Bisping

Folk har avskrevet meg hele tiden.

I hele karrieren min sa de jeg ikke var god nok.

Jeg var ikke sterk nok, ikke dyktig nok.

Bisping har nådd nivået sitt.

Karrieren din går ikke i riktig retning lenger.

Alle disse jævla journalistene

og folk som avskrev meg og snakket dritt om meg,

etter det jeg har vært gjennom? Dra til helvete.

De vet ikke noe om reisen min eller hva jeg er i stand til.

De vet ikke hva jeg tenker. De vet ikke hvor mentalt tøff jeg er.

Du glemmer hvor mye han har ofret

for å komme dit han er.

Bisping er en som kjemper. Han bryr seg ikke om hvem du er,

hvor tøff du tror du er, hvor tøff du egentlig er.

Hvis du tror du er bedre enn ham, at du kan slå ham,

vil Bisping finne ut av det. Det er dette han ble født for.

Jeg har ingen plan B.

For om dette ikke funker eller lykkes,

er jeg ferdig. Jeg har ingenting.

BISPING MOT HENDERSON VERDENSMESTERSKAP I MELLOMVEKT

Da jeg var yngre, tenkte jeg aldri på fremtiden.

Jeg brydde meg ikke om noe. Jeg ville bare ha det gøy.

Alt endret seg da jeg fikk familie.

De samme tingene som gjorde at jeg havnet i trøbbel som barn,

ga meg et liv jeg aldri trodde var mulig.

Kan jeg ta en selfie?

-Fort, fort. -Ett bilde og det er alt.

-Ett bilde. -Jeg må gå. Beklager, folkens.

Jeg er hjemme i England som analytiker for UFC.

UFC sa aldri at de skulle annonsere min innlemmelse i Æresgalleriet.

Jeg trodde jeg bare skulle si hei

og vinke til noen hjemmefans.

Jeg håper jeg får en god mottakelse, men man vet aldri.

Det kan bli: "Å!" Litt golfklapping. Du vet.

"Å ja." Eller:

"Hør her. Du pensjonerte deg. Dra til helvete. Vi bryr oss ikke lenger."

Takk. Takk.

-Nå har vi sjansen, Addie. -Æresgalleriet, ja.

Å, faen. Jøss.

Det finnes bare én Michael Bisping, og det blir aldri en annen.

Se hvor lenge han holdt ut i UFC.

Det er tøft å bli verdensmester. Han har klart alt.

Og Michael Bisping fortjener virkelig å være i UFCs Æresgalleri.

-Er jeg i Æresgalleriet? -Ja, du blir innlemmet i Æresgalleriet.

-Takk. Takk, folkens. -Kan jeg ta en selfie?

Ja. Greit.

Jeg vokste opp i Clitheroe. Du vet, England.

Pølse og potetstappe. Karamellpudding. England.

Jeg vokste opp som en unggutt i Nordvest-England.

Det hadde sine opp- og nedturer.

Den vestlige verdens jernkvinne.

For å si det sånn, det skjedde mye kulturelt i England på 90-tallet.

Forhandlinger for å ende beleiringen.

Strangeways-fengsel i Manchester skal ha nådd et kritisk punkt.

I kveld ser vi på den økende bekymringen over acid house-fester,

som tiltrekker seg tusenvis av unge i regionen.

Hver helg kom det en nyhetsrapport

om en ulovlig rave et sted nordvest i England.

Politiet mener at dette er kriminelle hendelser.

De lovet at innen en måned, skulle festene være historie.

POLITIET STOPPET IKKE RAVEFESTEN FORDI DEN VAR "FOR FARLIG"

Og verden ble sjokkert av de tragiske nyheter om prinsesse Diana.

Det er bekreftet at Diana, prinsessen av Wales,

har dødd i den bilulykken i Paris.

Jeg vokste opp i Storbritannia.

Jeg vokste opp samtidig med Mikey. Det var ikke lett.

Arbeiderklasseområder. De fleste kommer fra beskjedne kår.

De rike er en veldig liten prosentandel.

Mange byer i Nord-England og i resten av England

er flotte steder å bo, men de har ikke mange muligheter.

Dette er moren min, Kathleen.

Hun er fra Irland. En tøff dame som hadde et hardt liv.

Dette er Jan, faren min. Han var sjefen hjemme.

En streng far som var skarpskytter i den britiske hæren.

Og dette var huset vårt. Det var soverommet mitt.

Vi var åtte her.

Det er et hus med fire soverom. Så mamma og pappa i ett rom.

Og så to barn i hvert av de andre tre.

Det var en veldig travel husholdning.

Vi hadde lite penger, så det var stressende.

MICHAELS SØSTER

Det er ikke lett å være forelder.

Særlig ikke når du har fem-seks barn,

for du prøver å gjøre ditt beste for dem.

Han måtte pensjonere seg tidlig fra hæren på grunn av skade.

Moren min var en hjemmeværende mor.

Ja, det var dårlig med penger.

Men jeg husker aldri at det var tøft. Det var bare sånn det var.

Michael var yngst av tre gutter da.

MICHAELS FAR

Og han konkurrerte alltid mot storebrødrene sine.

Selv i jula, vet du.

Hvor mye ble det brukt på julegaver til storebroren hans?

Så regnet Michael ut verdien på alt han hadde fått til jul, og sa:

"Neste år vil jeg at du skal bruke like mye penger på meg."

Han inkluderte til og med inflasjon.

