Armand

Nei, jeg er ikke stressa.

Jeg måtte løpe. Jeg skal...

Har du det bra? Vil du skal ha det bra.

Hallo? Armand?

Der var du, ja.

Jeg elsker deg.

Elsker du meg?

Armand?

- Hei. - Hei.

- Du, skal vi ta en prat? - Nå?

- Ja, jeg må bare ut av dette bråket. - Ja, ok.

En barneskole med en ødelagt brannalarm.

- Jeg burde sendt alle hjem. - Ja, det er ille.

Ja, det er jo Armand igjen.

- Fikk du snakket med Elisabeth? - Hun kunne ikke prate da jeg ringte.

Også ville jeg ikke ta det på SMS. Men jeg bekrefta tidspunktet med et smilefjes.

- Et smilefjes? - Ja.

Altså, jeg ville ikke at hun skulle bli urolig. Også svarte hun bare "ok".

- Var det...? - Sarah og Anders, da?

Ja, jeg snakka med dem i går. Men det er vanskelig å få bekrefta -

det de har fortalt oss.

Guttene, de sa egentlig ikke så... Eller de sa ikke så mye.

- Nei, jeg tenker vi avventer situasjonen. - Ok?

Først hvis det er bruk for oss, kommer vi inn.

- Å ja. At jeg tar det alene, tenker du? - Ingen vits å lage en større sak av dette.

Elisabeth er en offentlig person. Hun har gått gjennom mye.

- Så her må vi trå litt varsomt. - Også av hensyn til guttene.

Ja, selvfølgelig.

- Jeg skal holde det nøkternt og saklig. - Nøkternt er bra.

Jeg tror jeg skal klare det her.

Ett spørsmål til bare. Jeg prøvde å finne ut av det. Hva er rutine i sånne saker?

Hvis det har skjedd?

Nei, altså... La oss si det sånn at det er...

Altså, vi har jo rutiner. Ikke sant, Ajša?

Vi må først bli enige om hva som har skjedd. Det er liksom nummer ett.

Det her kan være... Det kan være alvorlig, men det kan også være helt uskyldig.

Men... Oi, oi, oi, oi. Fall. Fall.

Generelt...

Generelt er det viktig at vi viser forståelse for begge sider.

Ja, jeg skjønner det, men fins det ingen rutiner?

- Jo. Oi. Nå renner det overalt. - Ja.

- Kanskje du skal gå og tørke deg litt? - Jeg tror jeg må det. Unnskyld.

Ja, hun...

- Hun har blødd mye i det siste. - Ja. Så...

Får jeg vel bare finne mine egne rutiner.

Ja.

Og Sunna?

Vær litt forsiktig med hvordan du ordlegger deg. Vær diplomatisk.

- Nøktern, som du sa. - Ja.

Og Sunna...

Du representerer skolen, så hold dine meninger for deg selv.

- Ja, det skal jeg. - Én ting til.

Denne saken blir mellom oss og de det gjelder.

Også én ting til.

Hvis det går over, så går det over.

Ja.

Dette her kommer til å gå så fint.

Du har en sånn fin utstråling.

Takk.

Ja, skal vi bare komme oss ut av denne badstuen?

Hei.

Hei. Takk for at du kunne komme på så kort varsel.

- Hva har skjedd? - Jeg skal fortelle alt.

Men jeg vil gjerne vente på foreldra til Jon først.

Foreldrene til Jon? Skal de også komme?

Som jeg sa...

Du sa ingenting på telefonen. Er det så alvorlig at Sarah og Anders...

Jeg skjønner det. Men nå er vi nødt til å vente. Sett deg ned i mellomtida.

Ta av deg jakka.

Sunna, du kaller meg inn på kort varsel. Sier ikke om hva.

Du skal få vite alt snart, men nå er det nødvendig å vente på foreldra til Jon.

Jeg beklager. Jeg skjønner at du har mange spørsmål, men...

Bare sett deg ned i mellomtida og ta av deg jakka.

Det er... Det er ikke noe alvorlig.

Ok.

- Ikke noe alvorlig? - Nei.

Nei.

Ja vel.

Vil du ta av deg jakka?

Ja.

Ja, det er litt av et vær i dag.

Hm? Ja.

Ja, det er sikkert de som kommer.

Er det bare du som er her?

Ja, vi tenkte at det var... best nå i første omgang.

Ok.

Hei. Det går sikkert fint, Sarah.

- Unnskyld. Hei, Elisabeth. - Hei, Sarah.

- Hva skjer? - Oi. Unnskyld.

Sarah?

Nei, la oss bare høre hva Sunna har å si.

Ja. Først og fremst så vil jeg takke for at dere kunne komme -

på så kort varsel.

I dag var eneste dagen vi kunne ta det her med sommerferien rett rundt hjørnet.

Jeg tenker det er lurt at vi starter med å sette oss et mål.

Ja. Øh... Det burde jeg kanskje si.

Vi har hatt problemer med brannalarmen vår i det siste.

Den går av i noen rom sånn helt plutselig.

- Men det blir fiksa så fort som mulig. - Skal vi ikke gå ut?

Nei, bli sittende. Det er noe feil med brannalarmen. Det blir fiksa til i morgen.

Ja. Øh, ok.

Jeg håper i hvert fall at vi kan komme til en slags...

Enighet om veien videre, og at vi går ut fra klasserommet -

med et åpent sinn.

