The Tearsmith (Fabbricante di lacrime)

Basert på romanen av Erin Doom Utgitt i italia av forlaget Adriano Salani

Hvor gjør det vondt, mamma?

Her.

Sånn.

Bra, Nica. "Litt ømhet...?"

"Litt ømhet kan helbrede alle sår."

- En ulv! - Så vakker.

Nei. Ulver er skumle.

Det er fordi de skildres slik i eventyr. Men de er ikke alltid slemme.

Jeg ser den ikke. Hvor er ulven?

Pass deg! Lastebil!

- Pass deg! - Nei!

TÅRESMEDEN

Vi hadde mange historier på Grave.

Historier som ble hvisket, godnatthistorier.

Legender fortalt stille i skinnet fra tente lys.

Den mest kjente var historien om Tåresmeden.

Den handlet om en verden der ingen kunne gråte.

Og folk levde som tomme skall, blottet for følelser.

Men skjult fra verden, i all sin ensomhet, fantes en tåresmed.

Innhyllet i mørket, blek og lutrygget.

Gjennom sine glassklare øyne kunne han lage tårer av krystall.

Folk dro til ham og ba om å få gråte, for å kjenne et glimt av følelser.

Og Tåresmeden la tårene sine i øynene deres.

Og slik kunne folk gråte, av sinne, fortvilelse, smerte og pine.

Fulle av brennende lidenskap, bitter skuffelse og tårer.

Jeg trodde ikke en slik verden eksisterte.

Jeg trodde ikke jeg kunne savne foreldrene mine så mye.

Men, mest av alt, trodde jeg aldri at jeg selv skulle oppleve den historien.

Du må være Nica.

Det er navnet på en sommerfugl.

Merkelig å oppkalle en pike etter et insekt som dør etter et par dager.

Vi har kun noen få regler her.

Orden, respekt og lydighet.

Følg dem, så går det fint. Ta kofferten hennes.

Vi deler på alt her.

Gi meg halskjedet. Personlige eiendeler er ikke lov.

- Det tilhørte mamma. - Orden, respekt og lydighet.

Du vil vel ikke bryte reglene allerede første dag? Rigel?

For meg var det ikke bare et eventyr.

På Grave... møtte jeg Tåresmeden.

Tårer bringer ikke tilbake det tapte.

Adeline, følg henne til rommet.

Kom igjen!

Inn med dere!

Dette var Julias seng. Hun ble adoptert i går.

Har du vært her lenge?

Jeg er for blek. Miss Margaret sier at jeg ser sykelig ut.

Kan vi bli bestevenner?

Nica, nå er de her.

- Jeg kommer på besøk. Jeg lover. - Absolutt ikke.

Dra og se deg aldri tilbake.

Jeg hadde ikke overlevd uten deg.

Nå er han din.

Grave var som et fengsel.

Jeg tilbrakte hver eneste dag i årevis på å håpe at noen ville hente meg.

At de skulle se meg i øynene og velge meg over de andre barna.

At de ville ha meg som jeg var, selv om jeg ikke var spesiell.

Men ingen hadde valgt meg.

Ingen ønsket eller la merke til meg.

Jeg hadde alltid vært usynlig.

Er du klar?

Ja.

Jeg er redd, jeg og.

- Skal jeg bære ned tingene dine? - Dette er alt jeg har.

Vi oppmuntrer til å dele på ting her.

Har du skadet deg?

Hun har for vane å ta seg av dyr. Hun har alltid sår på fingrene.

Greit, Nica. Ta vare på det du har lært her.

Orden, respekt og lydighet.

Og husk, det er kun en prøveperiode.

Foreldreretten kan trekkes tilbake.

Skaper du problemer, henter vi deg og adopsjonen går ikke gjennom.

Det går nok helt fint.

Bra.

Skal vi dra?

De hendene.

De glatte, bleke hendene som glir sensuelt over tangentraden.

Graves stolthet og glede.

Stjernebarnet.

Barnet som alle ville ha.

Høflig og respektfull mot alle andre enn meg.

Hvem er det?

Rigel.

Jeg har vist dere sakspapirene hans. Er dere sikre?

Huset er stort. Og Nica vil føle seg mindre ubekvem.

Men det er tøft nok å ta seg av én tenåring, for ikke å snakke om to.

Dessuten er Rigel en problematisk gutt. Kun vi vet å takle ham.

Ingen fare, Miss Margaret. Vi vet hva vi gjør.

Og så har vi jo prøveperioden?

Greit.

Takk.

Jeg hadde alltid ønsket meg en familie. Et hjem.

Et liv utenfor Grave.

Nå som det endelig hadde hendt, kunne jeg ikke tro at han også var der.

Av alle i hele verden var Rigel den siste jeg ville ha der.

