Pavarotti

AMAZONAS 1995

Vi var i Brasil.

Kvelden før hadde Luciano sunget for 200 000 personer i Buenos Aires.

Neste dag dro vi oppover Amazonaselven.

Heldigvis hadde jeg videokameraet. Det lå et operahus midt i villmarken.

Jeg innså at det var en slags pilegrimsferd.

Luciano sa: "Jeg vil synge der Caruso sang for 100 år siden."

Vi hadde ikke forberedt noe overhodet.

Vi kom til inngangen på huset. Det var helt stengt, ikke en sjel.

Så fant vi noen som kunne åpne.

Og han kom ut og sa: "Hvem er han?"

Og han sa: "Jeg er Luciano Pavarotti!"

-Hilsen fra Amazonas! -Tusen takk!

Luciano hadde aldri noen plan. Han var ikke typen som planlegger.

Alt bare skjedde.

Vi hadde et videokamera, og jeg var støtt framme med det. Vi filmet alt!

Han stolte på folk. Han ville alltid se det gode hos alle.

Han var så glad og lykkelig hele tiden.

Luciano visste at han hadde fått en stor gave av Gud.

Ikke bare innen operaen, men i livet også.

Det ga ham en mening med livet.

Men det var også en byrde.

Jeg lurte alltid på hvorfor.

Hvordan vil du bli husket om 100 år?

På den positive siden vil jeg gjerne bli husket-

-som den som førte operaen ut til et massepublikum.

Folk skal si at jeg sang alt fra "La Favorita" til "Otello",-

et utrolig bredt repertoar.

Folk skal si at jeg aldri sang-

-i nye operaer bare for å ha gjort det.

Alt dette er noe positivt... for en sanger.

Og modig, for jeg ble stadig kritisert.

Og hva om deg som menneske?

Vårt yrke er svært, svært spesielt. Man blir ikke berømt over natten.

Man vokser, men man vet ikke hva som kommer til å skje en.

Man vet ikke helt hvem man er.

Jeg ble født under krigen, det bærer jeg med meg.

Bestandig.

Men jeg var en veldig heldig gutt,-

-for jeg vokste opp på en svært vakker plass.

Faren min var baker, og tenor.

Og det var flaks for meg at faren min sang i kirken.

Som liten gutt vil man jo ta etter sin far, så han ble læreren min.

Han hadde en fantastisk tenorstemme. Fenomenal.

Bedre enn min. Sånn var det.

Jeg sang med min far og 50 andre mannsstemmer.

Vi dro til et sted i Wales på en korkonkurranse.

-I 1955, fikk dere førstepremie! -Ja.

En av de viktigste og mest uforglemmelige dagene i livet mitt.

Den delte jeg med alle vennene mine og med min far.

På denne tiden var jeg grunnskolelærer.

Faren min sa: "Hør her."

"Nå drar du inn til byen og blir professor."

Far hadde jo ikke lykkes som tenor. Det er vrient selv med pen stemme.

Jeg sa: "Ok, da gjør jeg det." Men mor sa:

"Nei, for når jeg hører sønnen min synge, rører det hjertet mitt."

"Det sier du bare fordi du er moren min." "Nei, nei, nei!"

"For det sier jeg ikke når jeg hører din far!"

Hun fikk meg til å gjøre det jeg ville, det jeg var født til.

Så i 1955 begynte jeg på sangstudiene,-

og så debuterte jeg i 1961.

En historie om fattige unge kunstnere som opplever kjærlighet og tap.

-Hvor fikk du din første operarolle? -Jeg vant en konkurranse.

Premien var at jeg fikk synge i en skikkelig forestilling.

Debuten min fant sted den 29. april 1961,-

og jeg sang Rodolfo i "Bohème".

Det var ingen sensasjon, men alle virket fornøyde, særlig moren min.

LIVEINNSPILLING LA BOHÈME

Så kald du er om hånden

La meg varme den i min

Håpløst å lete

I mørket, får man føle

Vi møttes på en privat fest-

-hjemme hos en av mine klassekamerater.

I Modena, var det da veldig mange som ville bli sangere.

Hvis han ikke hadde lykkes, ville han ha blitt så skuffet.

...i stedet ble håpet født!

Nå, når dere har blitt kjent med meg...

Jeg forelsket meg i selve mannen. Han så veldig bra ut.

Siden forelsket jeg meg i røsten. Hvem elsker ikke Pavarottis røst?

Si hvem dere er!

Den 29. april 1961-

-gikk en ung grunnskolelærer opp på scenen og ble tenor.

Og jeg blir forelsket.

Vi bodde sammen først, som ekte bohemer.

Rommene lå midt imot hverandre, badet var felles.

Vi trengte penger. Vi hadde ingenting da vi giftet oss.

Det er kjærlighet, lidenskap, det er sorgløst.

Det er poetisk, romantisk og positivt.

Og desperat -også.

Etter debuten hans, fikk vi tre barn på fire år og sju måneder.

Han betalte på et lån til sin far, så vi hadde absolutt ingenting igjen.

Den som tjente pengene de årene, var jeg.

London er utrolig. Covent Garden ble mitt første internasjonale operahus.

Der sang jeg i 1963 med stor suksess.

De ville ha ti forestillinger av "Bohème" med Giuseppe di Stefano,-

en av de største tenorene.

Men han ble svært syk og måtte avlyse.

Jeg måtte synge for ham.

Det var utrolig. En ung tenor skulle erstatte di Stefano.

Bildet er av di Stefano, men den som sang, var jeg.