Altså, det starta med at han som vasker her fant Jon -

- grinende inne på guttedoen. Han grein,-

- og hadde et lite skrubbsår i ansiktet. Han ville først ikke fortelle oss noe om -

- hva som hadde skjedd, bortsett fra at det var Armand som hadde gjort det.

Jon har snakka med dere, altså med Sarah og Anders.

De har kommet til oss, og de har bedt om at vi ser på det her som et tilfelle av...

Et avvik, et eventuelt avvik. Altså...

De mener, og det tar vi alvorlig, selvfølgelig, et tilfelle -

av seksuelt avvik.

Det her er sånn som barn kan holde på.

Men vi tenkte likevel at det var lurt at vi kunne møtes og prate sammen.

Jeg kan forstå at det høres voldsomt ut. Vi skal ikke kategorisere det her for mye.

Men skolen ser på det her som urovekkende adferd.

Og derfor er vi nå sammen og skal snakke om det.

- Vi trenger kanskje ikke å gå inn på... - Hva er det som har skjedd?

Bare fortell.

Ja.

"Armand og Jon lekte i skolegården, som de ofte gjør."

"Jon ville leke med Petter. Armand ble opprørt, men overtalte Jon" -

- "til å bli med på doen for å se på noe.

Men Armand hadde ikke noe å vise ham der.

"Han ville bare fortsette leken. Jon ville leke med Petter istedenfor," -

"da de hadde en avtale om lek."

"Jon prøvde å komme seg ut,-

- men Armand lot ikke Jon komme seg ut fra toalettet."

"Jon ropte etter hjelp. Da la Armand Jon i bakken, befølte ham," -

- "og trua med at hvis ikke Jon holdt munn, skulle Armand ta ham" -

"analt."

"Deretter tvang Armand Jon til å se inn i ulike kroppsåpninger," -

- "før de etter hvert skilte lag. En ansatt på skolen fant Jon grinende" -

- "på do med et skrubbsår i ansiktet, uten bukse på."

"Slik kom det oss for øre," -

"det her."

For det første så er jo ikke dette lett å høre om.

Og jeg kan selvfølgelig forstå at dette ikke kan ha vært -

lett å bli... fortalt av Jon.

Men jeg må få lov til å si -

- at jeg syns at skolen skulle informert meg før vi møttes.

På den måten kunne jeg få snakket ordentlig med Armand -

- og høre hans versjon av saken, også hadde vi alle fakta -

klart og tydelig foran oss.

Jeg kan jo ikke i min villeste fantasi forstå -

at han kunne gjort noe sånt som dette.

Altså, hvor skulle han fått idéen fra?

Jeg hører hva du sier,-

- og for å forsvare meg, eller jeg mener, på vegne av skolen -

- så tenkte vi at det her var best å formidle ansikt til ansikt -

- med alle involverte i og med at det er en såpass alvorlig...

Men at det er et tilfelle. Et urovekkende tilfelle.

Jeg ville jo si at det er ganske alvorlig, Sunna.

Ja, men... Igjen, det har vært vanskelig å få bekrefta.

Så det er vårt ønske å gå i dialog snarere enn å anklage noen for noe.

Ja, men det var vårt forslag at vi kunne samles og snakke om det alle sammen.

- Vi tenkte det var realt av oss å gjøre. - Ja.

Men...

Altså, er det ingenting i dere -

- som syns at dette høres litt rart ut? Er dette noe vi bare godtar at har skjedd?

At en seksåring forgriper seg på en klassekamerat på den måten?

Altså, hvordan...

Hvordan var det Jon fortalte det til dere?

Hvilke ord brukte han? Som du forteller det, en seksåring -

- har ikke det vokabularet, det språket; "anal", "oral", "knulle"?

Han vet så vidt forskjellen på jenter og gutter.

Nei, "knulle" er vel et ord seksåringer kjenner.

Altså, Jon kom hjem.

Han var redd. Han var kvalm.

- Han hadde blåmerker over hele kroppen. - Det er første gangen jeg hører om det.

- Du så jo det du òg, Anders? - Jo. Ja.

Det var kanskje noe der, ja.

Nei, jeg går og ringer Armand.

Nei... Nå tror jeg vi bare må gi henne litt tid.

Sånn.

Det var ikke Armand.

- Tuller du nå? - Nei.

Armand sa det ikke var ham, at Jon lyver.

Elisabeth, vi skal være forsiktige med å si det.

Hvorfor det? Armand sier at Jon lyver. Dere har ikke snakka med Armand.

Jo da. De har det.

Altså, jeg er veldig glad i Jon.

Og han er en veldig snill -

og nysgjerrig -

og oppfinnsom gutt.

Og ja...

Kanskje han er litt forvirra.

Og dere er helt sikre på at det var Armand?

Ja, vet du hva, Sunna. Kom igjen.

Ja, det er vi sikre på. 100 % sikre.

Skal jeg fortelle deg hvorfor? For Jon har sagt det. Til oss, til deg og din kollega.

Han ville aldri løyet om noe sånt.

Jeg syns det er helt forjævlig at skolen ikke kan ta dette på alvor.

Armand er ikke den enkleste gutten.

Og én ting til: Jon har fortalt at når han er hjemme hos deg,-

- så går du naken rundt og klemmer på ham hele tida.

- Hva? Altså, hvor kommer det her fra? - Nå må vi prøve å holde en saklig tone.

Vår sønn har potensielt blitt utsatt for skader, for traumer...

Men vi vet ingenting. Du bruker et barns vitneutsagn -