Likevel kunne jeg ikke hate ham.

En del av meg var blitt så vant til hans nærvær

at jeg ikke lenger greide å beholde en kjølig avstand.

Kom inn.

Da er vi her.

Det er ikke noe slott, men vi har alt vi trenger.

- Anna har støv på hjernen. - Det samme kan ikke sies om deg.

Spiller dere piano?

Sønnen vår gjorde det.

Jeg viser deg rommene.

- Kan du ta deg av Rigel, Norman? - Ja visst.

Skal vi?

En venn hjalp meg.

Jeg håper du liker det.

Det er lenge siden jeg hadde mitt eget rom.

Det er kanskje ikke din greie?

Hvis det er greit, kan du gå med dette på skolen i morgen.

Det bør være rett størrelse. Den tilhørte... Vi kan kjøpe en ny senere.

Det går fint. Denne er perfekt.

Dette er uniformen til i morgen.

Og dette er Klaus.

Han er en einstøing.

Men han kan være kjærlig når han selv vil.

Får jeg komme inn?

Du, Rigel, nå som vi er...

Nå som vi er hva?

Nå som vi er her, sammen.

Jeg vil at ting skal funke med Anna og Norman.

Med adopsjonen.

Hvis du vil at dette skal funke, så hold deg unna meg.

Kom aldri inn på rommet mitt. Verken nå eller senere.

Er det en trussel?

Det er et råd...

Møll.

Drivhuset der ute er mitt.

Jeg selger blomster og planter.

- Jobber du også med blomster, Norman? - Nei, med skadedyrbekjempelse.

Biller, maur, kakerlakker, mus.

Men kun skapninger som allerede er døde eller veldig farlige.

Var dere venner på barnehjemmet?

Vi vokste opp sammen. Vi er som søsken.

Ja, vi kjenner hverandre godt. Vi er som søsken.

Jeg må på toalettet.

Selvsagt.

"Rigel" er navnet på en stjerne, ikke sant?

Foreldrene dine må ha likt astronomi.

Miss Margaret ga meg navnet. Foreldrene mine...

Jeg kjente dem aldri.

Unnskyld meg et øyeblikk.

Jeg kjente fortsatt berøringen fra fingrene hans som et brennmerke.

Hans giftige sjarm var overveldende. Han var overveldende.

Du burde ikke ha stukket av slik. Vår fremtidige foreldre blir bekymret.

Dette er bare en lek for deg, ikke sant? Bare en lek.

Du ønsket dette, møll.

Hold deg unna meg.

Hva om Anna og Norman så hvor mye du hater meg?

At ting ikke er så perfekt som de tror? Kanskje de ombestemmer seg?

En dag vil de forstå hvem du egentlig er.

Hvorfor? Hvem er jeg?

Du er Tåresmeden.

Har du grått?

Nei.

Ikke lyv, ellers tar Tåresmeden deg.

Tror du han fins på ordentlig?

- Hvem? - Tåresmeden.

Jeg vet ikke. Kanskje det bare er noe de sier, så vi ikke skal føle noe.

Vi skal aldri bli som dem.

- Peter! - Rigel er syk igjen! Kom fort!

- Hva? - Hørte du det?

I seng med dere! Nå!

Det går fint.

Det går fint.

Det begynner å bli sent!

- Vet dere veien hjem? - Lett.

Rett over brua der.

Greit. Ingen fare.

- Ha det. - Vi ses i kveld.

Vær forsiktig, møll.

Førstedagsbilde!

Jeg er Billie, fra velkomstkomitéen. Vi tar ting seriøst her på Barnaby. Kom.

Er Nica kort for Nikita?

Nei, bare Nica.

Alle er overveldet den første dagen. Du skulle sett meg. Vær så god.

Jeg elsker å ta portrettbilder. Jeg har et av alle elevene.

Av Phelps har jeg faktisk flere.

Men jeg har ingen av min beste venn. Mika er umulig å fotografere.

Kom, så introduserer jeg dere. Miki?

Den nye jenta.

Hei.

Ingen fare. Hun er kjempesnill, innerst inne.

Jeg får den nye jenta på rygg innen en uke.

- God morgen, Nica. Velkommen. - God morgen.

Jeg er professor Kirill.

Du har gode karakterer i naturfag. Godt jobbet.

- Hørte dere det? - Bli sittende.

Slåsskamp!

Gi dere!

Rigel!

Slutt! Gi dere!

Phelps! Kom deg opp!

- Vil du bli utvist igjen? - Han begynte, jeg sverger.

- Vil du si det til rektor? - Nei, vær så snill.

Er du Rigel Wilde?

Trenger du å besøke helsesøster? Gå til timene dere! Kom igjen!