Vi har også praktikanter. - Det går bra.

- Hyggelig å møte deg. - Deg også.

Jeg håper du tar jobben. Du ville vært ypperlig.

Vi trenger også dyp bakgrunn på Eldon.

- Nei. - Dyp bakgrunn.

- Hva tenker du om jobben? - Jeg vet ikke.

Hvis det å få deg ut av moren din sitt hus 40 timer i uka og tilbake

til Stanford ikke er nok motivasjon, vet jeg ikke hva vi kan tilby deg.

Du tror du har overtalt meg, gjør du ikke?

- Har jeg? - Ja.

Velkommen om bord.

Jeg trodde dette skulle være noe annet.

Jeg vet ikke. Ofre for voldelige forbrytelser-avdelingen.

Jeg er ikke et offer for en voldelig forbrytelse.

Henvisningen oppstod hos Susan Lipton ved advokatkontoret.

Hun tenkte det ville hjelpe å snakke med noen.

Hun kunne ha gjort jobben sin. Det ville hjulpet.

Du mener at hun kunne ha vunnet faren din sin sak mot Dawson Pitt?

Ikke bare pappa sin sak.

Hele saken med alle de 50 ofrene.

Hun fikk Pitt til å gi pengene tilbake, men hun vant ikke.

Hvor lenge etter det tok faren din livet sitt?

49 dager.

- Det var du som fant ham? - Ja.

Han... Jeg måtte på do.

Jeg trodde døra satt fast.

Et sjokk som det kan være en slags vold.

Det er like svekkende som fysiske traumer.

Virkningene varer like lenge, om ikke lenger.

Nummenheten og stresset, smerten, frykten, raseriet...

Det er det dette handler om.

Ifølge ms Lipton, sa du at du ville drepe Dawson Pitt.

- Du sa det flere ganger. - Jeg mente det ikke.

- Det gjorde du sikkert ikke. - Det betydde ingenting.

Det gjorde det.

Tekstet du?

Nei, jeg bare rundet hjørnet.

- Du kom fra ingen steder. - Ingen steder?

Jeg var parkert. Du kjørte inn i meg.

Bussen tok en evighet. Unnskyld.

- Går det bra? - Ja.

- Må vi kjøpe billetter? - Hva ser du på?

Jeg vet ikke... Ok, greit!

Nei, jeg tror det er en forhåndsvisning. Vi kan bare gå inn.

- Ser det ut som at jeg har tid? - Jeg tror det er der.

Det koster $ 150 å fikse det.

$ 150? Det var en liten dunk! Det er latterlig.

- Ja, og du bulket bilen! - Støtfangeren er for lav.

Bulken er for høyt oppe til at det var ham. Han gjorde det ikke.

- Pappa. - Hvem er du? Forsikringsselskapet?

Han bulket bilen min, og nå gjør han opp for seg.

Pass på dine egne saker.

- Han gjorde det ikke. - Så nå er jeg en løgner?

Nå? Jeg tror ikke det er første gangen din.

Hvert instinkt jeg har vil banke deg sønder og sammen.

Det er ikke instinkt.

Instinkt er oppførsel basert på tidligere erfaring.

Du har hatt masse erfaring gjennom en voldelig far,

eller kanskje ingen verdsatte deg.

Du kompenserer for mangel på verdi ved å utagere offentlig

og ta det ut på fyrer som det. Her er en annen teori.