Only Murders in the Building

Tidligere…

Velkommen til en avsløringsfest der vi avslører Bunnys morder.

-Vi har mistenkt deg siden i ettermiddag. -Cinda skulle bare se meg.

Og med det er enda et mysterium løst.

-To mord rett etter hverandre. -Ja.

-Du pusser faktisk opp. -Det er på tide.

-Hei, Joy. -Ber du meg ut på en date?

Ja.

Broadway! Jeg tror at jeg ville passe perfekt til det.

Og hvem er stjernen?

Ben! Alle får premierenerver.

GARDEROBE

-Jeg klarer meg. -Ok, fest sikkerhetsbeltene.

Hva gjorde meg til en nattens skapning?

-Noen må gjøre noe! -Han rører seg ikke!

-Ben! Ring nødtelefonen. -Nå kødder du faen meg.

Hele verden er en scene.

Og alle bla, bla… Vi kan det sitatet der alle sammen.

Men om du er en teatertype,

er det mye mulig at du ble besatt da du var veldig liten.

Da du så det vidunderlige i et liv du kunne bli del av en dag.

Fullt av historier og opplevelser som du bare kan drømme om fra åttende rad.

Bak to høysåter på sjuende rad.

Men når besettelsen er der, kommer jobben. Med timer og øvelser.

Med tale og teknikk. Du finpusser håndverket ditt

mens du tramper langs fortauene i New York og prøvespiller for alt mulig.

Alt for det øyeblikket i rampelyset der du håper at noen vil se deg.

Virkelig se deg. Og vil si de magiske ordene:

"Hvor har du vært?"

Men hva om de magiske ordene aldri kommer?

Og du bare blir avist igjen og igjen.

År etter år og nesten-sjanse etter nesten-sjanse.

Til du innser at "nesten-sjanser" har blitt livet ditt.

Hvordan fortsetter du med noen følelse av håp?

Takk. Veldig bra.

Det har kommet noen som ikke er på listen vår.

Hun kan ha kommet rett inn fra gaten. Jeg kjenner henne.

Hun er dyktig, litt ordinær, men vi har ti minutter før lunsj.

Ja, helt greit.

-Er du fortsatt der, Loretta Durkin? -Ja.

Ja da. Hei, jeg er så lei for det.

Jeg trodde… Agenten min lovet meg at jeg sto på listen.

Det går bra. Har du sidene med barnepikerollen?

-Ja. Er det bare den ene scenen? -Det stemmer. Bare begynn når du er klar.

Nå er det nok. Det er nok spørsmål, etterforsker.

Jeg sier gjerne hvem jeg er og hva jeg gjør,

uten at du fortsetter å mase.

Jeg tar meg av barn jeg har fått ansvaret for.

Er jeg en erstatning for barnets virkelige mor?

Noen foretrekker at jeg sier nei, men det tror jeg at jeg er.

Jeg må være moren deres når jeg er alene med dem.

For et barn må alltid føle seg trygt.

De må føle seg beskyttet av en villskap som bare en mor er i stand til.

Det spiller ingen rolle om jeg selv har født dem.

Ville jeg drept for å beskytte et barn jeg har ansvaret for?

Det er vel spørsmålet du vil stille meg, antar jeg?

På det svarer jeg uten å blunke,

at jeg helt uten videre ville drept.

For barnets skyld og sikkerhet.

Så, nå har du svaret mitt.

Hvor har du vært?

Men når du endelig oppnår drømmen din, ditt øyeblikk i rampelyset…

Jeg sa: "Hvor har du vært?"

Hvor langt vil du gå for å beholde det?

Takk. Å, hjelpe meg.

Episode en - sesong tre Forestillingen må…

Gjør noe!

Han rører seg ikke.

-Ring nødtelefonen. -Ingen puls.

Jeg prøver å skjønne det.

PREMIERE! DØDSRALLINGEN

Nei, de har allerede erklært ham død.

