The Lord of the Rings: The Rings of Power

TIDLIGERE

-Hold dere fast! -Disa!

Et ildberg våknet.

Jordskjelvene

spredte seg gjennom jordens bein

og fikk solsjaktene til å styrte sammen,

og dermed kan vi ikke dyrke mat.

Nei, nei, nei.

Disse ringene vil være hinsides enhver makt hittil skapt

av dverg eller menneske.

De vil være Maktens ringer.

Makt til å helbrede fjellet deres.

Å gi faren din en mulighet til å redde riket sitt

kan være måten å gjenvinne hans respekt på.

Kanskje til og med arven din.

Fornærmet du nettopp min far?

Snakker du nedlatende om dronningen igjen, er det du som blir ufør.

Er det forstått?

Løgndronning!

Hun er uskikket til å herske!

Med sine siste ord snakket kongen til meg,

og sa at det var fra denne... hun søkte råd.

Alvesteinen er deres dronning!

-Vær stille! -Palantíren er min.

Morder!

Mørk magi!

Pharazôn! Pharazôn! Pharazôn!

Pharazôn! Pharazôn!

Din høykonge mener at dvergene ikke er verdige.

Faktisk har han forbudt at flere ringer blir smidd.

Vi har ikke tid til å prøve å overbevise ham om hvem som fortjener hjelp.

Hva gjør du?

Jeg forteller ham at jeg stenger ned smien.

Vil du lyve for høykongen din?

Det vil gi oss rom til å fullføre arbeidet vårt.

Jeg stoler ikke på denne kraften i Eregion.

Du sa en gang

at alvenes skjebne avgjøres av klokere sinn enn våre egne.

At å prøve å endre den, å prøve å lure døden,

kan føre til en enda større ulykke.

Jeg undres...

Hva om du hadde rett?

En stor hær av orker har marsjert inn i alveland.

Det sporet.

Det fører visst til...

Eregion, herre.

Høykongen må få vite om dette før hæren vår seiler mot Mordor.

Der borte.

Dra til Lindon. Jeg skal oppholde dem så lenge jeg kan.

Ta den.

Ta den, Elrond.

En stjerne skinner over vårt møte,

fru Galadriel.

MAKTENS RINGER

Denne veien.

Som du ser, forsøker vi å grave en ny tilgangssjakt

for å prøve å nå sollyset.

Men så langt har vi bare oppnådd å gjøre fjellet mer ustabilt.

Ta den hakken. Ikke sant? Sett hakken her.

Om du drar i hakken... Er du klar?

Jeg vil ikke kaste bort tiden her.

Greit, greit!

Er noe galt, herre?

Nei.

Nei, alt vil snart bli bra.

Jepp.

Grav her.

Herre, det er en grunnmur.

-Riv den ned... -Forklarer du gravekunst for meg?

Det er her vi skal grave. Gjør som jeg sier.

Gi meg øksen din.

-Far... -Øks!

Narvi!

Skiftet er over!

Gå. Gå hjem!

-Det er bra. -Med glede.

Er vi ferdige?

Herre, burde du ikke ta deg en pustepause?

Det er ikke luft vi trenger, men lys.

Herre! Nei!

Far, nei!

Neste gang jeg beordrer deg til å grave,

gjør du det.

Her. Her.

Greit. Én, to, tre, fire. Grav.

Jeg synes synd på dem der oppe.

Slaver av solen.

Bundet til dens uopphørlige rytme av våkenhet og søvn.

I Khazad-dûm er vi fri fra dens tyranni.

Her bringer vi solen til oss.

Endelig er det daggry igjen

i fjellet vårt!

Khazad...

Dûm!

Dverger og alver som samarbeider.

Det ble sagt å være umulig.

Men vårt samarbeid har oppnådd dette underverket.

Og i dag legger vi ut på en ny drøm,

for å forevige vennskapet vårt i stein.

Narvi?

Narvis store øyeblikk.

Jeg gir dere...

...Durins dører.

Den nye vestporten til fjellet vårt.

