The Lady Bird Diaries

22. NOVEMBER 1963

Fredag 22. november.

Alt begynte så vakkert.

VELKOMMEN TIL FT WORH

Etter et duskregn om morgenen

var solen lys og vakker.

Vi var på vei til Dallas.

Vi har en strålende sol over oss,

og presidenten vil ri i det åpne.

Hjulene er nede,

og presidenten og Mrs. Kennedy har ankommet Dallas Love-Field.

Med presidenten på disse flyvningene,

visepresident og Mrs. Johnson...

I den første bilen, president og Mrs. Kennedy,

og så en Secret Service-bil, og så vår bil.

Gatene var fulle av folk,

mange barn, alle smilte.

Vi rundet en sving på vei ned en bakke.

Plutselig hørte vi et skarpt,

høylytt skudd.

Et skudd og så to til.

Jeg hørte over radiosystemet: "La oss komme oss vekk herfra."

Og mannen som var med oss, fløy over forsetet,

rett på Lyndon og kastet ham i gulvet,

og sa: "Kom deg ned."

Bilene akselererte raskere og raskere.

Jeg så meg over skulderen en siste gang,

så en bunt av noe rosa,

akkurat som en drivblomst,

som lå i baksetet.

Det var Mrs. Kennedy som lå over presidentens kropp.

PARKLAND SYKEHUS TIL VENSTRE

De førte oss inn i et stille rom.

Det var fra Kenny O'Donnell

at jeg først hørte ordene:

"Presidenten er død."

PASIENTREGISTRERING KENNEDY JOHN F

Mr. Kilduff sa til Lyndon: "Mr. president."

Jeg så opp på en bygning,

og det var allerede et flagg på halv stang.

Det var da tyngden av det slo meg.

Situasjonsrommet, dette er Wayside. Hører du meg? Over.

Vi venter på innsvergelsen ved flyet.

Vi har dette fra Washington.

Det var en TV på, kommentatoren sa:

"Lyndon Johnson, nå USAs president."

Det er ingen tvil om at presidenten er død.

Da hadde Mrs. Kennedy ankommet, og kisten.

Mrs. Kennedys kjole var full av blodflekker.

Ektemannens blod.

Jeg spurte om jeg ikke kunne få noen til å hjelpe henne å skifte,

og hun sa: "Å nei, jeg vil at de skal se hva de har gjort med Jack."

Og der, i det veldig trange rommet i flyet,

med Jackie til venstre,

veldig fattet, tok Lyndon embetseden.

Jeg prøvde å uttrykke noe av det vi følte.

Jeg sa: "Å, Mrs. Kennedy,

vi ville aldri bli visepresident,

og nå, kjære Gud, har det kommet til dette."

Jeg ville gitt alt for å hjelpe henne.

Dette er en trist tid for alle.

Jeg vet at verden deler sorgen

som Mrs. Kennedy og hennes familie bærer på.

Jeg skal gjøre mitt beste...

...det er alt jeg kan gjøre.

Jeg ber om hjelp og tanker.

Det var som å gå ut på scenen for en rolle jeg aldri hadde øvd på.

Det kan virke utrolig,

men jeg ville være i en unik posisjon,

som kona til USAs president.

Og bare jeg ville se hendelsene utfolde seg

fra det bestemte punktet.

Liz Carpenter sa: "Du burde ta opp dette."

Hun ga meg sønnens lille båndopptaker.

Og så, det første ganske stille øyeblikket,

to eller tre dager etter den 22. November,

begynte jeg å skrive dagbok.

Det var for viktig

til ikke å dele det.

Og det var utrolig.

I president Johnsons hjem i Washington i Spring Valley

poserte nasjonens førstefamilie for portrettene sine.

De blir fotografert i hjemmet, der de skal bli

til Mrs. Kennedy kan flytte fra Det hvite hus.

Førstedamen,

og ved siden av presidenten står Lynda Bird, 19,

og Luci Baines, 16.

Det kan nevnes at hele familien har initialene LBJ.

CLAUDIA "LADY BIRD" JOHNSON SKREV NED SIN TID I DET HVITE HUS.

123 TIMER MED OPPTAK SOM AVSLØRER HENNES ROLLE

I JOHNSONS PRESIDENTSKAP.

OPPTAKENE HAR SJELDEN BLITT HØRT.

Tirsdag 26. november.

Jeg dro for å treffe Mrs. Kennedy for å diskutere rengjøringsdetaljene

som enhver kvinne som skal flytte ut

ville diskutert med enhver kvinne som skal flytte inn.

Hun sa at hun ville be meg om en tjeneste.

Hun ville la Carolines skole

fortsette i tredje etasje.

Og det var det letteste å si ja til.

Hun sa mange ting, som at jeg ikke skulle være redd for huset.

Du blir lykkelig her.