Endelig hadde jeg nådd så langt at jeg hadde fått min plass på scenen.

Det er fremdeles vanskelig, men jeg klarte det.

Det var på starten av karrieren min.

Jeg skulle ha min debut i Wien i 1967.

Jeg hadde lest om en ny superstjerne som turnerte med Joan Sutherland.

Med Joan i Australia lærte jeg å bli en seriøs profesjonell sanger.

Og av henne lærte jeg meg å puste.

Det er lett, men også det vanskeligste.

Hvordan visste du hva hun gjorde?

Da vi sang duetter, prøvde jeg å kjenne på henne...

-Følte du luften? -På mellomgulvet.

Hvor spent muskelen var før hun angrep en viss tone.

Teknikken hennes er perfekt. Det er trolig tidenes beste teknikk.

Jeg mener at Luciano har en av de mest ideelle scenestemmene-

i hvert fall for en tenor.

Lucianos røst gikk rett i hjertet på meg.

Det var en av de klareste, mest følsomme, mest lidenskapelige...

Den hadde alt. Den var rent himmelsk.

Man skal huske at sopran og baryton er de naturligste stemmene.

De fleste menn er barytoner. Å bli tenor er noe helt annet.

Dette er stemmen min...og dette også.

Den er konstruert, unaturlig.

Hva er det store med en stor tenor? At man tror at stemmen er naturlig.

Vil man bli Pavarotti, må man nå en høy C.

Det er viktigst. Du kan gjøre utmerket karriere som tenor,-

men uten en høy C, ingen stor tenor.

Luciano åpnet munnen, og alt bare kom. Alt gikk så lett.

Man sier: "Så vakkert! Og han anstrenger seg ikke engang."

Men alt arbeidet som krevdes, så mye svette og innsats!

REGIMENTETS DATTER

Det var den operaen som gjorde ham berømt.

Hans ni høye C-er i "Regimentets datter " er operahistorie.

Ja, sjelen min, det gikk bra med dette frieriet!

Hun ga gjerne hjertet sitt og sin lille hånd!

Jeg kunne liksom se stemmen hans, tydelig, som et bilde.

Man kunne nesten telle molekylene.

En tenors høye C får ørene dine til å vibrere.

Det sterke lyden ringer i ørene på en.

Vi drømte alle om å bli størst i operaverdenen.

Luciano var unik.

Luciano sang overalt: Covent Garden, Wien, La Scala,-

-Metropolitan og på andre scener over hele verden.

Innspillingene ble legendariske. Decca kalte ham "Kongen av høy C".

En god spranghest hopper lett-

-hvis han kommer til hinderet i rett øyeblikk med rett balanse.

Og å nå høyden er ikke vanskelig hvis man er forberedt.

Er du helt sikker på å treffe tonen?

Nei. Det er sjarmen med yrket mitt.

Jeg påpeker alltid at "stemmen" på spansk er femininum.

La voz. Det samme på italiensk: la voce. På franske la voix.

Så jeg syns at å leve med en stemme-

-er som å leve med en svært sjalu og krevende kvinne.

Uten stemmen er jeg ingenting.

Man må innse at alt påvirker den.

Gode nyheter, dårlige nyheter, alt som er følelsesladet,-

da reagerer vi med kroppen.

Man vet aldri om musklene svikter en.

Hun er primadonnaen i kroppen min.

Enkelte dager er bedre enn andre. Man må kjenne stemmen sin godt-

-slik at man kan være virkelig snill mot en som man elsker så høyt.

Stemmen er en dame.

LORENZA PAVAROTTI Datter

Mitt første minne? Jeg tenker da på en oppgave som jeg skrev som barn.

Jeg var vel åtte år.

Emnet var: "Hva gjør faren din? Fortell om din far!"

Og jeg begynte med: "Dette er røft å fortelle, men min far er en tyv."

Hvorfor? Jo, fordi han jobbet om natten-

-og hadde en veske full av løsskjegg og løsbarter.

Det var beviset.

GIULIANE PAVAROTTI Datter

Jeg elsket scenekostymene hans,-

og å kle meg ut, som alle barn.

Jeg visste at han levde et dobbeltliv, et artistliv.

Han levde seg inn i rollefigurene.

Det var hans andre liv...

Og det fikk vi se. Sånt er jo veldig vanskelig for barn.

Opera handler om kjærlighet, hat, død.

Alt det virkelig livsviktige.

Med litt sminke kan man bli en annen.

Opera er noe falskt, som blir til noe ekte på scenen.

CRISTINA PAVAROTTI Datter

Mamma fortalte bestandig hva far gjorde-

-og forklarte handlingen i operaene slik at vi skulle forstå.

Et melodrama om tortur, drap og selvmord

Jeg husker at jeg syntes at det var skummelt.

Jeg så jo alt og led med ham da han ble blodig.

Som i "Tosca".

Og der dør han, som han gjorde så ofte.

Da teppet gikk ned, og alt var stille, skrek jeg: "Pappa!"

Det var operadebuten min.

Du går visst med en bøyd spiker i lommen.

Ja. Det er overtro, og jeg tror at alle artister har en.

Dere engelskmenn sier jo "Ta i treverk!"

I Italia sier vi "Ta i jern!"

Så vi har en krum jernspiker. Den gir dobbelt hell.

-Er du en from katolikk? -Ja. Troen min er dyp.

Selv om jeg er katolikk, er jeg overtroisk for sikkerhets skyld.

Luciano var egentlig jordnær. Han kalte seg "bonde".

Å synge Nemorino i passet ham. Han var en bondegutt.