De har erklært ham død.

Frådet han rundt munnen? Det ville tyde på en forgiftning.

Jeg så bare blod. Hva driver du med, Mabel?

Det kunne være naturlige årsaker eller at noe brast.

Charles, det er premiere, og en stjerne i sin beste alder faller død om på scenen?

Å, herregud. Han er død. Ben er død. Hovedrolleinnehaveren min er død.

Det er ikke din feil, Oliver.

Nei, det er ikke… Hva? Selvsagt er det ikke det.

Ok, Howard, gå og si til alle at det skal gå bra.

At vi skal samle oss hos meg

for premierefesten jeg har planlagt. Der skal vi finne ut av alt.

-Jeg tror ikke folk er i feststemning nå. -Bare gjør det, Howard.

-Hei, Oliver. -Er alt i orden?

Herregud. Skjer dette virkelig? Hvordan havnet jeg her?

Fire måneder tidligere

-Skjer dette? -God første leseprøve-dag.

-Skal jeg til Broadway? -Håper det. Hvorfor er jeg ellers her?

For støtte, notater og å oversette for Charles hva de unge sier.

-Og hvem får truffet deg? -Ja. Det er fint å se deg.

Vi er alle travelt opptatt, og hvem er vi uten et drap?

Jeg vet at du er nervøs. Den siste forestillingen din var jo en katastrofe.

-Det vet alle. Verden vet det. -Spol fremover.

Men du er en talentfull ung mann. Du har evnen til å lede.

-Og da du ba meg om å bli med, var jeg… -Stans der.

-Ba jeg deg om å bli med? -Ja, det gjorde du.

-Vet du hva? Glem det. -Å nei da.

Snakk poetisk om hvordan jeg tryglet deg om det.

Du som ikke har stått på scenen siden menn spilte kvinner.

-Ikke… -På Shakespeares tid

spilte menn kvinnerollene.

-Kvinner fikk ikke lov. -En aldersvits.

-Og en yrkesvits. -Jeg elsket den.

Men kan vi snakke om meg nå, og at jeg skal få være i samme rom som Ben Glenroy?

Håret løst eller oppsatt? Liker han ører?

Skuespillere er bare mennesker. Husk hvor nervøs du var for å treffe meg.

-Det husker jeg ikke. -Jo da, og se på oss nå.

Når vi er der, hvordan gjør vi entreen?

-Vil du introdusere meg? -Introdusere?

Det er en leseprøve. Det er ikke Donna Reed show.

-Donna Reed… -Glem det.

Ok, ikke start denne reisen med å skremme vekk alle kollegene dine

gjennom et desperat forsøk på å kjekke deg. Ikke kjekk deg!

-Oliver Putnam er her! -Å, herregud.

-Et spørsmål. Hvem vil på Broadway? -Jeg!

Takk for oppmerksomheten.

En anekdote. Jeg husker da jeg prøvespilte for Oliver Putnam for dette stykket.

-Det stemmer. -Husker du hva du sa til meg?

Å ja. Jeg sa: "Hva om du blir assistenten min i stedet?"

Det stemmer. Ord for ord.

-Ordet er ditt. -Takk, Howard.

Så hovedrolleinnehaveren er en smule sen. Men la oss sette i gang.

Jeg ønsker dere alle velkommen til Dødsrallingen.

DØDSRALLINGEN

-Jøss. -Å, herregud.

Ja.

En historie om døden i et fyrtårn i den tåkete, nordlige delen av Nova Scotia.

Der den eneste personen i rommet der dødsfallene skjedde, er et spedbarn.

Noen kan kalle dette gamle stykket litt slitent.

Men det har jeg jo blitt kalt et par ganger selv.

Da vår fantastiske produsent, Donna DeMeo, ringte meg om…

Med Clifford. Sønnen min, Cliff, som skal produsere alene for første gang.

-Men med meg. -Takk, mamma.

