Sherlock

Fortell meg om morgenen din.

Ta det fra begynnelsen.

Jeg våknet.

Hvordan sov du?

Jeg sov ikke. Jeg sover ikke.

Men du sa akkurat at du "våknet" '?

Jeg ga meg med å ligge ned.

Alene?

Ja, naturligvis.

Jeg tenkte på Rosie. Datteren din.

- Hun er hos noen venner. - Hvorfor det?

Jeg takler det ikke så bra hele tiden.

Og... den forrige natten var ikke god.

- Det er jo forståelig. - Er det? Hvorfor det?

Hvorfor er det forståelig?

Hvorfor må alt på død og liv være forståelig?

Kan ikke noen ting rett og slett få være uakseptable og uttalt sådan?

Jeg mente bare at det er i orden.

Jeg svikter datteren min. Åssen i helvete er det i orden?

- Du har nettopp mistet din kone. - Og Rosie har mistet moren sin.

Du stiller i overkant store mestringskrav til deg selv.

Nei, jeg strekker ikke til.

Så du har ingen du snakker med eller betror deg til?

Nei, ingen.

Jo, og jeg skal hente Rosie i ettermiddag. Etter timen hos terapeuten.

Jeg har en ny, som jeg skal treffe i dag.

Vil du fortelle henne om meg?

Nei.

- Hvorfor ikke? - Fordi jeg ikke kan det.

- Hvorfor ikke? - Du vet det ikke går. Hun tror du er død.

Du må huske dette, John, det er viktig.

Jeg er død.

Vær så snill. For din egen del, og for Rosies.

Dette er ikke ekte. Jeg er død.

John! Se på meg!

Jeg er ikke egentlig her. Du vet det, gjør du ikke?

Greit, sees senere.

Er det noe du ikke forteller meg?

Nei.

- Hva er det du ser på? - Ingenting.

- Blikket ditt søker til venstre for meg. - Nei, jeg så vel bare bort, antar jeg.

Det er en forskjell på å se bort og å se henimot.

- Jeg får gjerne med meg slikt. - Det tror jeg nok.

Nå minner jeg deg om en viss venn av deg, tror jeg.

Det er ikke nødvendigvis positivt.

- Har du snakket med Sherlock Holmes? - Jeg har ikke sett ham engang.

Det har ingen. Han har stengt seg inne; hvem vet hva han bedriver.

- Klandrer du ham? - Nei, jeg... Jeg tenker ikke på ham.

Har han forsøkt å ta kontakt med deg?

- Nei. - Hvordan kan du vite det?

Han kan jo ha prøvd?

Vil Sherlock Holmes ha kontakt, er det ikke noe man unngår å få med seg.

Jaha, ja. Har du ikke tenkt å introdusere oss?

- Kan du si noe om eiendommene... - Takk, takk!

Hallo!

Mr. Smith. De venter på Dem.

...veldedighetskampanjen...

- Vi tar det nå. - Hent dem inn.

Det er vanskelig å ha så gode venner.

Venner er mennesker man gjerne vil dele ting med.

Venner... og familie.

Hva er det aller verste man skulle kunne gjøre overfor sine aller beste venner?

Har du noe i tankene?

Ja, Ivan. Ja, absolutt.

Samme hva du har å si, kan vi alle love at det ikke vil forlate dette rommet, hva?

Vel? Hva er så det verste man kan gjøre?

Fortelle dem ens mørkeste hemmelighet.

For om man gjør det, og de beslutter at de helst skulle vært informasjonen foruten -

- så kan man ikke ta det tilbake. Man kan ikke gjøre det usagt.

Så fort man tar til å lette hjertet sitt slik, kan man ikke lukke det igjen.

Nei, dere, jeg bare fleiper.

Selvsagt kan man det.

Vær snill og brett opp høyre erme, alle sammen. Brett opp høyre erme.

Kom igjen nå.

Det er bare en liten forsikringsinstans.

Jeg forstår ikke. Hva er dette?

Det er TD 12.

- Det er et av våre. - Et av deres?

Det er vi som produserer TD 12. Bedriften min.

Det selges primært til tannleger og sykehus for mindre kirurgiske inngrep.

Det har innvirkning...

- ...på hukommelsen. - På hukommelsen, ja!

Jeg må få takke deg, Ivan, for å ha gitt meg tillatelse til å bruke det.

Jeg visste jo ikke den gang hvem du tenkte å bruke det på.

- Så du spurte ikke? - Er alle sammen klare?

Nei!

Vær så vennlige å brette opp ermene. Kom igjen! Opp med dem!

Dette er uakseptabelt.

Alt jeg skal gjøre, kjære Faith, er å lette hjertet mitt overfor dere -

uten å måtte tynge deres med det.

Det dere straks skal få høre meg si, vil forferde dere, men så vil dere glemme det.

Om man tenker over det, -

- har sivilisasjonen alltid vært beroende av en viss andel selvvalgt uvitenhet.

Dette dryppet -

- vil sørge for et korrekt nivå av medikamenter i blodet deres.

Dere vil ikke bære med dere det som skjer med dere nå i mer enn noen få minutter.

Jeg er imidlertid redd for -

- at noen av de andre minnene dere har opparbeidet dere så langt, også kan -

skades en smule.

Og nå skal jeg dele noe med dere. Noe som er personlig -

og av stor betydning for meg.

Jeg kjenner en trang til å tilstå -

- mens dere, tror jeg, vil kjenne en trang til å glemme.

