Attica

Den 9. september 1971-

-tok fangene over Attica-fengselet, 40 mil utenfor New York.

Det var det største fengselsopprøret i USAs historie.

Torsdag: dag 1

Attica-anstalten

Noe var alltid på vei til å skje på Attica.

De innsatte var lei.

Lei av løgner, av løfter...

Vi var lei.

Noen slo til en vakt, og når man slår til en vakt, er det over.

Da brøt helvete løs.

Jeg var i metallverkstedet. Vi hørte sirener.

Jeg sa: "Hva faen er dette?"

Jeg sto i dusjen og kom ut søkkvåt.

Det rådet total panikk.

Plutselig så jeg at verksteddøren sto åpen.

Folk kom løpende med store rør og kniver.

Før man visste ordet av det, løp alle rundt overalt.

Så stakk folk inn hodene sine gjennom de knuste rutene-

-og sa: "Ta vaktene! Ta nøklene!" Vaktene fikk bank.

Alle i ledelsen som man fikk tak i,-

skulle få seg en omgang.

Det var sjansen til å slå tilbake mot undertrykkerne.

Nå hadde jeg en hel gjeng mordere med meg.

Det var oss mot dem.

Jeg bare hoppet inn uten noen plan.

Jeg tenkte ikke på den måten.

Jeg banket politifolk, og det føltes bra.

Det skulle ha tatt slutt der, og da siden avdelingen var låst.

Men fangene gikk mot Times Square og begynte å rykke i portene.

Alle de fire avdelingene møttes ved Times Square.

Basert på fengslets utforming-

er Times Square det sentrale navet.

Da opprøret startet, var faren min i Times Square.

Han hadde nøkler til alle gangene.

Og dessverre fortsatte fangene som befant seg i en tunnel,-

å trykke seg mot den celledøren.

Og de ropte på faren min at han skulle låse opp porten.

Quinn hoppet bakover i bestyrtelse og dro i tåkeluren.

Den begynte å ule.

De begynte å slå i porten, slå i porten, slå i porten...

Ingen visste at en av hengslene var sveiset sammen-

-høyst provisorisk under byggingen på 1930-tallet.

Den hengselen sprakk.

Låsen bare gikk opp. Og de løp ut.

De hoppet på faren min og tok nøklene hans.

Det ga dem adgang til alle dørene i Times Square.

Han ble grovt mishandlet.

Jeg snudde og satte to knoker mot Quinns hals.

Jeg kjente en veldig svak puls. Den liksom blafret.

Og noen minutter senere kom den tilbake.

Noen av fangene kjente faren min.

Fire muslimske fanger hentet en madrass og la ham på den.

De rullet ham vekk fra Times Square.

De fortalte at en fangevokter var i akutt behov for legehjelp.

Til slutt kom det en ambulanse.

I mellomtiden ble moren min fortalt at faren min var skadet.

Da de hadde tatt Quinns nøkler,-

-åpnet de alle portene og ropte: "Vi har tatt over kåken!"

Vi tok over hver eneste avdeling, men vi kunne ikke holde dem.

Så vi trakk oss tilbake til avdeling D.

Stedet brenner. Røyk velter ut fra fem bygninger.

Kapellet og vaskerommet er utbrent.

Vi hadde bare kontroll over gården mens de kontrollerte systemet.

De kontrollerte portene, dørene og gangene.

De sto over gangene med trukne våpen.

Jeg skifter bildet fra avdeling B-

-til gruppen over taket på avdeling C.

Nå har vi luftegård D og avdeling D i bildet.

Jeg filmer gjennom kikkertsiktet.

Det er den styggeste svartingen jeg har sett.

Vi visste at de sto over gangene.

De prøvde å gjemme seg, men vi visste at de var der.

De holdt seg ute av syne.

De fleste av fangene har skjult ansiktene med håndklær og annet.

Det var en måte å forhindre at ens identitet ble avslørt.

Og hvis de kom inn, hadde vi beskyttelse. Trodde vi, i hvert fall.

I dag gjorde rundt 1000 fanger på Attica opprør-

-og tok kontroll over høysikkerhetsfengselet.

De tok 33 vakter som gisler og skadet andre i tumultene.

Politiet har sikret det meste av fengselet-

men urolighetene er ikke over.

Da vi kom til luftegård D, ropte vi: "Vi har gisler!"

Vi var rundt 1000 mann som skrek det ut.

Vi visste at vi trengte gisler for ikke å bli angrepet av politiet.

Gislene er ditt eneste pressmiddel.

Så lenge de hadde gisler...

De hadde ingen våpen eller noe som helst.

Men de hadde gisler, og de er ditt folk.

Du har ansvaret for ditt folk.

Du må beskytte folket ditt og gjøre jobben din.

Sett deg ned og forhandle med oss.

Vi nærmer oss stedet der 21 gisler holdes.

De er i den store gruppen.

Vi kan ikke skille dem fordi fangene har tatt klærne deres-

og satt fengselsklær på dem.

De fikk bind for øynene og ble satt i en ring i luftegården.

Fanger sto rundt dem for å beskytte dem.

Vi så dem som tatt til fange.

