Spielberg

Jeg begynte å lage filmer allerede som barn.

Men jeg husker at jeg nesten ga opp drømmen om å bli regissør.

Jeg må ha vært 16.

"LAWRENCE OF ARABIA", REGISSERT AV DAVID LEAN

Det kom en film som het "Lawrence of Arabia", som alle snakket om.

Jeg hadde aldri sittet i et kinosete før.

Dyr billett, 70mm-format og stereofonisk lyd.

Etter filmen ville jeg ikke bli regissør lenger.

Listen lå for høyt.

I en scene speiler han seg i sverd-kniven-

- da han fikk drakten og trodde han var alene.

Han gikk rundt og lo av skyggen sin-

- da den tynne drakten ble projisert på sanden. Et herlig øyeblikk.

Og senere når de jager de flyktende tyrkerne, ser man ham dekket av blod.

Han holder kniven i samme posisjon som under storhetstiden hans.

Han ser på seg selv og den han er blitt.

Det var slik jeg forsto at det fantes røde tråder som ikke fortelles.

Karakterer og personer utvikles.

David Lean skapte et portrett omgitt av storslagen, episk action, -

- men hjertet av "Lawrence of Arabia" er "hvem er jeg?".

Jeg reagerte så sterkt på filmskapingen.

Jeg så filmen igjen en uke senere.

Jeg så den en uke etter det og en uke etter det igjen.

Jeg innså at det var ingen vei tilbake.

Det var dette jeg ville gjøre om det så tok knekken på meg.

Dette skulle bli hele resten av livet mitt.

Det føles oppstilt. Senk litt. Det er bra. Kjempefint.

Kameraet må gå til høyre. Høyre. Det burde stemme.

Jeg er alltid nervøs før en ny scene. Det er som en prøve på skolen.

Jeg har aldri hørt replikkene før.

Jeg vet ikke hva jeg kommer til å si til skuespillerne.

Jeg vet ikke hvor kameraet skal stå. Det er sånn hver eneste gang.

Jeg skal si hvorfor det er så flott.

Jo sikrere jeg er på noe, desto mindre anstrenger jeg meg.

Jo mer jeg føler at det blir problemer med å fortelle historien, -

- desto hardere jobber jeg for å overvinne problemet.

Er det verd det?

Jeg hater å være nervøs, men jeg må føle at jeg ikke har full kontroll.

Når det begynner å utvikle seg til panikk, får jeg fantastiske ideer.

Jo mer truet jeg føler meg, desto deiligere føles det å slå seg fri.

Jeg elsker det. Neste scene. Bra.

HAISOMMER

- Så du det? - Ja.

Da Steven spilte inn "Haisommer", var folk flest-

- og LA Times sikre på at filmen kom til å bli en flopp.

Innspillingen av "Haisommer" begynte den 2. mai.

Jeg fikk rollen den 3. mai.

De manglet hai, manus og skuespillere, så...

Manus var aldri fastslått. Vi skrev om det tolv timer før vi filmet.

Det er nifst for en regissør å ikke vite om han skal få manuset ferdig.

Vi kan ikke filme nå. Vent litt.

Det er min andre dag til sjøs. Det gjenstår 54 dager til.

Hvis jeg overlever, har jeg lært mye.

Det tar dobbelt så lang tid å filme til sjøs som på land.

Studioet hadde aldri filmet på havet før.

De gjorde det i en innsjø eller i et basseng.

De lagde miniatyrbåter. Alt var så enkelt og man ble aldri våt.

Steven sa: "Jeg skal filme på åpent hav."

Det skulle bli en thriller om vanlige folk i et uvant element-

- som må kjempe mot noe som de ikke vet hvordan skal takles.

Det kreves en viss virkelighetsfølelse.

Det hadde den ikke fått på Universals område i Nord-Hollywood.

Det var ingen vei tilbake. Den måtte filmes på havet.

Jeg trodde det skulle bli lett.

