Will & Harper

Start når du er klar.

Da går jeg bare inn i rommet.

Og setter meg, slik man noen ganger ser når dokumentarer begynner.

Når de bruker B-opptaket,

men intervjuobjektet skjønte ikke at de skulle bruke det.

Helt naturlig.

Hei. Jeg er Will Ferrell. En av verdens beste skuespillere.

For lenge siden, da jeg var på Saturday Night Live...

Will Ferrell.

Jeg har ikke fått så mange venner her.

Jeg traff en som het Andrew Steele.

Han begynte som forfatter den samme uka som meg.

Hallo, jeg er Robert Goulet.

Han skrev en haug med sketsjer til meg.

Hallo, det er Saddam.

Og han ble til slutt sjefsskribent på SNL.

Kan du legge ned geviret?

Andrew var født og oppvokst i Iowa.

Levisbukser.

Billig øl.

Haikertype.

Tre dager.

Uten søvn.

En elskelig grinebiter med superrar, kreativ humor.

Vi jobbet på Saturday Night Live i årevis, og han nevnte

at han ville lage en etter skoletid-spesial.

Kjenner du til farene ved diabetisk ketoacidose?

Vi tullet mye.

Vi drakk mye.

Hvis du har klødd deg i hodet og tenkt: "Hvorfor laget han det?"

Da var nok Andrew Steele involvert.

Hvorfor laget jeg en film for Lifetime TV?

Sarah kan jobbe. Jeg passer barna.

Hvorfor laget jeg en film på spansk?

La oss løpe om kapp tilbake til huset!

Hvorfor laget jeg masse reklame for dårlig øl?

Mens alt dette skjedde, giftet begge seg og ble fedre.

Med årene ble han en av mine nærmeste venner.

Da pandemien kom, så vi hverandre ikke på lenge.

Og en dag spilte jeg inn en film i Boston,

og jeg fikk en e-post fra Andrew.

"Hei, Will.

Det er noe du må vite.

Jeg er gammel nå,

og selv om det sikkert virker latterlig og unødvendig å melde,

skal jeg transisjonere, og leve som kvinne."

"De siste ti årene har jeg prøvd å forstå hva som foregår.

Prøvd å kvele det mange ganger gjennom livet.

Nå gir jeg opp kampen.

Som liten trodde jeg at alle gutter hadde det som meg.

Så tenkte jeg: 'Kanskje jeg bare er en raring.'

Så dyttet jeg det vekk i mange år og endte opp i terapi.

Det er vidunderlig når kropp og sinn

gjør opprør mot den unaturlige, ulykkelige tingen du har blitt."

Jeg tviler på at å være transkvinne vil endre personligheten min.

Istedenfor grinebiter blir jeg megge. Jeg tror det har gjort meg lykkeligere."

"Jeg skulle ønske det betydde en lys, sorgløs fremtid

full av mot og selvtillit, men sånn gikk det ikke.

Jeg er full av tvil og frykt, akkurat som komikeren jeg har vært hele livet."

"Jeg er ikke noe flink til dette.

Det kommer til å bli langsomt, pinlig, skremmende og herlig.

Jeg håper jeg ikke mister noen jeg bryr meg om.

Takk. Navnet kommer senere."

Det brevet var vanskelig å sende.

Jeg skrev det om og om igjen og prøvde å si det jeg ville si.

Det var bare...

Dette er sjukt.

Det store spørsmålet når folk kommer ut, er: "Vil jeg fremdeles bli elsket?"

Jeg har møtt transpersoner som ikke ble elsket etter at de kom ut.

Jeg tviler ikke på at Will er min venn, men jeg er ikke Andrew Steele lenger.

Hva gjør vi nå?

Da jeg sendte e-posten til Will,

svarte han ganske raskt at han støttet meg.

Jeg skrev og sa jeg var glad i henne og støttet henne.

At vi skulle snakke med hverandre når vi kunne.

Jackpot!

Men jeg hadde mange spørsmål.

Jeg har mye jeg vil spørre Will om.

Hva betyr det å være trans for ham? Tenker han at jeg er en kvinne?

Kjenner han noen andre enn meg?

Hvorfor navnet Harper?

Og hvor lenge følte hun det slik?

Hvorfor holdt hun det inne så lenge?

Er han nysgjerrig på hormoner, operasjoner og hårfjerning?

Vil han spørre meg om alt man ikke burde spørre transpersoner om?

Liker hun fortsatt billig øl?

Hvorfor liker han ikke Natty Light?

Eller liker hun bare vin nå?

Skikkelig digg øl. Den beste ølen.

Burde jeg oppføre meg annerledes nå? Får jeg en helt ny venn?

Hallo?

Så ringte han meg.

Han tenkte at jeg hadde vært landet rundt nesten like mye som en lastebilsjåfør.

Jeg har kjørt, haiket og vært overalt. Jeg elsker det.

Jeg klarte det.

