David Holmes: The Boy Who Lived

-En. -Klar?

Ok, David.

Kamera går.

-Hastighet. -Kamerahastighet.

Og opptak!

Bra, David, flink gutt.

Å være stuntmann er verdens beste jobb.

Bra jobba.

Man utsettes for konstante prøvelser, presser grenser hele tiden...

Opptak!

...og risikerer alt.

Opptak!

Jeg må bevege meg for å tenke...

så hjernen jobber 100 prosent...

Opptak!

...jeg må være i bevegelse.

Jeg trodde at press skapte best resultat.

Jo mere press, desto bedre var jeg.

Og ærlig talt, så var jeg ikke spesielt redd.

HAPPY DAY 26. OKTOBER

Man lever bare når man nesten dør.

Ja, jeg pleide å fly.

Men ikke nå lenger.

Bra jobba. Veldig bra.

Kutt!

Ja, han er inne.

Hei! Hei! Hei!

Ja, ja, ja!

Hei.

-Det var lenge siden, går det bra? -Det var så jævlig lenge siden.

Det er helt normalt å komme inn med folk som filmer. Helt naturlig for oss.

Er du klar, Tom?

-Ja. -Kom igjen.

En, to, tre. Hei.

Dan, sett fast setebeltet mitt. Kan du hjelpe Tommy? Går det bra?

Vi har ikke hunden her ennå. Hent seletøyet og beinet hennes.

Skal på tur med hunden på film. Inn i bilen og glemte hunden.

Så nå blir jeg overstimulert.

Jeg forlater ikke de fire veggene så ofte.

Så fort jeg er ute, så er hvert tre, hver fargeforandring, alt lys...

Det får meg til å ta det inn, og virkelig,

bare omfavne det, fordi, det er som å rømme fra fengsel.

-Hvor vil du dra, Dave? -Jeg tenker mye på overflater.

Skal vi dra opp til naturreservatet, og prøve ti minutter i naturen?

Jeg har aldri fortalt historien min. Jeg ville ikke det.

Harry Potter er en stor greie for mange, men ingen vet hva som skjedde med meg.

Jeg har levd et sinnssykt liv.

Store oppturer og nedturer.

Alle menneskelige følelser.

Jeg tenkte at jeg burde fortelle historien, ellers blir den ikke fortalt.

ESSEX, STORBRITANNIA

Smil, se hitover.

-Skal vi gå og ta en kopp te nå? -Kom dere ut.

Jeg vokste opp med to brødre, så vi var tre gutter,

alle var små, men med masse energi.

Gjør en grimase.

Det var hektisk.

De var tre svært energiske gutter, veldig, veldig energiske.

Den store forskjellen mellom de to eldste guttene,

var at Paul var svært bestemt, veldig viljesterk,

og David var så tilbakelent. Han gjorde ting bare for at det var morsomt.

Jeg klarer det selv.

David insisterer på at han klarer det selv.

Det er stor avstand mellom disse.

Og han var eventyrlysten.

Pappa er en plage som vanlig.

Han hadde ingen begrep om frykt,

vi vet ikke om det var uvitenhet, men han hadde ingen begrep om frykt.

Jeg satt bekymret i bakgrunnen,

men fordi jeg visste at guttene alltid kunne finne på å slåss,

på grunn av størrelsen, så hvis de kunne prøve noe, lot jeg dem gjøre det.

-Kom igjen, David. -Kom igjen, David.

Mamma så at turn var en god måte for oss å utnytte den energien på.

Så fra jeg var fem, til jeg var atten år gammel.

var jeg på turnforeningen fem-seks dager per uke.

Dette er David Holmes.

-Hei, David. -Hei.

Korrekte kollbøtter. Hva er forskjellen på en bra og en dårlig en?

Det blir bra når man løper opp bra,

har et bra, sprettent springbrett, får tak i sidene,

dytter av gårde med hånda, og lander.

Det er en bra en. Hva er en dårlig en?

Det er når man ikke løper bra, og alt bare blir trøbbel, så...

Jeg husker at han dro til USA. Han var kanskje...

kanskje 11 på den tiden.

Og han sa til kameraet, jeg hadde alltid med et filmkamera den gang, han sa...

Dette er David Holmes, turner, stuntmann og tusenkunstner.

Han ville allerede bli stuntmann,

det tenkte han på tidlig, før han ble involvert i de første filmene.

Og på den tiden var treneren hans stuntmann,

og det åpnet opp mye for ham.

Og etter det, så handlet det bare om turn.

Ingenting annet var viktig for meg. Jeg ville bli stuntmann, og det var det.

De vanskelige stuntene blir utført av profesjonelle i stedet for skuespillerne.

Faren min begynte i bransjen på 40-tallet, men da var det bare statister

som fikk noen ekstra pund for å gjøre noen fall...

Utkastere, eks-gangstere, eller hva enn de var, du vet.

Og så kom broren hans inn i det.

Og meg flere år senere...

og så broren min...

og nå datteren min.

Det er en familiebedrift for oss.

Jeg husker at jeg trengte et barn som stuntmann for barna i Lost in Space.

Så jeg ringte Jeff Hewitt-Davis, fordi han drev en turnforening,

og spurte om han hadde noen unger jeg kunne se på.

Og ut av det, så fikk jeg tak i David.

Det var noe eget med ham, han var ganske morsom,

for han var med i hver samtale, han kikket opp på dem:

"Dave, ikke gjør det." Neste stund er han der borte: "Dave, ikke gjør det."