Hun gjentok det igjen og igjen, som om hun prøvde å berolige meg.

Etter at jeg flyttet inn i Det hvite hus,

de første tre-fire ukene frøs jeg hele tiden.

Jeg hadde ingen appetitt og gikk ned to kilo.

Jeg går på tå og hvisker.

Det er over nå, man kan ikke fortsette med det.

Har dere følt noen glede?

Over å nå jobben vi er i?

Overhodet ikke.

Bare en følelse av hvor vanskelig dette blir

og besluttsomheten om å gjøre disse tolv månedene så gode som mulig.

President Johnson gikk i St. Johns episkopale kirke,

ba for John F. Kennedy,

og ba presten i St. Johns om å be for ham,

for Lyndon Baines Johnson,

som en snikmorders kule plutselig sendte inn i en jobb

som er den viktigste og mest krevende på jorden.

Søndag 12. januar.

En ting som har gått upåaktet hen, men som jeg har lagt merke til,

Lyndon har vært i kirken hver søndag

siden 22. november,

og noen ganger noen dager imellom.

Det ville vært en underdrivelse å si

at en mann med god fornuft

ikke vet hvor mye han trenger hjelp og trøst.

Det gjør han.

Det var rykter om at han kunne bli fjernet fra Kennedys kandidatur neste sommer.

Nå vil han nesten helt sikkert lede det valget.

Hans presidentskap, uansett hvor langt, vil ikke bli et rolig et,

hans ambisjoner og besluttsomhet slår hans beskjedenhet og tvil.

Og det er kanskje slik det burde være for mannen som har den ultimate makten.

- Hallo? - Hallo?

- Jackie? - Herr president?

Jeg elsker deg.

Så søt du er.

Jeg savner deg, og jeg tenker på deg.

Takk.

Her er en liten jente som vil hilse på deg.

- Jackie? - Lady Bird?

- Ja. - Hvordan går det?

Opp til knærne i alle slags avgjørelser

og pakker ut og så videre.

Men jeg håper barna er glade og lykkelige

og at du får hvilt deg litt.

Du er så snill, Lady Bird. Du er så omtenksom som tenker på meg.

Ikke i det hele tatt. Jeg må bare komme meg på jobb og lære mye.

Lyndon vil si et ord til. Og masse kjærlighet til deg.

Å, samme til deg. Ha det.

Lørdag 7. mars.

Jeg har en kort uttalelse om økonomien.

Jeg er veldig fornøyd med den tidlige reaksjonen på skattekuttet.

Det virkelig høye punktet på dagen var Lyndons pressekonferanse på TV.

Etter at det var over, ringte jeg Lyndon

for å fortelle ham hvor bra jeg syntes han hadde gjort det.

Vil du høre på kritikken min i ett minutt?

- Eller i kveld? - Ja, frue. Jeg vil høre det nå.

Under uttalelsen var du litt andpusten,

og du så for mye ned.

Når du skal ha en forberedt tekst,

må du ha muligheten til å studere den litt mer

og lese den med litt mer overbevisning og interesse.

Problemet er at de kritiserer deg for å bruke så lang tid.

De vil bruke alt på spørsmål.

Spørsmålene deres gir ingen nyheter,

om du ikke gir dem nyheter, får du et helvete.

Generelt var det en god B+.

Hva synes du om det?

Jeg tenkte jeg var mye bedre enn sist uke.

Uansett, jeg følte meg trygg.

Som om du hadde kommet deg over en kneik psykologisk og på andre måter.

Det blir interessant å høre alle andres reaksjoner.

Da du gikk på college,

trente du til å bli ekspert på flere felt.

Du utdannet deg til lærer, journalist, sekretær.

Hvorfor trente du til alt det?

Var det usikkerhet? Eller bare et bredt spekter av interesse?

Jeg trodde at å være journalist, basert på de jeg kjente...

...plasserte deg på frontlinjen,

på steder som var spennende.

En student fra en liten by i Øst-Texas,

alle verdens dører åpnet seg plutselig for meg.

CLAUDIA TAYLOR HISTORIESKRIVING.

Jeg hadde mange oppdrag, men jeg foretrakk historiene,

for jeg fikk møte interessante personer.

Jeg visste at jeg måtte finne en måte å tjene til livets opphold på,

selv om jeg alltid trodde jeg ville gifte meg, bare antok at jeg ville.

Han gikk hardt ut,

og han var veldig direkte og dynamisk.

Og jeg tror at før dagen var over,

fridde han til meg, og jeg trodde han var gal.

Det tar vel lenger tid å bekrefte en dom

som skal vare livet ut.

Jeg ble opprømt.

Jeg ante ikke hva som skulle skje,

men jeg visste det ville være viktig.

Snakker presidenten om

verdensproblemer med deg?

Diskuterer han det som tynger ham?