Doom Patrol

Jenta er alene.

Nei!

- Jenta er liten. - Nei!

- Jenta skjelver og skaker. - Nei!

Her er vi, kjære jente.

Vi skal kollidere med frøene vår skjebne er sådd fra.

Der jeg begynte som en hvisken, er jeg nå et brøl.

Og det er du som puster i min verden.

Nei! Det er ikke rettferdig!

Nei, kjære jente. Det er ikke rettferdig.

Men det er skjebnen.

Vær så snill.

Du er mektig.

Men det er jeg også.

Du levde inni hodet mitt.

Jeg vil ikke kjempe mot deg.

Men sånn er skjebnen.

Men da forandrer vi på den.

Jeg bryr meg ikke om skjebnen.

Du beskyttet meg en gang.

Og du beskyttet Manny.

Du var vennen min.

Så jeg skal holde oss her.

Langt unna alle og alt.

Så lenge som jeg er nødt.

Helt til vi blir venner igjen.

Først da skal jeg la oss dra hjem.

Så hva blir det til?

- Alt i orden? - Ja.

Hva i helvete!

- Alt i orden, Cliff? - Det går kjempebra!

- Gå! - Rita!

Går det bra?

Herregud. Dorothy.

Hva i helsike?

Pappa?

Pappa!

EN UKE SENERE

Prøv å åpne og lukke den igjen.

Ikke bare drepte han kona mi, -

-holdt meg borte fra barna og hindret meg i å dra i bryllupet, -

-han lot meg ha denne møkkahånden også!

Prøv igjen.

Han timet det vel sånn at den sviktet etter at han døde.

Gratulerer, din dritt! Du vant!

Mannen døde av alderdom. Det betyr at du leder over ham.

Lett for deg å si. Du har bare kule ting.

Jeg har bare dritt.

- Han gjorde sitt beste. - Og det suger dritt.

Kjør en full kroppsskann.

Si at du kan fikse tabbene hans.

Jeg vil være 100 % når jeg gir liket en på trynet.

Det er ingen tabber.

- Hva mener du? - Feilen med hånden er ikke mekanisk.

- Men jeg er helt mekanisk. - Ikke helt.

Er det noe galt med hjernen min?

Jeg har faktisk fantasert om at Sjefen skulle dø.

Men det føles ikke sånn som jeg trodde.

Det er helt greit at du føler det du føler.

Eller ikke føler. Forholdet til Sjefen var sammensatt.

Vår reaksjon på at han dør, burde jo ikke være annerledes.

Hvordan klarer du deg?

Jeg har generalprøve i dag.

Jeg kan ikke forderve oppsetningen med mitt private drama.

Derfor har jeg den siste uken omhyggelig, -

-grundig og fullstendig bearbeidet sorgen.

Det er fint at du opptrer i et stykke som fornedrer deg.

Det blir en flott distraksjon.

Tilgi meg at jeg ikke åpent gråter over den søplete fyren-

-som ødela karrieren min og livet mitt!

Hei, Dorothy!

Hei. Skal jeg finne noe å spise til deg?

Kanskje en stor skål med sjokoladeis?

Jeg vet hva du prøver på, men svaret er nei.

Jeg vil ikke begrave pappa før Jane våkner og får tatt farvel.

Liket har ligget i en uke.

Det lukter som Louis B. Mayer etter en sjømatbuffé.

Noen må prate med henne.

Fant ikke dere to tonen over arme riddere?

Akkurat. Hun er lunken overfor deg, så du har ingenting å tape.

Bortsett fra armer og bein og alt kjempelyset hennes vil rive av meg.

Har du vært oppe hele natten?

- Rita og jeg har lagd smørbrød... - Jeg er ikke sulten.

Beklager.

- Beklager. Jeg brukte opp ertene. - Ingen spiser dem likevel.

Da jeg bodde på Danny, -

kunne det gå dagevis, -

-ukevis eller månedsvis mellom pappas besøk.

Men han kom alltid tilbake. Han hadde med noe fra reisen.

Han satte opp et stort, dumt smil og sa:

"La oss bygge minner."

Minner er en trøst.

Da faren din tok meg med hit, holdt minnene meg i gang.

Gode eller vonde... Det spilte ingen rolle.

Men jeg var fortapt i dem. I flere tiår.

Og da jeg endelig klarte å se ut, -

-slo det meg hvor mye jeg hadde ofret for å holde fast ved dem.

Du har så mye av livet foran deg, Dorothy.

Ikke kast det bort slik jeg gjorde.

Hvordan slapp du taket?

Det vet jeg ikke helt ennå.

