Widow Clicquot

Når jeg ser tilbake på første dagen med deg, -

- tror jeg at jeg umiddelbart skjønte -

- hvorfor mennesker har sånn skapertrang.

Hvorfor vi må finne måter å leve vårt liv på -

som best vi kan.

Barbe-Nicole Clicquot...

Velkommen til vinmarkene i Verzy.

De vakreste i hele Champagne.

Kanskje vi kan avdekke hemmeligheter om oss selv -

og forstå bedre dem vi elsker -

og tiden og stedet der vi lever.

Slik at det om 100 år, hvis vi er heldige, -

- vil være noen som vet at vi var her.

Kan vi være en hemmelighet?

Altså...

Kan vi leve i skjul, -

hele vårt liv?

Bare vi to?

Trygt skjermet fra resten av verden.

Vi kan prøve...

Men ikke skjult for hverandre.

Så...

Sier du ja til å være min Emilie?

Hvem er Emilie?

Kvinnen som sto Voltaire så nær.

Hans livs kjærlighet.

GUL ENKE

Det synes umulig at det noen gang vil gro noe her igjen.

En stillhet har lagt seg over vinrankene.

Ditt fravær preger alt.

Jeg er redd faren din innerst inne klandrer meg for alt som har hendt.

Og jeg er redd jeg gjør det samme.

- Hvor er Clem? - Fant du henne ikke?

Kondolerer med tapet, madame. Som naboer føler vi med deg.

Madame, kan jeg gå en tur på vinmarkene for å minnes François?

Selvsagt, herr Moët. Meget omtenksomt.

De vakre skråningene vil alltid minne meg om ham.

Jeg går hjem gjennom de terrasserte vinmarkene.

Der er du.

Å, Clem...

Clem?

Nå blir det bare oss to.

Men vi har hverandre.

Vi har hverandre, kjære.

Hva lukter du?

Blomsterduft, som fra rosehagen vår -

i juni, når det har regnet.

Og brennende løv.

Og kvister.

En eplehage når trærne er som høyest.

- Hva med å blande de to? Det kan... - Nei, ikke de to sammen.

Eller vil du ha mer syre?

- Du ba om min ærlige mening. - Ja.

Dum som jeg er.

Ikke lær like fort som din mor, jeg vil gjerne kunne lære deg noe.

Bitte litt.

Madame?

De har et møte nede som Phillipe gjerne vil ha deg med på.

Et møte?

Paquet har satt opp salgskontrakt for vinmarkene.

Er det sant?

Jeg vil at du og Clementine skal leve et godt og ubekymret liv.

Takk.

Paquet har fått et bra bud på eiendommen fra Moët.

God aften.

Det er jo...

...elskverdig.

Men når det gjelder vinmarkene til François, -

- så vil jeg fortsatt ta meg av dem selv.

Vindyrking er vanskelig. Du undervurderer hva som kreves.

Jeg vet hva som kreves. Jeg har arbeidet på markene i årevis.

- Med François, ikke alene. - Det er ikke noe sted for madame.

Jeg kan ikke tillate at du ruinerer deg.

- Bli med meg tilbake til Reims. - Får jeg snakke med deg, Phillipe?

Selvsagt.

Har du sett de vakre blå og røde i år, Phillipe?

Har de ikke klatret bedre enn noen gang før?

Det er François Clicquots druer, og hans drøm lever i dem.

Du kan miste alt om du blir her. Hadde François villet det?

François testamenterte meg vinmarkene fordi han visste jeg ikke selger dem.

Jeg skal dekke utgiftene med egne penger.

- Du hørte ikke hva jeg sa. - Hørte ikke du hva jeg sa?!

Det er François sine vinmarker, -

og du vil selge dem.

Paquet?

Droite?

Vi selger ikke. Barbe-Nicole fortsetter her inntil videre.

- Hvis jeg får lov... - Nei, det får du ikke.

Det var alt.

Jeg har sunget for dem siden jeg var liten.

Det skal styrke dem.

Prøv, du.

Nei. Jeg kan ikke!

De trenger det.

De trenger deg.

- De liker deg. - Gjør de?

De syns du er helt perfekt.

Vi tar med oss Clem ut av dette dystre huset i dag.

Det er hjemmet vårt. Clem vil være sammen med meg.

Barbe, du må tenke på henne. Du må ikke holde henne inne -

- for å hjelpe deg med din sorg. Hun bør være med venner -

- og bearbeide sin. - Takk, mor.

Du kjente ham ikke, mor.

Han var ikke bare... noens første kjærlighet.

Min elskede Emilie, jeg måtte bare skrive til deg -

- denne skjønne sommermorgenen for å si at vi kan ha funnet den:

Hemmeligheten til fullkommen lykke.

Min kjærlighet til deg vokser seg større, sterkere for hver dag.