Jeg vet ikke om landet elsker meg tilbake.

Etter at hun hadde kommet ut, sa hun trist:

"Jeg vet ikke om jeg kan dra de samme stedene når jeg er Harper."

Da fikk jeg en idé.

"Harper, vil du ta en biltur

hvor vi besøker de stedene som den nye versjonen av deg selv?

Samtidig finner vi ut av hva dette betyr for oss."

Da jeg reiste rundt som mann, hadde jeg med meg tre T-skjorter,

tre underbukser og en olabukse.

Dette blir vanskelig. Skoene er det vanskeligste.

Herregud.

Jeg må utvide kofferten så godt jeg kan.

Ok.

Jeg tok med et par sko, for det er alt du trenger.

Jeg har en Deerhunter-jakke,

som jeg neppe kommer til å bruke.

Sherlock Holmes-kostymet må med.

Jeg er redd det ikke blir plass.

Pokker.

Saksofonen må bli hjemme.

Man må ha med stoler på biltur. Og en kjølebag.

For man vet aldri når man vil stoppe og ta seg en kald Natty Light.

Eller hva Will drikker. En eller annen håndverksøl.

Som sikkert smaker appelsin.

Harper.

Se på deg.

Jeg er i Dallas.

Vi ble omdirigert fordi det var en lufttrykksituasjon i kabinen.

Jeg tilkalte betjeningen.

- "Trenger de hjelp der oppe?" - Ja. Selvsagt.

De sa: "Vær så snill, sir.

Bare slapp av."

"Slapp av selv!"

Vi ble faktisk kastet av flyet.

Du henter meg, ikke sant?

- Jeg henter deg i byen. - Greit.

- Vi ses i New York. - Ok. Ha det.

Vi skal ha 16 dager på veien.

Det vil sikkert dukke opp mange ting, men det er jo rart. Vi er gode venner.

Men er vi det? Det er rart å si.

Jeg var jo Harper Steele. Will var alltid venner med Harper.

Men det var en personlighet som han også var venner med,

som jeg ikke liker eller trenger nå.

Harper, jeg kom meg på flyet.

Alt er klart.

Mange av oss vet det ikke hva reglene er.

Når det gjelder vennskapet og forholdet vårt,

er det ukjent farvann.

Snakkes. Ha det.

Jeg vet ikke hvorfor han vil møtes her.

Kanskje en kjendisgreie. Han liker ikke å være ute.

GOLFBANE

Hva faen? Herregud.

Du fant frem.

- Takk for at du hentet meg. - Hva er dette?

Van Cortlandt, husker du?

Hei, gamle venn. Jeg husker faktisk det.

- Alle våre... - Vi spilte golf her to ganger.

Jeg har kortet mitt ennå.

Golfløyve i New York.

- Vil du ta en runde? - Ja.

- Du ser flott ut, forresten. - Takk.

Fin jakke.

Jeg er god til å pakke. Sånn.

Nå holder den seg.

Jeg gleder meg til å kjøre.

- Er den god å kjøre? - Nei.

Den er ræva.

- Tjukt teppe overalt. - Deilig.

- Luksuriøst. - Nemlig. La oss dra.

DAG 1

Vi drar herfra, men jeg vil spise frokost med barna mine.

Så drar vi etterpå.

Jeg gleder meg til å se barna igjen. Jeg har ikke sett dem på lenge.

- Hei! - Hei, folkens.

- God morgen. - God morgen.

- Hvordan går det? - Godt å se deg.

Emma, når så jeg deg sist?

Jeg så deg på SNL for kanskje tre eller fire...

- Før pandemien. - Jeg traff deg før det.

Dere var små. Og plutselig tok du frem en liten saksofon.

Du begynte å spille.

Å spille i et familieband

Ja vel?

- Jeg visste ikke at du kunne det. - Jeg spilte også.

Dere bare så på oss. "Dette er verken morsomt eller bra."

Dette er dilemmaet. De har både gresk og atensk omelett.

Hallo, vil dere bestille? Hva skal dere ha?

- Har dere tzatziki? - Ja, det har vi.

- Gresk restaurant. - Tzatziki til hele bordet.

- Nei, ikke til hele bordet. - Tusen takk.

Hva...

La meg være klinkende klar.

Harper er fremdeles pappa.

Harper er fremdeles pappa, ja.

Pappa.

- Men bruker pronomenet hun. - Ja.

Harper er fortsatt pappa fordi hun sa hun var pappa.

- Hvordan fortalte du det? Møttes dere? - Nei, på e-post. Akkurat som deg.

Jeg var på Popeyes og hentet mat.

Jeg bare... "Jøsses! Jeg må stoppe for dette."

Da de ble skilt, hadde vi skjønt det.

Vi fikk beskjed av Harper at vi kanskje ville finne dameklær.

Hun gikk med dameklær. "Ok."

Og etter det fikk vi vite alt. "Jeg bruker hun/henne."