Jeg gleder meg sånn,

fordi akkurat som figurene deres som sitter i et fyrtårn i en orkan,

skal vi ta Broadway med storm.

Hva syns dere? Jeg er så stolt av gutten min.

Så, så… stolt.

Han er skeiv, så jeg kan kysse ham sånn.

Greit. Så jeg syns at…

Hva? Jeg liker bare å gjøre dette.

Nei da. Om jeg får lov. Vi er i et veldig lite rom her,

og jeg vil gjerne ta opp elefanten i underholdningsbransjen i det.

Og den elefanten er meg.

-Himmel og hav. -Ja.

Jeg spilte Aristotle Brazzos i 224 episoder med dramatisk fjernsyn.

-Aristotle? -Vær så snill.

Og i oppfølgeren, som for øyeblikket er stanset

fordi produsenten er tiltalt for sjikane.

Jeg har spilt hovedrollen i tre fjernsynsfilmer.

Og i en rekke TV-annonser for valgkampen til Dukakis.

Dette er for å si at jeg er akkurat som dere. Jeg er ikke spesiell.

Jeg er ikke mer spesiell, fordi på en måte er vi alle…

Det var vel Gandhi som sa:

-"Er ikke alle det…" -Tusen takk, Charles.

-Så inspirerende, fint. -Landet jeg perfekt?

Flyet ligger strødd utover rullebanen. Greit. Mens vi venter på Ben,

skal vi ta en kikk på kulissemodellen?

Å, herregud.

Ok, en hemmelighet: Jeg syns at teater er ganske teit.

Folk som er pyntet opp i kostymer som ingen ville gått i,

som oppfører seg som om ingen sitter der og ser dem si ting som ingen ville sagt.

Men dette stykket er i hvert fall en drapsgåte.

Det kan jeg forstå. Og alle drapsgåter trenger et offer.

-Og det er virkelig fremragende… -Ok.

PRØVESAL

Hvem prompa?

-Ben Glenroy, mine damer og herrer. -Nei. Stans!

Nydelig.

Takk. Dette er forresten manageren min, Dickie.

Ikke bare manageren, men også broren min.

Men ikke si "nepotisme", for han blir veldig usikker på evnene sine.

-Hei. -Det er hans skyld at vi er sene.

Dickie fikk oss et kvartal bort…

-Nei! Folkens, er dette ensemblet mitt? -Ja.

-Ja. Og vi gleder oss sånn. -Hei, jeg er Ben.

Jeg er også intimitetskoordinator.

Jeg heter Kimber. Jeg visste ikke at vi hadde kjærlighetsscener.

Hva? Vi er midt i en nå. Se opp for Kimber.

-Og du er altfor kjekk. Gi ham sparken nå. -Jeg heter Ty.

Kan alle bare signere taushetserklæringene?

På siste side står det at det er greit at vi filmer.

-Unnskyld, filmer? -Ja, to programmer for prisen av ett.

Broadway-debuten min og en dokumentar om den.

Dette er dokumentaristen min, Tobert. Ja, det stemmer.

Det er Robert med T. Hei, Broadway, jeg bare observerer.

Det er siste gang dere hører stemmen min.

-Hei, Ben, jeg er Charles-Haden Savage… -Faen ta! Energien fra dette hjørnet…

-Ikke sant? Føler alle det? -Dette er barnepiken vår…

-Loretta. -Ja.

-Oliver sier at du er fantastisk. -Tja, Oliver smigrer.

Ikke stjel oppmerksomheten.

Jeg tuller. Det er en ære å få jobbe med deg.

Kjære vene. Vennene mine er så opprømte over at jeg får jobbe med CoBroen.

-Herregud, nei. Bare "CoBro". -Unnskyld?

Bestemt form får meg til å høres ut som en dust. Som "The Rock" eller "paven".

Ærlig talt. Gi dere nå.

-Ja. -Ikke sant?

Men i filmene er jeg bare en snill zoolog