Når dette er overstått, står dere fritt til å gå, og ingen grunn til bekymring:

Innen dere vender tilbake til verden utenfor, -

- vil dere ikke huske noe av det dere har hørt.

- En lykkelig uvitenhet? - Og hva er vel galt med lykke?

Noen av dere kjenner hverandre, andre ikke.

Så vær dere endelig bevisst at en av dere er en høytstående polititjenestemann.

Og en av dere er en del av dommerstanden.

En av dere sitter i styret for en fremstående kringkastingsstasjon.

To av dere jobber for meg, -

- og en av dere er selvsagt min henrivende datter...

Faith.

Og dere er de menneskene jeg trenger at hører på det jeg har å si.

Jeg har tjent millioner.

For min egen del, for dere rundt bordet, for millioner av folk jeg aldri har møtt!

De er ikke troverdige...

En del veldedige organisasjoner som mottar støtte fra meg, kunne ikke eksistert uten!

Livet er et balanseregnskap, sier jeg dere, -

- og i så måte vil jeg hevde at jeg har penger til gode!

Det har oppstått en situasjon... som jeg trenger at blir tatt hånd om.

Jeg har et problem, og det finnes kun én måte å løse det på.

Og hva vil det si?

Jeg er fryktelig lei for det, men...

Jeg er nødt til å drepe noen.

JEG ER NØDT TIL Å DREPE NOEN

Hvem da?

Deltok vi på et møte? Var det et møte?

- Nødt til å drepe noen... - Faith.

- Kjæreste jenta mi... - Jeg husker det ikke.

Jeg klarer ikke huske hvem det var han skulle drepe!

Kjære deg... Om bare fem minutter -

vil du ikke engang huske hvorfor du gråt.

De andre klarte seg helt fint. De har stukket ned på puben.

Og det er jeg som spanderer!

Nei, men Faith...

Synes du ikke at jeg skal ta det der? Det vil bare gjøre deg opprørt.

For tre år siden fortalte min far meg at han hadde tenkt å drepe noen.

Ett ord, Mr. Holmes, som forandret livet mitt for alltid.

Bare ett ord.

Hvilket ord?

- Et navn. - Hvilket navn?

Jeg husker det ikke.

Jeg husker ikke hvem det var min far ville drepe.

Og jeg vet ikke om han noensinne gjorde det.

Du har forandret deg. Både brunfargen og etterveksten forsømmes. Latt deg forfalle?

Hender det at du ser deg i speilet og helst vil se en annen?

- Nei. Eier du en amerikansk bil? - Hva?

Eller, ikke det. En med rattet på venstre side.

Nei, hvorfor spør du om det?

Ikke sikker. Jeg la vel bare merke til noe.

ET ELLER ANNET

Er alt bra med deg?

Nei, du trenger vel ingen bil, du som bor helt for deg selv uten kontakt med noen.

- Hvordan vet du det? - Det er jo åpenbart.

Kostnadskutt er en førsteprioritet; bare se på ditt knøttlille kjøkken.

Litt kjipt for en ihuga hobbykokk.

- Jeg forstår ikke dette. - Vent. Hvorfor så jeg ut av vinduet nå?

- Aner ikke! - Ikke jeg heller. Må ha hatt en grunn.

Jeg kommer nok på det. Du måtte vel flytte til noe mindre da du sa opp jobben.

Eller da du avsluttet forholdet ditt.

- Det kan ikke du vite. - Å, jo da.

Den fysiske biten var ikke-eksisterende, stemmer ikke det? En god stund, faktisk.

- Der, ser du? Åpenbart. - Du kan ikke tyde det av et stykke papir.

Gjorde jeg ikke nettopp det? Jo, det var meg.

- Men hvordan? - Vet ikke.

Det bare... inntreffer, egentlig. Det er som en refleks, jeg kan ikke hindre det.

FUKTIG

FUKT

Kåpen.

- Jeg har ingen kåpe! - Det fikk jeg med meg. Mon tro hvorfor?

- Hvem prater du med? - Pigg av.

- Så, hva tror du? - Om hva?

- Saken min! - Å, den er altfor sær for meg.

Gå til politiet. De er helt suverene på den slags kompliserte opplegg.

Si at jeg sendte deg, da bør de få øynene opp. Natta!

Vær så snill? Jeg har ingen andre å ty til.

Jeg har det travelt; jeg har en kopp te å drikke.

Er "en kopp te" kode for noe?

- Det er en kopp te. - For kan hende ville du foretrekke litt -

kaffe?

Du er mitt siste håp.

Virkelig? Det var da uflaks. God natt og gå din vei.

Hva er uflaks?

Slutt å snakke, det minner meg på at du finnes.

Selv har jeg nærmest kongenital uflaks.

Håndveske!

Nei, det er ikke et stygt ord. "Kongenital" betyr bare...

Håndvesken!

Stans! Vent!

Ditt liv er ikke ditt alene, så hold fingrene dine borte fra det!

- Borte fra det, sa jeg! - Unnskyld? At det var?

- Hva snakker du om? - Skjørtet ditt!

- Skjørtet? - Kanten nederst! Det var det jeg så.

Beklager, jeg prøver å innhente den ustyrlig raske hjernen min.

De merkene. Ser du dem? Slike får man kun av å sette fast skjørtet i bildøren.

Men dine er på venstre hånd, ergo passasjersiden.

Jeg tok drosje!

Det står ingen drosje utenfor og venter; det var det jeg skulle sjekke fra vinduet.