Jeg kunne ingenting om tidevann og strømmer, vindens påvirkning på vann-

- eller hvordan himmelens farge påvirket vannet så ingenting stemte.

Det var mareritt på mareritt.

Jeg trodde vi aldri ville bli ferdige, og at jeg skulle få sparken.

Vi var helt isolert 19 km ute på havet.

Teknikken måtte gå foran kunsten hver eneste dag.

Vi filmet og fikk til kunst, men man så ikke arbeidet bak.

Å ha hele historien i hodet, var ensomt. Ingen kunne hjelpe meg.

Jeg måtte se den før jeg filmet den, og det gikk ikke med "Haisommer".

Før jeg skulle filme, traff jeg Henry Hathaway.

Han var en hard regissør. Han sa: "Du kommer til å gå til settet"-

- "og ikke vite hva du gjør. Det skjer oss alle."

Vokt den hemmeligheten med livet ditt.

La ingen se når du er usikker.

Gjem det fra alle ellers mister du respekten.

- Bra lyssetting. - Action, Roy.

- Ta det sakte. - Jeg kan ta det sakte.

Du burde komme hit og skuffe opp denne dritten.

Og ned...

Alt begynte å kollapse.

Første gang vi testet haien, sank den.

Den kikket opp av vannet og gjorde sånn.

Jeg visste at det skulle ta 3-4 uker å bygge haien på nytt.

Vi måtte ha noe som ikke viste haien, men at haien var i nærheten.

- Sett dem fast i ham! - Tønnene var en gudegave.

Jeg måtte ikke vise haien så lenge jeg hadde tønnene.

Det man ikke ser, er nifsere enn det man ser.

I manus sto det "hai" overalt.

Filmen viser ikke så mye hai.

Hvis haien hadde blitt vist, hadde det forandret hele psykologien.

Når man hører musikken, har man lært seg at haien er nær.

Er haien langt unna, er musikken lav. Skal haien angripe, er den høy.

Vi kan vise haiens nærvær og holdning-

bare ved å endre på noen få noter.

Man er nervøs uten å se noen hai.

Man er vettskremt.

Stol på meg, Charlie. Ikke snu deg! Svøm, Charlie!

Kom igjen! Bra gjort, Charlie! Bra gjort.

- Jeg kommer ikke opp. - Det er en perfekt spenning.

Alle andre filmskapere ville drepe for å få til det.

Jeg vet at jeg ga publikumet et støt-

hver gang de ble overrasket.

Slik som Hitchcock, vet han hvordan man får en til å sitte som på nåler.

Han viser ikke det man vil se.

Så gir han det når han selv vil. Han elsker å torturere publikum.

Har han en diagnose?

Tusen og én, tusen og to, tusen og tre, tusen og fire.

Alt skremte meg som liten.

Tusen og én, tusen og to, tusen og tre.

Jeg hadde et tre utenfor vinduet. Det var skrekkinngytende.

Tusen og én, tusen og to.

Jeg var så full av skrekk at jeg måtte bruke det.

Fantes det noe bedre publikum for mine demoner enn mine tre søstre?

Han låste oss inn i skapet med en hodeskalle-

- som han hadde dryppet voks på så det liknet blod.

Jeg tok på dem øyebind én etter én og satte dem i skapet.

Jeg la hele kroppsvekten mot døra.

De tok av seg øyebindet og jeg hørte på da de skrek.

Når jeg forteller om det nå... syns jeg fortsatt at det var ganske tøft.

Jeg skammer meg ikke for det. Det var gøy.

Først skremte han bare oss, men med filmene sine skremmer han alle nå.

Sommerens store film er selvsagt "Haisommer".

En fortelling om en morderisk hvithai.

Filmen ble sluppet i løpet av ferien for å få maksimal effekt.

Enkelte som har sett den, ser nå haier overalt i vannet.

ROBERT SHAW "HAISOMMER"

Jeg var sammen med Steven da "Haisommer" kom.

Han sa: "Vi sjekker køene." Vi kjørte forbi køene i Westwood, og jeg sa:

"Dette kommer til å forandre alt."