Men sammen kan vi finne et godt utgangspunkt.

Kjære Rita.

Det fins mystiske ting i verden som man må holde øye med.

Det var det oppdraget jeg levde mitt liv etter.

Og i døden må jeg nå legge den byrden på dine dyktige skuldre.

Jeg overlater herved hemmeligheten til deg.

Jeg håper at du aldri vil trenge den.

Men skulle den tiden komme, er du den eneste jeg stoler på.

Alt godt, Niles.

UNDERGRUNNEN

Kay! Kay!

Kay!

Hva pokker er dette? Kay?

Kay?

Hva har hun gjort mot deg?

Hør på meg.

Hun som kaller seg Miranda, løy til oss.

Hun er ikke den hun utgir seg for.

Jeg gjorde som du ville. Jeg dro hjem og fant lammet ditt.

Jeg skal fikse dette, Kay. Det lover jeg. Som alltid.

Jeg skal ordne det. Jeg lover.

Og når du er klar.

Og det var da jeg innså at jeg kan få dem til å svi.

De som lo av meg, kalte meg et monster, gugge-jenta.

Å, de skulle ha fått svi!

Jeg skulle ha kvalt dem alle under vekten av vreden min.

Å, kjære vene!

Biene mine!

Biene mine.

Bare gå av scenen.

Jeg vet ikke hva jeg liksom skal gjøre.

Hva vil han at jeg skal gjøre? Føre arven hans videre?

Rydde opp i rotet hans? Nei!

Han gjorde meg til ingenting. Og nå skal jeg være noe annet?

Det har jeg ikke tenkt å være. Det kan jeg ikke.

Og jeg hater ham for at han spurte. Og jeg hater meg selv-

-for at jeg hatet ham, for jeg var glad i ham uten å si det til ham.

Og nå er det for sent.

Det er ikke noe mer å si.

Biene mine.

Biene mine.

Biene mine.

Hva i helsike?

Det er deg! Du er blubbedamen!

Vic, driver Niles med et slags stasis-eksperiment?

- Er han... - Jeg ville ikke si det på telefonen.

- Å gå inn å se liket var jo bedre. - Beklager. Glemte tiden.

Det er rart at stunden har kommet. Eller at den ikke kom før.

- Alt i orden? - Jeg vet ikke.

- Hva med deg? - Jeg bearbeider det.

- Gjør du? - Hva skal jeg si? At du hadde rett?

Jeg trodde at jeg kunne hjelpe henne, men jeg gjorde det bare verre.

Vi prøver så hardt på å forandre på de vi er glade i.

Hvis det er noen trøst, tok det meg et liv å innse at det er fånyttes.

Du...

Jeg vet at det er vondt.

Men ikke bruk det til å gjemme deg her.

Jeg sier ikke det fordi det er et lik her.

Takk, pappa.

Nei! Nei, nei!

Du, våkne! Du er i fare!

Kay er i fare. Du må ta meg med til toppen.

Helvete! Helvete!

Alt har gått til helvete! Og du lar meg måtte fikse det!

Hvordan skal jeg fikse dette alene?

Hvordan kan noen klare dette alene?

Det kan du ikke.

Jeg vet at du ikke er Miranda.

Jeg fant henne i bunnen av brønnen. Jeg fant alle personaene du drepte.

Det eneste jeg ikke fant der nede, var deg...

...pappa.

Tenk større, Jane.

Jeg er ikke pappa eller Miranda.

Jeg er ikke engang en persona.

Jeg er infeksjonen som har vært Kay siden personaene dukket opp.

Hver eneste tvil, hver eneste smerte.

Jeg er såret du må klø på. Og klør du, gir du meg liv.

Hver dag gjorde Kays smerte meg sterkere.

Nå har jeg styringen.

Når du er borte, er det bare jeg som er igjen.

Farvel, Jane.

Hjerne...

...problem.

Treg hånd.

Cliff?

- Jeg kom for å be om en tjeneste. - Hellige Maria og helsike!

Jeg forstår at dette er annerledes.

Hva pokker er du? Er du et spøkelse?

Hvis du ber meg om å lage keramikk nå...

Ja, du syns helt sikkert at min nåværende situasjon er underholdende.

Men nå skal du få høre sakens kjerne.

Jeg tror at ånden min er fanget her-

-fordi kroppen min ikke har blitt stedt til hvile.

Levningene mine må brennes for at ånden skal kunne gå videre.

Og det slo meg at hvis noen-

-kunne nyte oppgaven med å brenne meg til aske, -

så ville det være deg.

Drit og dra!

Tror du at jeg vil hjelpe deg ut av huset og til en lykkelig skjebne?