Den nærer meg, slik solen nærer vinstokkene.

Jeg er ikke sikker på noe her i livet, annet enn din styrke.

Jeg er håpløst og urokkelig din.

Edouard Werler er kommet hit fra Phillipe Clicquots kontor i Reims.

- God dag, herr Werler. - God dag, madame.

Din svigerfar har sendt meg hit med regnskapet for vingården.

Så du er klar over din situasjon. Beklager at jeg kommer uanmeldt.

Vennligst...

- Jeg må ta dem med tilbake. - Arbeider du på kontoret hans?

Det gjør jeg, madame. Som regnskapsfører.

- Forklarer du meg? - Gjerne.

Første kolonnen er utgifter.

Den andre overskudd, den tredje tap.

Og den fjerde er forventet inntekt.

Siden siste avlingen gikk tapt, er det bare utgifter, ikke overskudd.

Neste avling nuller bare ut tapet.

Og konkurrentene dine vil monopolisere det franske markedet -

- hvis ingen får selge til utlandet på grunn av Napoleons embargo.

Dermed får du ikke solgt noe neste år heller.

Takk.

Kan du takke Phillipe fra meg?

Si jeg insisterte på å beholde regnskapsbøkene.

Madame.

Du lovet overskudd i år. Nyplantingen ga ingen avling.

- Beklager feilberegningen. - Mange av eksperimentene dine, -

- mislykkes! - Hvordan vet vi det?!

Hvordan vet vi det? Det er for tidlig.

For tidlig å si, far. Dette er radikale idéer.

Og vi har sett en pen forbedring i år.

Til tross for heteperioden.

Du kan ikke bare eksperimentere uten resultater! Vi må innse tapet!

François!

Droite er aldri ute på vinmarkene.

Han har ikke peiling på vinstokker og hva de trenger.

Han vil ikke pleie dem.

Han skjønner ikke hvor komplekse de er.

Han elsker dem ikke.

Dette er et grense...

Grensesprengende øyeblikk -

for dem?

Ja.

Jeg er bekymret for vingården om noen andre skal drive den.

- De har ingen rett til å bryte... - Vel, han er gårdsbestyrer.

Men du, -

du er den -

som har visjonene og evnene -

til å forandre på ting.

Du skal forandre på ting.

- Du er alltid ute på vinmarkene. - Og jeg liker å ha deg med meg der.

Jeg liker å ha deg inne i huset med meg, mor.

Vil du plukke blomster med meg, da?

Jeg liker de rosa og de hvite og de gule!

Stillheten råder, som alltid.

En ny ensomhet tynger, men jeg fortsetter arbeidet du påbegynte.

Louis Boone kommer i dag. Blir godt å se et vennlig ansikt.

I morgen møter jeg arbeiderne alene, for første gang.

Gi meg styrke, min elskede.

Gi meg styrke.

Først:

De nye vinstokkene skal plantes i retning nord-sør.

Den øverste skråningen skal graves opp og endevendes.

Droite.

- Vil du si noe? - Ja, madame.

Markene trenger ikke oppgraving, omplanting, nybrott.

- Jo, det samles vann ved røttene. - Regnet er bra for vinstokkene.

De må kjempe. Når de kjemper for å overleve, -

- stoler de mer på egen styrke, blir mer av det de er ment å være.

- Muller, hvor finner vi best glass? - Vi har glass på lager.

Kvalitetsglass uten defekter. Vi kan ikke miste en årgang til.

Vi skulle kjøpe prima glass, men mannen din ville spare penger.

Bohne vet hvor farlig det er. Og hvis Muller er ute -

- og ser etter glass, altså min jobb, hvem passer da markene, hans jobb?

Du har ikke gjort det før, kan ikke klandres for at du ikke forstår -

- hvordan en vingård drives. Uten et hierarki blir det kaos, -

anarki.

- Jeg ser det ikke som et hierarki. - Hva ser du det som?

Et hjul. En sirkel.

Vi sitter ved samme bord og utveksler idéer.

- Også alle i ledelsen. - Høres ut som et middagsselskap.

Dette er mine og min manns idéer.

- Han tror jeg er udugelig. - Trenger du hans bifall?

Kanskje, om Phillipe hører på ham.

Trenger du hans bifall, samme hva Phillipe sier?

Han undergraver din autoritet hos arbeiderne, men de er lojale mot deg.

Hva syns du? Er jeg udugelig?

Han har rett i noe.

Det hjulet er en vakker tanke, men dømt til å mislykkes.

Sjefer du ikke over dem uten å nøle, -

mister du arbeidernes respekt.

Du gjør dem utrygge, undergraver et system de tror på.

Er du nådeløs når de begår feil, vil de til og med se opp til deg.

Jeg beundrer deg.