Vi satt i bilen, og han var nervøs, men opprømt.

Bilen svingte rundt hjørnet og det gjorde køen også.

Bilen fortsatte, og køen også. Han var overlykkelig.

Det var et umiddelbart gjennombrudd som om ballonger eksploderte i bilen.

Livet hans ble forandret på noen minutter.

Han var 25 år.

Omsetningen var tre ganger større enn budsjettet og filmen ble vist lenger.

Vi filmet i 159 dager.

Filmen skulle ta 55 dager, -

- men jeg trodde at jeg skulle klare det på 55 dager.

Steven ristet i Hollywoods grunnvoller.

"Haisommer" spilte inn mer penger enn noen annen film noensinne.

Suksessen forandret livet mitt.

Jeg fikk velge og vrake blant de filmene jeg ville regissere.

"Haisommer" var en billett til framtiden.

Jeg vil presentere en regissør som har skremt vettet av kinogjengere.

Er det ikke spennende? Alle elsker det.

Ønsk Steven Spielberg velkommen.

Når ble du interessert i film?

- Som barn, jeg var rundt 13 år. - Var det så enkelt?

Jeg begynte tidlig. Jeg tok det ikke på alvor.

Enkelte liker å male og kjøre små biler, og jeg likte å filme.

Jeg innså ikke at det hadde fantes filmer i 50 år.

Jeg bodde i Arizona, der det er så trist at man hører kaktuser vokse.

Jeg tok et filmkamera og lærte meg grunnprinsippene for moro skyld.

Jeg ville ha en perfekt barndom, som Norman Rockwells "American Dream".

Pappa var et datageni som jobbet med-

- å oppfinne den første kommersielle datamaskinen RCA i 1950.

Pappa var ettertraktet.

Han byttet ofte firma, så vi flyttet mye.

Men mesteparten av barndommen var i Phoenix, Arizona.

Pappa var en hardt arbeidende amerikaner.

Han jobbet seks dager i uka og kom sent hjem.

Karrieren hans holdt ham borte fra familien.

Mamma var som Peter Pan. Hun var mer søster enn forelder.

Hun var en bestevenn, ikke omsorgsgiveren.

Hun havnet i trøbbel akkurat som oss.

Steve syntes at faren i en familie skulle vite best, -

men vi var ingen vanlig familie.

Vi var som bohemer som vokste opp i forstaden.

Jeg gikk til en dyrebutikk en dag, og de hadde en ape-

i et bur som satt i fosterstilling.

Butikkeieren sa at apen var døende.

Han hadde blitt tatt fra moren sin og var deprimert.

Jeg kom hjem i jeepen min med et stort bur på lasteplanet-

og en ape i buret.

Jeg husker at barna ble livredde.

Steve sa: "I et vanlig hjem sier barna:"

"'Kan vi få en ape?' og moren sier: 'Er dere gale?'"

Når jeg hører om alt jeg har gjort, så tror jeg at jeg var gal.

- Syntes du hun var gal? - Jeg likte apen.

Som barn så jeg mye på tv eller hørte på filmmusikk, -

eller satt og så på skyene.

Pappa kjeftet på meg for det. Jeg burde hatt bedre karakterer.

Men jeg var ikke særlig interessert i skolen.

Steven var betenkt og forsiktig og på mange måter nølende.

Han var ikke som resten av barna i nabolaget.

Han var ikke sterk og ble mobbet. Det var slitsomt.

De fleste demonene mine var skader jeg hadde gitt meg selv.

De fantes inni meg og var hvordan jeg så meg selv.

Jeg hadde ingen god selvtillit-

da jeg vokste opp.

Jeg var en ensom fyr.

Det forklarer nok mye om hvorfor og hvordan han ville lage film.

Det er ikke bare en uttrykksmåte, men også en flukt.

Det var en måte å få venner på som han ikke ellers ville fått, -

- eller å få treffe jenter eller å finne en mening.