Tenk deg å være fjorten, og gå på et filmsett, og filmsettet var et romskip.

Jeg måtte hoppe og stupe vekk fra pyroteknikk...

og jeg ble hekta... det var det.

Jeg så ikke Greg på et par år...

Ok, gutter, kveldens lekser.

...helt til en dag på filmingen av Bedazzled med Liz Hurley.

Du vil ikke bruke den der, hva?

Og den dagen fikk Greg telefonnummeret mitt.

Jeg husker ikke samtalen så godt, men jeg nevnte Harry Potter,

Og han visste umiddelbart om Harry Potters magiske verden.

Jeg visste at det var stort grunnet bøkene, og alt hurlumhei med dem,

men jeg ante ikke hvor stort det ville bli.

Og bare to uker senere, så var jeg på filmsettet.

Ok, tagning en, A- og B-kamera.

Klart. Bakgrunnsopptak.

Opptak!

Jeg fikk jobben. Jeg ble Daniels stuntmann i Potter-filmene.

Og kutt.

Det er så lenge siden jeg sist...

Jeg begynte å prate med Dan, og omgås da vi dro til Alnwick Castle.

Det er ganske enkelt å forstå Rumpeldunk.

Hvert lag har sju spillere, tre jagere, to knakkere,

en målvakt og en speider, det er deg.

Det var rundt den scenen da jeg går ut med Oliver Wood,

lagkapteinen i Rumpeldunk, spilt av Biggerstaff.

De tar ut alle Rumpeldunk- ballene, og han gir meg balltreet.

Du får ta denne.

Og opptak.

Ok, her kommer enda en ball.

Og opptak.

Måten han slo med balltreet. Greg bare så på meg, og sa...

Jeg tror vi har en jobb å gjøre her.

Det så rart ut når han gjorde det, det er ok, han slår med balltre.

Men du vet når man ser på noen, og tenker at det kunne vært bedre.

Jeg må ha vært så dårlig. Jeg kunne ikke sånt som barn.

Så fra da av var jeg egentlig gymlæreren til Dan.

Jeg fikk høre: "Du skal henge med denne kule eldre gutten, tre ganger per uke."

Han kunne gjøre baklengs salto stående, og var ikke redd for å vise det.

Som 11-åring tenkte jeg: "Du er den kuleste jeg har møtt."

Jeg lukket dørene og lot ham være en unge.

Vi holdt på med turn, og litt slåssing, boksing,

sverdkamp og lek, vi tok joggeturer året rundt.

To ganger per uke kom han til meg, og da bare herjet vi.

Og så utviklet vi et ganske nært forhold.

Han var bare et par år eldre enn meg, så han var som en kul storebror.

Jeg så ikke på ham som et barn. Han var en venn, jeg tenkte ikke at han var yngre.

Når man gjør fysiske greier, så må man trå varsomt.

Men ikke som person. Jeg har alltid pratet med ham som en likemann.

Ok, alle er stille, vær så snill.

Jeg visste ikke hvor heldig jeg var, jeg ante ikke hvor merkelig det var,

men jeg visste at jeg var midt i noe veldig spesielt, og...

at jeg ville gi 100 prosent hver gang jeg var der.

Det var så mange ting som ble sagt om oss helt fra begynnelsen.

Så fort jeg fikk rollen, kom det en artikkel:

"Han vil aldri bli noe annet enn denne karakteren."

Jeg visste at det ble sagt om meg.

Flott. Vi prøver noen briller på deg. Hold hodet oppreist.

Jeg sa til Emma og Rupert:

"Vi må aldri bli innbilske. Alle sier at det vil skje med oss."

Jeg var fast bestemt på at det ikke skulle skje.

Han var et lite barn, som jeg i Lost in Space,

i et utrolig miljø omgitt av voksne,

og skulle greie seg som en ung mann.

Det er utrolig, overveldende. Men likevel så er det fantastisk.

-Gleder du deg? -Ja!

Litt redd!

Jeg likte det mye bedre som ung voksen.

Kan du tenke deg? Jeg fikk nettopp verdens beste jobb.

Da jeg var 18 år gammel, fikk jeg en sjekk på 65 tusen pund.

Og jeg brukte alt på sex, dop og rock'n'roll.

Daniel, tror du livet ditt vil bli det samme igjen?

Om livet mitt skulle forandre seg, burde det ha skjedd nå. Det har det ikke.

Jeg var en tenåring som bodde hjemme med foreldrene mine,

og så dro jeg på jobb, som også føltes normalt på den tiden.

Utrolig. Jeg vil aldri se på meg selv som en stjerne. Det kan jeg love deg.

-Hva skjer? -Jeg vet ikke.

Se opp, du ser at treet kommer. Treet kommer ned og treffer.

Treff panseret hardere, og en gang til.

Og enda en gang.

-Går det bra? -Ja.

Utmerket.

Det var bra, få se en avspilling. Er ikke det der...

Verden ville se at barna var bestevenner.

Men folkene jeg var nærmest, var alle de andre som jobbet der.

Det er Will. Han er rar.

Og han har alltid rett,

og her er den flyvende skotten, Steve.

Og han går. Han drar.

Jeg sier det fortsatt, om man ender opp på et filmsett, så er det ulike avdelinger,

som er morsomme, som stunt...

Noen av de beste stundene på settet er når jeg lytter til stuntmenn,