Om du vil beskrive Michael med et ord, blir det "gøy".

Og han er veldig morsom.

Det er ikke lett å vokse opp i den situasjonen.

Jeg var ikke rik, men vi klarte oss.

Og jeg vil gjerne tro at de hadde en ganske god barndom.

Disse snobbete ungene gjorde narr av oss,

og jeg sa til meg selv: "Nå er det nok.

Hvis noen snakker dritt, så tar jeg meg av det."

Det var det jeg begynte med, og det føltes bra.

Det var en fyr som mobbet meg.

Jeg sa: "Jeg finner meg ikke i dette lenger."

Og jeg slo til ham.

Det var godt, det var givende, for de endret tonen. De holdt kjeft.

Det finnes alltid idioter. Jeg havnet i slåsskamp da jeg var yngre,

Dessverre, da jeg var barn, var det mye av det.

Han var alltid full av liv, full av energi.

Han visste ikke hva han skulle gjøre.

Mannen min syntes det var en god idé å bruke den energien i jujutsu.

MICHAELS MOR

Du vet, en hobby.

Treneren den gangen

sa at denne fyren en dag vil bli verdensmester i kampsport.

Jeg tenkte: "Om du ser det,

så fortsetter jeg å la ham trene."

Jeg drev aldri med sport som barn.

Da jeg gikk på skolen og man valgte lag,

valgte de den fyren, den fyren, den fyren.

Til slutt var det meg igjen med den funksjonshemmede gutten.

De velger funksjonshemmede. "Faen heller, er du seriøs?"

Så jeg var ingen idrettsmann på skolen, men jeg kunne slåss.

Jeg begynte med kampsport da jeg var åtte.

Jeg likte å slåss.

JUJUTSU-LAGET

Hundre prosent innsats eller ingenting. Han ga 100 prosent.

MICHAELS KICKBOKSING-TRENER

Han fortsatte å ta deg. Han tok noen treff.

Men han ga ikke opp. Han ble såret, men fortsatte å ta deg.

For holdningen hans var fenomenal.

FOR Å LYKKES MÅ DU SVETTE BLOD OG TÅRER

Da han var 11 år, kjempet han i "under 13"-gruppen og vant.

Han vant "under 16"-gruppen.

Han vant alltid "under 18"-gruppen og gjorde det bra i voksenkonkurransen.

Faren, brødrene, hele familien var kjent i Clitheroe.

MICHAELS BARNDOMSVENN

Du kødda ikke med dem.

"Pass på, for jeg har hørt at Bispingene er voldelige."

Det var et ustabilt hjem.

Han var veldig streng, for jeg tenker på hæren.

Han pleide å rope, og folk kunne høre ham.

De pleide å si: "Herregud. Nå var Jan i gang igjen.

Om jeg noensinne ønsket meg noe,

spurte jeg alltid: "Pappa, er du i godt humør?"

Han sa: "Ja. Hvorfor det?" "Jeg vil spørre deg om noe."

Folk spør: "Hvordan var faren din?"

Jeg sier: "Han var litt gal da han var yngre.

Han er en rolig fyr nå."

Han er veldig rolig, faktisk.

Men da han var yngre, var han litt av en galning.

Alle i nabolaget var livredde for ham.

Jeg husker en gang

broren min var på fotballaget.

Det var lørdag morgen, og vi gikk for å se ham spille.

Vi sto på sidelinjen, og han spilte skittent mot noen.

Dommeren ga beskjed og ga ham gult kort.

Faren min sa: "Hva faen gjør du?"

Han roper noe til dommeren.

Dommeren sa noe tilbake til faren min.

Han styrter ut på banen. Jeg tenkte: "Herregud, pappa. Hva gjør du?"

Han ga ham en frekk, liten springskalle og dommeren gikk i bakken.

"Pappa, hva gjør du? Dette vil folk aldri glemme."

Han tar tak i meg og sier: "Kom an, sønn.

Vi setter oss i bilen og stikker."

Så, ja. Sånn var pappa.

Det er bare én av mange episoder jeg kan huske.

Men jeg elsker faren min.

Han hadde kort lunte. Jeg har kort lunte.

Men på grunn av det

fikk vi alle rykte på oss for å være tøffe, men det er ikke jeg.

Jeg hadde aldri mange venner.

Men da jeg begynte å slåss, gjorde det meg mer populær.

Så jeg ble litt dratt mot det,

for plutselig hadde jeg masse venner.

-Håret ditt! -Se på håret ditt!

Se på den bølla!

Jeg har ikke truser på.

Jeg mener forresten 16-18 år gammel.

På den alderen har man ingen bekymringer.

-Faen ta deg, din jævel. -Du kan ikke si det.

Vennene han hadde på den tiden,

de sa: "Han her har gjort dette mot meg.

Kan du fikse det?" Og Michael sa:

"Jeg skal ordne det for deg", men så fikk han problemer selv.

Det er typisk Michael.

Han er bare så snill og passer på deg.

I oppveksten brydde folk seg bare om fotball og å gå på puben.

Hvis man kombinerer fotballen med puben, drikkingen og børsten, blir det gøy.

Kampen er over. Alle skriker.

De synger. De kaster øl i været.

"Will Grigg er brennheit."

Will Grigg er brennhet

Forsvaret er vettskremt For Will Grigg er brennhet

Og når man kombinerer

lidenskapen for fotball, og du slenger inn noen øl,

hva skjer da?