Ugjennomtrengelig. Kun synlig i måneskinn.

Og bevoktet av et passord som kun er kjent for venner.

Følg med, smeder,

følg nøye med på Narvi mens han er her.

Ikke bare fordi han er en mesterlig kunstner.

Han er det.

Han er også en beryktet tyv. Ikke la noen juveler forsvinne.

Ja, prøv å sjekke lommene hans.

For et varig vennskap

mellom alver og dverger.

Gjestfriheten blir verdsatt.

For mye? Talen min.

Jeg rådet deg til å gjøre det kort.

Jeg husker ikke at du sa det.

Du lytter ikke alltid.

Når du har fått en tanke i hodet.

Jeg burde ha snakket lenger.

For å gjøre ære på dine bidrag.

Tilgi meg.

Jeg har vondt for å feire

når de som er mest påvirket av Mordor, fortsatt lider.

Ringer for mennesker?

Jeg sa ikke noe om ringer.

Det er et spill du spiller, ikke sant?

Å så frø i andres sinn, og så overbevise dem om

at frukten kommer fra dem selv.

Jeg trodde at vi tenkte det samme om dette.

Har du ombestemt deg?

Dette er en natt for dverger. Kom. Vi snakker om mennesker i morgen.

Jeg foretrekker å snakke om dem nå.

Mye av menneskenes elendighet er selvforskyldt.

Og jeg har hørt at det var menn fra Sørlandene

som hjalp Adar med erobringen hans.

Bare noen av dem.

Mange av de andre har allerede fått nye hjem

av sitt eget folk, fra Númenor.

Har du vært i Númenor?

Nei.

Det er bemerkelsesverdig.

Men splittet.

Alltid vaklende mellom storhet og sammenbrudd.

Jeg frykter Númenor.

Mer enn noe land i Midgard.

Jeg håpet at ringene våre kunne gjøre henne stabil.

Vi kan ikke gi ringer til menneskene.

Risikoen for fordervelse er for stor.

Uansett hvilke problemer vi måtte løse,

kan vi skape langt verre.

Ja.

Du har rett.

Selvfølgelig. Mennesker kan være veldig svake.

Men når mørket faller,

er det alltid noen som står frem og skinner.

Eärendil, Tuor,

Beren, sønn av Barahir.

Nøyaktig hva foreslår du?

Vi finner mennesker vi kan stole på.

De klokeste, de edleste, de med renest hjerte.

Fra Númenor til Rhûn finner vi ni ringbærere

i de ni største dødelige rikene.

Ni?

De tres fullkommenhet.

Gjort tre ganger fullkommen.

Den tredje gangen vi smir, lager vi ni.

Vi har oppnådd store ting, min venn.

La oss ikke risikere å mislykkes...

...ved å strekke oss for langt.

Beklager. Svaret mitt er nei.

Maktens ringer er smidd.

Selvfølgelig.

Ingen grunn til å unnskylde deg. Det er i orden.

Jeg skal lage de ni selv.

Har du noen gang sett det? Over havet i vest.

Det hvite tårnet i Eressëa...

Porten til De udødelige land.

Det har jeg ikke.

Bare det skarpeste øye kan.

Og bare fra toppen av Meneltarma.

Jeg tror alvene plasserte det der med vilje.

Så hver solnedgang er en påminnelse om at våre dager må ta slutt,

men ikke deres.

At uansett hvor høyt vi klatrer,

vil noen ting for alltid være uoppnåelige.

Herskerstaven er nå din, far.

Er ikke det høyt nok?

Hele livet har jeg trodd det var det.

Herskerstaven er det du gjør den til.

Menneskenes tideverv er her, far. La oss gripe det.

La oss bygge det Númenor du alltid har sett for deg.

Én gang, da du lå ved hennes bryst,

spådde moren din at du ville få en dårlig skjebne.

Moren min?

Hva sa hun?

Imponer meg i oppgaven jeg skal gi deg,

så skal jeg si det.

Gjør du ikke det, må jeg finne en annen plass for deg.