Vi så dem som mennesker som var under vår overvåkning.

Vi kunne ikke skade dem.

I islam får man ikke skade krigsfanger.

Derfor bestemte man-

-at muslimene skulle holde øye med dem.

Jeg var forbannet fordi vi ikke fikk angripe politiet.

Jeg ville ta en eller to og gi dem en real omgang.

Det var samme politi som pleide å håne meg.

Som pleide å herse med meg.

Så jeg sa: "Hva syns dere om meg nå, da?"

Det var bra muslimene var der.

Ellers ville mange av politifolkene blitt skadet. Skikkelig.

Det er vanskelig for noen som aldri har sittet inne-

-å forstå hvor uvirkelig alt var på dette stadiet.

Ingen truet oss.

Det høres sprøtt ut,-

-men å få litt kontroll over livet sitt,-

-en liten stund, og vi visste at det ville koste oss dyrt...

Man følte likevel overveldende glede-

-av å ha fått en viss kontroll over sitt eget liv.

I begynnelsen var det fullstendig kaotisk.

Folk kom ut med mat, klær, satte opp telt...

Det var feststemning. Vi var frie.

Vi ble enige som et fellesskap.

Da fantes ikke lenger svarte, hvite eller latinamerikanere.

Vi var alle fanger-

-og vi må klare å overleve hva som enn skjer.

Makt! Samhold!

Kom igjen, 38. Fortell at vi ikke er døde.

-Vi er ikke et dugg døde. -Vi skal ikke dø.

Vi kommer ikke til å dø her inne.

Guttene som hadde vært i Vietnam sa: "Vi lager hoocher."

En "hooch" var et telt.

Man hang et laken over en pinne,-

så hadde man et sted å sove.

Når folk måtte begynne å gå på do,-

var det ingen som funket.

De som hadde vært i hæren, sa: "Vi må lage en latrine."

De visste hva en latrine var, det gjorde ikke jeg.

Han kan gå. Han kan gå.

Ok, ok.

Det var en bror, han var hvit,-

og ble kalt Tiny.

Han var sykepleier før opprøret.

De satte opp en sykestasjon-

-der alle som hadde vondt, kunne gå og tas hånd om av Tiny.

Sykepleien i luftegården var faktisk mye bedre-

-enn den sykepleien vi hadde fått i løpet av årene.

Vi hadde det gøy.

Vi lagde vin og lagde mat der ute.

Det var som en stor piknik i en westernby.

Litt som "Deadwood" da Buffalo Bill var borte.

Har dere sett "Kruttrøyk"? Westernserien?

Matt Dillon var sheriffen som holdt orden der.

I luftegård D hadde vi ingen Matt Dillon.

Hver mann fulgte sin egen lov.

Man gjorde hva man ville, og det fantes ingen orden.

Redaktøren sa: "På et sted som heter Attica"-

-"pågår det et slags fengselsopprør som vi vil at du skal skrive om."

Vi hadde ingen anelse om omstendighetene.

Så dro jeg opp til Buffalo-

og videre til Attica.

Dette er John Johnson for ABC News i Attica, New York.

Det var en ekstremt labil situasjon, mildt sagt.

Det var vanskelig å få informasjon. Vi kom jo ikke inn.

Det eneste vi fikk høre, var at de innsatte hadde tatt fanger.

Det var noe som stort sett aldri hadde skjedd før:

Fangene hadde tatt over en stor anstalt.

Kjære vene.

"Attica, New York? Aldri hørt om. Hva er det for noe?"

Jeg visste faktisk ikke hva jeg skulle forvente da jeg kom dit.

Vi parkerte foran fengselet.

Vi rigget opp og begynte å filme så mye vi bare kunne-

-av det som foregikk utenfor fengselet.

Vi ante ikke hva som skjedde der inne.

Deres våpen må ikke bli tatt. Ikke dere selv heller.

Dere skal sette hardt mot hardt.

Fangevoktere har blitt alvorlig skadet i løpet av formiddagen,-

-og vi vil ikke at noen av våre kommer til skade.

Delstatspolitiet ble tildelt våpen.

De sørget for at de hadde gassmasker.

I mine øyne så det ut som de skulle gå inn og ta tilbake fengselet.

Fins det omstendigheter under hvilke dere kan gå inn i?

Unnskyld?

-Kan dere gå inn? -Jeg må vurdere situasjonen.

-Har fangene stilt noen krav? -Vil de treffe Dem?

De sier at de bare vil snakke med guvernøren eller meg.

Man virket innstilt på å forhandle-

for å redde gislenes liv.

Siden de hadde gisler,-

-var det en mulighet for at forhandlinger skulle innledes.

Vi ser på en mann som snakker i megafon.

Det er visst et stort møte, men vi hører ingenting som sies.

Vi fanger innså at situasjonen vi befant oss i-

-krevde litt mer fokus, litt mer disiplin.

Vi spurte de innsatte: "Hvem vil dere skal representere?"

Vi holdt valg for hver avdeling. Slik utpekte vi våre ledere.

Noen hadde allerede status.

De som hadde sonet der en stund og ble respektert av andre.

Det de sa, virket rimelig i de flestes ører.

De hadde en plan.